Jeg ammet den ene sønnen min..

[Gjest]

mye kortere tid enn den andre.

Førstemann kom da jeg var relativt ung, usikker, redd, han var prematur, tok ikke brystet og ca 100 andre problemer ifht amming. Jeg fikk ikke hjelp noe sted, og de første månedene var et rent helvete. Etter en stund ( 4 mnd) ga jeg opp. Har hatt blandet samvittighet for det siden.

 

Nå, 5 år etter, ammer jeg lillebror lett og uten problemer. Kan mer, er trygg, hatt mer flaks etc. Koser oss og har masse fordeler ved å få det til lett.

 

Det er alt for mye svart/hvitt tenkende i begge amme-trådene.

Amming er komplekst, og mye virker inn på hvordan det går. Synes der drøyt at mange tillater seg å mene så mye på den eller andre siden når en ikke kjenner "hele historien" til folk.