Ung, gravid og livredd. Hjelp meg, vær så snill! =(

[Endelig mamma!]

Jeg er ei 18 år gammel jente som er gravid i 9. uke. Problemet er bare det at jeg ikke vet om jeg vil beholde barnet eller ikke. Med en gang jeg fant ut av graviditeten, tenkte jeg at eneste utvei var å ta abort. Men så, når jeg begynte å venne meg til tanken, gledet jeg meg faktisk til å bli mamma. Men nå, etter 3-4 uker med troen på at jeg skal klare det, begynner jeg å miste motet. Hvordan skal jeg klare å ta meg av et barn? Barnefaren er ikke akkurat overlykkelig, så er forberedt på å bli alenemor. Men vet at han ikke kommer til å gi faen. Penger er heller ikke det store problemet, har vært hod Amathea og funnet ut at jeg har nok rettgiheter til å klare meg. Går heller ikke ut over skolen, har termin i september, og så lenge jeg får plass på en høgskole/universitet (noe jeg er sikker på at jeg får), kan jeg bare utsette skolestarten et år. Problemet er at jeg er så redd! Livet mitt vil jo bli helt forandret for resten av livet. Jeg hadde også en drøm om å få 5 barn, men med en og samme mann. Han som er faren til spiren min er IKKE en mann jeg ønsker å dele livet mitt med. Jeg blir kjempetrist av tanken på å måtte være sammne mend ham resten av livet... Hva tenker dere jenter? Bare i løpet av en uke har jeg snudd fra å glede meg til å bli mamma til å bi livredd. Livet er så forandret. De få venninnene jeg har som vet det har sluttet å invitere meg med på fester fordi jeg er gravid og "derfor ikke drikker". Sårer meg veldig, uansett hvor dumt det høres ut. Foreldrene mine vet det ikke enda, ikke har jeg tenkt å si det på en stund heller. Moren min var 30 før hun fikk sitt første barn, og mener jeg bør gjøre det samme. Og pappa er alltid enig med mamma. Er så redd for ikke å få støtte! Har tenkt å flytte for meg selv når barnet kommer, men vil jo gjerne bo hjemme under graviditeten. Men vet ikke om jeg klarer det om foreldrene mine kommer til å hate meg eller presse meg til abort... Har dere noen råd?

[KoBe*Lucas født 5/4-08<3]

Hei Mellissa. må vel si gratulerer med graviditeten, skjønner godt at du er i mange tvil om korsen du vil klare dæ fremover med en liten baby og som alene mor. Det er jo ikke bra at barnefarn bare gir seg feam i dæ, han var nå med dæ der og da det skjedde. Han kunde nå i det minste støtte dæ og snakke ut med dæ ang baby og om situasjonen deres. Det er et LIV vi snakke om...

 

Æ var 19 år da æ fikk reda på at æ var 8 uker på vei, sa det til kjæreste min og han var jo seff litt i tvil i begynnelse men dt tok ikke mer en 1 døng da han plutsli kom til mæ og sa : tenk at vi skal blir foreldrer *så nå gleda vi oss til guttongen våres som har termin den 18 april ..

 

Men som sagt så er du 18 år , og har heile livet på dæ men husk at ingen kan presse eller tvinge dæ å ta abort. Dette er nåkke Du sjøl må tenke nøye over. Æ tro at dine foreldrer vil forstår dæ godt om du snakke de. og vest dt er sånt at dt er abort du vil ta så må du gjøre dt før den 12 uken da :/... Æ veit ikke ka æ skal skriver mer nå men ønske dæ alt lykke til og håper at du høre av dæ ang ka du tenk/skal gjøre med din kommende barn !

[Endelig mamma!]

Takk for det! =) Men bare en ting som jeg tror ble litt misforstått... Barnefaren gir IKKE faen, selv om han ikke er overlykkelig. Problemet er bare det at jeg gjerne vil ha en far til barnet mitt som jeg bor sammen med, men faren til barnet er virkelig ikke den personen jeg vil tilbringe resten av livet mitt med. Han er eksen min, så jeg vet hvordan det er å være i et forhold med ham. Var ikke noe dramatisk brudd, men i all fall jeg var, og er, veldig sikker på at det aldri kan bli oss igjen. Men da blir jo barnet "skilsmissebarn" og pendler... Huff.. =(

[Randi86*Salt og Pepper']

Jeg ble selv gravid som 18 åring og var livredd, samboeren min var heller ikke overlykkelig, han fokuserte på alt det som var negativt men sa at uansett valg jeg tok skulle han støtte meg og er slik jeg forstår det som at barnefar i din situasjon også vil gjøre.

 

I dag har vi en jente på 2 år og skal ha nr 2 i juli, sambo forguder Amalie nå og kunne ikke tenkt seg og vært foruten henne så bare la barnefar venne seg til tanken så kommer han nok til og glede seg etterhvert han også, men han er sikkert redd han også..

