Om å velge det beste for barnet- et uvanlig dilemma.

[Gjest]

Har en følsom gutt på 8 år som i alle de år han kan huske har bodd ei uke hos meg og ei uke hos pappa'n. Nå hart jeg havnet i et litt uvanlig dilemma. En liten bakgrunnshistorie:

 

Jeg er den av oss som tok det avgjørende steget som resulterte i skilsmisse. Kort tid etter (....) ble jeg sammen med en ny mann, som jeg nå har en datter med. Vi er en velfungerende familie, med arbeid og hverdagdsstress. Min tidligere mann bor fremdeles alene. Han har hatt det tøft, og bebreidet meg for alt fælt som har hendt både mens vi var sammen og etterpå. Han har hele tiden fortalt gutten vår at alt er min skyld, at han har det fælt og at det bare er de to som skal være sammen.Men sånn praktisk har det meste fungert ang samvær o.l.

 

I to år nå har gutten min fått et stadig økende behov til å være kun sammen med faren. Dette resulterer i hikstende gråt og misnøye nesten hver gang han skal hit, og kvelder som blir fyllt av gråt fordi han savner faren sin. Dette gjør at jeg som mor prøver alt jeg kan for at han skal ha det bra her hjemme, men ingenting hjelper. Jeg føler meg mislykket som mor, og fullstendig maktesløs.

Vi har prøvd samtaler hos helsesøster, møter på familievernkontor og samtaler med oss to foreldre og gutten. Alt virker bra ellers, men gråten kommer hver eneste uke han er her. Dette sliter veldig psykisk på meg, og som mor føler jeg at jeg snart må velge- la gutten få viljen sin og bli helgemamma, eller 'plage' han til å være her og prøve å slappe av å være 'normal' mamma når han er her.

 

Et helt umulig valg som man helst vil slippe å se i øynene, men dette er bare så veldig slitsomt, og tærer masse på selvtillitten min. Og hva gjør d m gutten å være en plass han ikke vil....

 

Alle innspill mottas med takk.....

[Gjest]

Hei på deg.

 

Forstår godt hvordan du har det(på en måte.)

Selv har jeg en gutt 8 år som bor med meg, jeg og hans far brøt da gutten var 2 år. Denne gutten var pappa gutt for alle pengene. Gråt i vinduet da pappa dro på jobb osv.

 

Helt siden jeg og hans far splittet har jeg forbredt meg på den dagen da min sønn ønsker å bo hos far og tro meg, dette er noe som virkelig kan slite psykisk, som du sikkert vet.

Sammtidig har jeg kommet til den konklusjon at jeg ikke har enerett på gutten og er inneforstått med at denne dagen kommer hvor jeg må gi slipp.

 

Opp igjennom årene har problemet ligget hos arbeidstidene hos far, far har ikke hatt muligheten å ha han hos seg på hverdager.

For meg ble dette en litt egoistisk gla tanke siden jeg da fikk beholde gutten min hos meg.

 

For over et år siden snudde alt.

Far flyttet til andre siden av norge.

Sønn vår brøt sammen og har hatt veldig vanskelig å takle dette, men igjen far jobber mye. Nå har jeg i over et år jobbet alene for å rette opp min lille skatt som virkelig har slitet psykisk pga savnet etter far.

Nå i dag ser de hverandre kanskje 2 hver mnd en lang helg.

 

Fra mitt ståsted nå, ville jeg gjort alt for å få far ned hit igjen for å kunne ta del i livet hans.(Selvom det ikke var alt for mye før, var det smilet til gutten min jeg husker over å se far)

Så mitt valg ville helt klart vært å latt far og sønn få muligheten sammen så lenge ting ligger tilrette for det.

 

Det er over 1 1/2 år siden far flyttet og gutten har ganske splittet følelser over å høre fra far, være hos far og kan få noe kraftige reaksjoner innimellom.

