Er så vanvittig redd!!

[Anonym bruker]

For at jeg skal være syk uten å vite det,ha kreft eller annen dødelig sykdom og dø fra sønnen min. Tenker på det hele tida,føler at alt bare er midlertidig. Her om dagen lurte jeg på om jeg skulle lage en video til gutten som han kunne se når han ble større for å huske meg.

Vet at jeg høres helt gal ut,men har fått sånn vanvittig døds angst. Kan sitte å se på sønnen min i evigheter,bare sånn i tilfelle jeg ikke får se han igjen.

Har mann,sønn og hus og alt jeg noensinne har ønsket meg,men føler det er for godt til å være sannt og at lykken snart snur.

Unnskyld for at jeg plager dere med dette her,men tør ikke si det til noen,høres jo ut som jeg er sinnsyk!

[Anonym bruker]

jeg skjønner godt hva du mener og det er ikke godt å ha det sånn.

jeg hadde min periode før jeg og men da hadde jeg ikke barn.

jeg var så redd for at jeg hadde dødelige sykdommer at jeg netsen blir flau.

jeg innbildte meg at en føflekk jeg har hatt siden jeg ble født var det plutselig kreft i osv så jeg begynte å grine..

så jeg skjønner hvordan du har det..

[Anonym bruker]

Hei HI,

Min venninne mistet sitt nyfødte barn, og jeg var så redd for å miste mitt barn og følte også at dette var midlertidig og at det var for godt til å være sant.

Hvis du sliter med angst burde du nevne dette for din fastlege for å få hjelp. Det er ikke flaut å søke hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg har ordnet alt med forsikringer og snakket med samboer om hva/hvis en av oss dør. Ikke for å være hysterisk, men er faktisk helt ok å snakke om sånt uten å være dramatisk.

Viktigste for meg er at barna husker meg, at jeg blir pratet om å ikke glemt. at barna blir oppdratt i tråd med slik som jeg ønsker og at de er trygge økonomisk sett. OG-selvfølgelig; de er omgitt av folk som elsker de og vil de alt godt!!

 

Hvis redselen styrer hverdagen din, så er det nok bra å få hjelp

MEN, du er IKKE gal: veldig vanlig at mødre bekymrer seg -min mor har alltid sagt; "du skjønner hva jeg mener når du selv blir mor."

(Stemmer det )

[alvis]

Det er på et sett litt normalt å ha de følelsene når du har så mye hormoner i kroppen og du er så sårbar fordi du er så glad i noen.

Jeg har litt av de samme tankene. Jeg har ordnet med forsikringer og snakket med mannen min o.s.v

Men hvis ikke du klarer å styre og kontrollere tankene dine etterhvert syns jeg du skal søke hjelp. Det er godt å få snakke med en psykolog som kan lære deg mestringsstrategier og hvordan du kan kontrollere dine følelser.

 

Det er ikke noe godt liv du får hvis du er "trist" og "lei deg" for hva som kan skje. Forstår du hva jeg mener? Istedet for å nyte den tiden sammen med din sønn blir du trist og bekymrer deg.

 

Jeg har en venninne som søkte hjelp p.g.a de tankene. Hun angrer ikke et sekund og hun sier hun har det mye bedre nå.