 

Dette med at du ikke vil dele resten av livet ditt med han burde ikke være en grunn for og ta abort for du kommer garantert til og klare deg kjempe fint.

Og ikke tro det værste om foreldrene dine, det gjorde jeg når jeg skulle si det til mamma og pappa og trodde at dem kom til og mase om at jeg burde fulføre skolen osv men begge to ble kjempe glade selv om de ikke hadde sett for seg og bli besteforeldre så tidlig..

 

Det du nesten må gjøre er og sette deg ned og tenke over hva DU vil, klarer du og ta en abort uten at det vil følge deg resten av livet?

Vil du komme til og angreom du gjør det?

 

Om du får ja på noen av de spm så har du igrun svaret ditt :-)

Ikke bry deg om hva andre sier og mener for valget er ditt og bare ditt...

Og dette med at venniner ikke inviterer deg på fest mere fordi du er gravid, jeg fant fort ut hvem som var venner og ikke når jeg ble gravid med førsta, jeg har 1 god vennine igjen ellers har jeg fått meg nye helt supre venner som også har barn som jeg har truffet her gjennom BIM og DIB..

 

Men uansett valg du tar så vær 100% sikker på at det er rett valg for deg :-)

[Gjest]

Hei Melissa =)

 

Jeg synes det er viktig å tenke at uansett om du hadde vært i en drømmesituasjon og vært så heldig at du hadde f.eks. hadde fått alle de 5 barna med samme fyr, hatt en god jobb og ja, rett og slett en perfekt livssituasjon, så ville du vært like glad i barnet ditt nå som da. Du kommer uansett til å prise deg lykkelig over hvor heldig du er som har fått en så vakker sønn/datter.

Det er forståelig at du helst vil at alt skal være perfekt når du får barn, slik som du har drømt om at det skal være, men hva i livet blir akkurat slik du har tenkt det? Vi lever i en tid der er umulig å forutsi hva som vil skje. Folk skiller seg i hytt og pinevær og det er ikke få av dem som har barn med ulike fedre. Du/dere ville fått det flott sammen uansett, og en gang ville du møtt en ny fyr som du antagelig ville fått barn med, og da har det jo ikke noe å si at du har et barn med en annen fra før av. Dere vil jo få det like fantastisk fordeom =)

Tror ikke du skal bekymre deg så mye over at barnet vil bli et "skilsmissebarn". Se på "Unge Mødre" på Tv5, de alenemødrene har det fantastisk fordeom de, og det samme har barna =) Det er et tv-program, yes i know, men det viser jo hvordan det virkelig er, og det er tunge tider, men de angrer jo ikke på at de beholdt den lille =)

 

Ei venninne ville beholde barnet da hun ble gravid, men det var så mange rundt henne som prøvde å få henne til å ta abort og sa så mye fælt til henne om hvor jævlig hun kom til å få det, så hun klarte rett og slett ikke alt presset, og det endte med abort. Dette er noe hun i ettertid angrer veldig på. Så for all del, la dette bli DIN beslutning! Hvis noen av venninnene dine sier ting som at du kommer til å ødelegge livet ditt, du kan ikke feste o.l., så ikke legg for mye i det. Det er det DE føler om det hadde vært for DEM hadde de blitt gravid, det trenger ikke nødvendigvis å være slik for deg. Mange er mye mer opptatt enn andre på å drikke og leve ut ungdomstida si på den måten. Når du først havner opp i den situasjonen som du er, føler nok alle det litt annerledes når det er dem selv det gjelder, og ikke f.eks. ei venninne.

 

Ble litt mye rot dette her, vet ikke om jeg fikk fram noe poeng en gang, hvertfall ikke noe forståelig, men prøvde hvertfall. Bare å sende en mld tilbake hvis du vil snakke =)

 

Vil forresten si meg hjertens enig med alt Randi ovenfor sier. Foreldrene dine kommer nok til å støtte deg. Blir naturligvis sjokket i begynnelsen, men alle mødre har vært gravide selv engang, så de vet hva det vil si å ha et liv inni magen. En mor som prøver å få barnet sitt til å ta abort bare fordi hun selv synes det er rett mens jenta selv ikke ønsker det, må ha adoptert. Jeg kunne hvertfall aldri tenkt meg å tvunget mitt barn til å ta abort når jeg selv vet hvordan det er å være gravid. La dette være DIN avgjørelse. Anbefaler å snakke med noen på helsestasjonen i distriktet ditt, de er så utrolig snille og kunnskapsrike her hvertfall. Veldig bra å få snakket med noen utenforstående som ikke sier HVA du ska gjøre, men kun gir deg råd og veiledning. Prøvd det, og lykke masse til =)