Det går mot et brudd her tror jeg..=/

[Anonym bruker]

Det er så mye som har skjedd, han sier selv han har vært en dritt. Han angrer nå, å prøver å rette det opp. Men han hørte ikke på meg alle de hundre gangene jeg sa det for 1,5 år siden..

Tilslutt så skrudde jeg bare av følelsene mine for han, for han hørte jo aldri på meg, dreit i mine følelser.. Nå klarer jeg bare ikke å skru dem på igjen. Jeg har mistet den god del følelser for han. Jeg er glad i han, men ikke på en kjæreste måte, mer en vennekjærlighet.. Jeg syns det er forferdlig vondt, skulle ønske jeg bare kunne skru følelsene på igjen. Men jeg klarer ikke, har prøvd lenge. Jeg klarer ikke at han tar på meg engang. Bare skyver han fra meg. Så jeg kan absolutt ikke gi han det han trenger..

Ikke rettferdig for hverken han eller meg å leve i et kjærlighetsløst forhold. Men jeg føler at jeg ikke har rett til å gå, for han har jo ikke vært utro, han har heller ikke slått, men han har vært en dritt på alle andre mulige måter. Jeg tror han skjønner det nå, fordi nå skjønner han at jeg faktisk vurdere å gå.

Han gråter masse. Lå å holdt rundt meg i natt og gråt. Jeg gråt ikke. Jeg hadde vondt. Men det var av medlidenhet.. Men jeg føler meg jo som en stor dritt! Men hvorfor hørte han ikke på meg før? Om han var så redd for å miste meg?

 

Ja, alle kan gjøre en feil. Men hvis feilen er stor eller mange, så er man ikke garantert at kjærligheten vil overleve. Jeg sa i fra, mange ganger, da var det jeg som gråt. Men han brydde seg ikke.. Da driter man i det til slutt.

 

Kommunikasjon er viktig, det vet jeg. Å vi har forsøkt å snakke om det mange ganger. Men det nytter ikke. Han er fortsatt ikke villig til å komme til meg om noe plager han. Men jeg tar opp alle ting med han da. Så vi har forsøkt å snakke. Men man kan ikke snakke følelsene tilbake..

 

Jeg er veldig trist å lei meg nå.. Men jeg vet ikke om jeg orker å være i dette forholdet lenger. Både for hans del og min del, og så absolutt for vår lille gutt (11 mnd.). Men jeg vil ikke ta fra han pappan sin..

 

Vi har bodd en plass nå i 3,5 år, hans hjemplass. Han har ikke kontakt med noen i fam. sin omtrent. De bryr seg ikke om oss.. Jeg er veldig familiekjær. Jeg har fått ei venninne her, resten er hans venner. Absolutt all righte folk, men ikke mine venner på den måten. Er som regel bare om vi er ute vi er med dem. Jeg har prøvd å få venner her lenge, men det er en liten plass, å ikke lett å komme inn i miljøet. Jeg lengter hjem. Jeg har en familie som bryr seg om oss og lillegutt. De er her ofte. Så jeg savner byen min. Savner å være en plass med folk rundt meg som bryr seg om oss. Alt er så tungvindt her. Jeg bor bare 1,5 t. herfra, så er jo ikke så langt heller, om vi skulle flytte liksom.. Ikke har jeg jobb heller nå, så dagene blir lange..

 

Jaja.. dette ble laaangt.. Men deilig å få utt litt damp..=)

[Anonym bruker]

Hei, jeg sliter med noe av det samme, har også blitt såret og skuffet så lenge at nå når ting går bedre for han og han angrer. Føles det så umulig for meg å stole på at han ikke skal såre meg igjen. Tror det er lurt å ta kontakt med familievern kontoret. Kanskje ta en liten pause, med litt tid fra hverandre. Kanskje du skal sette deg ned og tenke på hva du kan leve med og hva som må forandres for at du skal bli lykkelig. Kreve at han gir deg det du trenger og få tilbakemelding på hva han trenger fra deg. Synes ikke det at du vil flytte er grunn nok til å dra. Men det er jo mye annet som ligger bak, er nok bedre å jobbe med det.Følelsene kommer nok tilbake hvis man blir behandlet med respekt, kjærlighet og har et jevnt partnerskap hvor begge gir og tar. Men hva vet jeg , jeg sliter jo like mye. Ja,ja håper det ordner seg for oss

 

Live