Mitt høyeste ønske nå er at far flytter tilbake slik at min sønn kan få ro i sjelen og ja jeg ville uten å blunke nå latt far fått ha hatt hverdagene så lenge alt ligger tilrette så klart.

 

Ønsker deg masse lykke til i en slik vanskelig situasjon.

[ostekaka]

Eksen din skviser deg jo ut fra sønnens liv, med å baksnakke deg, og plassere skyld, og snakke om at det kun skal være dem to.

Faren burde jo heller støtte samvær med deg også, og legge tilrette for god kontakt mellom deg og sønnen. Han trenger jo mora si, som de fleste andre barn.

[:::) Frøken Velferdsrett]

det kan godt hende at gutten din gråter fordi han har dårlig samvighet for at far er alene. spesielt siden far har laget et nomer ut av dette.

 

barn er har ofte en veldigstor retferdighets sans og retferdighetssansen til gutten din tilsier kansje at du har jo nytt barn osv så du trenger han ikke så mye som far gjør som er helt alene.

 

jeg vet ikke hva du burde gjøre. men far burde stoppe og gi barnet dårlig samvitighet og sette deg i dårlig lys.det er ikke riktig av han.

 

 

[ostekaka]

Men lettere sagt enn gjort når han ikke vil samarbeide.....

 

[*-*]

Mor til barna hos oss har vært sykmeldt i litt lengre perioder et par ganger, og begge gangene har barna snakket om at de savnet mor og vært litt ustabile i ukene de var her. Den eldste satte etterhvert ord på det selv og sa at hun tenkte at moren kanskje trengte henne mer enn oss når hun ikke var helt i form. Da det var slik snakket vi med moren om det, og hun passet på å forsikre barna om at hun hadde fint sammen med kjærsten sin når ikke de var der. Den ene perioden de savnet mor visste vi ikke at hun var syk fordi det var helt nytt, men da min mann ringte henne for å si at barna savnet henne litt denne uka kunne hun fortelle at hun var sykmeldt. På det tidspunktet visste ikke barna det heller, men de hadde tydeligvis merket at det var noe.

 

Så jeg tenker at det ikke er noe rart at sønnen din reagerer som han gjør. Men vet ikke om det at du blir helgemamma vil løse problemene verken for han eller deg. Jeg ville i første omgang tatt en tur på familievernkontoret med eksen og snakket om det, og/eller meldt dere på et Fortsatt foreldre-kurs med Folkehelsa. Det er viktig at eksen din skjønner at han skader barnet sitt og gjør det utrygt og ulykkelig ved å holde på sånn.

[*-*]

Så nå at dere allerede har vært på FVK uten at det har hjulpet... Men ville likevel prøvd litt til å få guttens far til å skjønne at det han driver med er uheldig for gutten før du gir helt opp. Men det er jo ikke lett hvis far ikke vil forstå...

[freebird]

Skjønner godt at du er i et dilemma, man vil jo bare det beste for sine barn men det er ikke alltid så lett å se akkurat hva det er.

 

Jeg lever selv med en biomor som er flink til å synes synd på seg selv og snakke høyt om det foran barna. Vi har flere ganger hatt dem gråtende på fanget fordi de savner mor så innmari, stort sett når hun er inne i en dårlig periode. Da har vi snakket om at det er helt ok å savne mor, men så prøver vi å fokusere på alt de kan glede seg til i stedet for å tenke på savnet. Nå er de etterhvert blitt ganske store og da har vi begynt å fortelle dem at de ikke har noe ansvar for mor, hun er en voksen person som kan passe på seg selv.

 

Jeg har nylig hatt en prat med biomor om bla dette og sa rett ut at hun gir barna skyldfølelse ved å si at hun blir lei seg når de ikke er der osv. Det er så utrolig mye bedre å si "Jeg gleder meg til å se deg igjen!" Men hun ville ikke være med på det dessverre, det var ikke snakk om å innrømme at hun gjorde noe galt... Men nå har jeg iallefall fått sagt det, kanskje det synker inn og gjør at hun endrer litt på det.

 

Jeg vet jo ikke hvordan det er for deg å prate med din ex, men jeg er en svoren tilhenger at det hjelper alltid å kommunisere. Jeg har nylig gått til coach selv og det ga meg noen små øyeåpnere i forhold til hvordan jeg oppfører meg og hvilke reaksjoner jeg får tilbake. Jeg kan jo aldri endre på menneskene rundt meg, men jeg kan endre på min egen atferd som igjen vil gjøre at de rundt meg reagerer anderledes mot meg. Jeg ser jo at min mann og hans ex har et mønster når de snakker sammen og det ender veldig ofte med konflinkt. Hvis bare begge kunne innse hva de gjør feil så kunne de nok unngått mange problemer. Men så må jo begge ha et ønske om å endre på seg, og det skorter jo litt på vilje noen ganger...

 

Kanskje du klarer å nå fram til din ex om du endrer litt på din måte å snakke med ham på? Kanskje du klarer å få ham til å se at det ikke er godt for deres sønn å drasse på så mye skyldfølelse? Jeg vet at det ikke er lett, men det er vel alltid verdt et forsøk til, det er jo barna som blir taperne om vi gir opp...

[Anonym bruker]

madam butterfly: jeg forstår ikke hvorfor det er DU som skal kommunisere med biomor mht dette?

Det er da din mann, hennes x som skal snakkes sammen om deres felles barn. Nye partnere bør holde seg på sidelinjen mht en slik sak.

[Anonym bruker]

Kommer jo litt an på det, fordi om jeg er enig med deg i at nye parnere bør stå på sidelinjen. MEN hva når kommunikasjonene ikke fungerer, og stemor faktisk har en bedre løsning, enn hva foreldrene greier å komme frem til selv?

 

Klart det er bedre å si "Gleder meg til mandag", enn å smørre på om hvor mye mor kommer til å savne dem etc. Hva når stemor ser at ungene får skyldfølelse og blir engstelige, skal hun da bare holde kjeft? Hva når far ikke tar ting videre med mor, fordi om det er god grunn til det.

Er det ikke bedre da at man som voksen kan lytte litt til hva den andre har å si? Det er jo bedre enn å kommunisere med en taus far uten særlig tak i? Det er ikke lett, det er jo en balansegang.

 

Sånne ting kan jo påvirke hele familiesituasjonen til stemor når ungene kommer på samvær, det kan påvirke hele miljøet, og det kan være andre barn som også skal ivaretas, som ikke trenger negative vibber som lett bør kunne elimineres, ved at mor og far setter seg ned å snakker med ungene. Forsikrer dem om at det er ok, at de ikke skal ta innover seg voksen problematikk og ansvar for sine foreldre.

 

En skulle jo tro at det kunne være velkomment at stemor involverte seg der far er taus? Man må da være voksen.

[Anonym bruker]

Det forstår jeg, og er for så vidt enig i, da med hensyn til ungene.

Men, personlig tviler jeg på at jeg selv hadde orket ha et forhold til en mann som ikke kunne "ryddet opp" i kommunikasjonen med sin x vedrørende deres felles barn.

[Anonym bruker]

Er jo verre å få flere barn med en mann man selv ikke greier å ha et folkelig forhold til?

Det er faktisk ikke stemors hovedproblem at foreldrene ikke kommuniserer, det er hovedsaklig et problem for barna og deres biologiske foreldre, fordi om det også påvirker stemor og hennes barn.

[Anonym bruker]

Jeg mener det er en idiotisk regel om at ungene skal "bestemme" samværsordningen, fordi om de er 12 år. Det er alt for mye ansvar på unger, og de er fremdeles unger. Unger skal ikke velge mellom foreldrene, eller hvor de skal bo, fordi om de er blitt aldri så store. Dette er jo noe voksne barn føler som en på kjenning når foreldrene deres skiller seg, fordi om de selv er passert 30.