Til dere som har født og som aldri har bodd med bf.

[Anonym bruker]

Hvordan var svangerskapet deres? Jeg er i uke 30 og blir mer og mer deprimert. Bf vil plutselig ikke ha noe kontakt med meg, men han har handlet inn alt utstyr til barnet som han har hos seg. Vi bor ikke sammen, og han forventer 50/50 fra tidlig av. Det går ikke jeg med på, men vil ha et samarbeid med han. Han vil ha kontakt med barnet, men ikke med meg. er veldig redd for hva han kommer til å gjøre! Ettersom jeg ikke kan snakke med han, eller sende han en melding om praktiske ting, er det vanskelig hvordan jeg skal forholde meg til alt. Jeg kan jo umulig ha mye besøk av en som ikke vil snakke med meg om noe. Da må det nesten bli noen timer i uka.

Sa dere ifra da fødselen startet? Og hvordan samvær har dere? Jeg har virkelig mistet all gleden ved å bli mamma. Jeg orker ikke tanken på at det bare skal være krangling og uenighet hele tiden. Jeg vil jo så gjerne det beste for mitt barn! Er livredd for hva han "pønsker" ut, vet han går bak ryggen på meg på andre måter.

[Gjest]

Åh, jeg vet akkurat hvordan du har det.

Svangerskapet mitt var ensomt, trist og deprimerende. Men jeg savner det av og til, det var deilig å gå gravid og bare vente. Men det aller verste var egentlig fødestua. Alle de stolte fedrene osv. Folk som så stygt på meg, akkurat som de granska meg på en måte, for at jeg bare hadde moren min på besøk.

 

Jeg hadde mange bekymringer da jeg gikk gravid. Jeg tror ikke jeg sendte melding da jeg dro på sykehuset, rett og slett fordi vi hadde "kranglet" litt før. Brukte 3 dager på å få tak i han for å si at jeg hadde fått.

 

Håper du ikke gruer deg mer pga svaret mitt, men min erfaring er at man ikke kan forberede seg på noe når det kommer til baby.

 

LYKKE TIL! klem

[:::) Frøken Velferdsrett]

nr 1 ring Familievernkontoret i morgen. bestill en time til deg og snakk med de hvordan du føler, hva far sier og hva du burde gjøre. spør om dere kan ha en time alle sammen.

 

jeg sendte meld når jeg kom til sykhuset og småen nesten ikke bevegde på seg. når han ikke svarte ringte jeg noen ganger. hørte ikke noe før han våknet dagen etter på. da var småen født. (far skulle ikke være med på fødslen) men han kom med en gang han våknet.

 

min erfaring tilsier at ingen ting går som man tror. men at alt går om man må ;-)

 

FVK var til mye hjelp her. og om far maser om noe du ikke kan godta så be han bli med på FVK. så kan dere snakke sammen der med noen fornuftige til stedet

 

bare spør om det er noe

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Var deppa sånn innimellom bare. Men det var mer ensomt for meg å gå alene..

 

Ringte da jeg var lagt inn på føden. Men han sa han kom senere fordi senga fristet mer enn å kjøre inn på sykehuset til oss...

 

Han vil ikke ha jenta ennå, så d er godt for meg..Slipper å bekymre meg for at han skal kreve å ha henne ennå.. Vi samarbeider ikke stort..Jeg som ordner alt..Han møter ikke alltid til avtalt tid og sted osv..

 

Jeg stortrives som alenemamma jeg:)

[Lunas gutt f:11.06.07]

BF tok heller ikke kontakt med meg på 7,5mnd. Jeg kunne ikke kontakte han, siden han nettopp hadde flyttet land og byttet tlf-nummer.

Når han ringte, snakket han på en sånn måte, som om han pleide å ringe hver dag.

Så han fikk jo noen klare beskjeder om hva jeg synes om det.

Etter det, ringte han jevnt og fikk dermed også beskjed om at han hadde fått en sønn.

Men det er flere ting som han ikke har gjort opp for. Jeg nektet jo å gi han bilde lenge, fordi jeg mener han skulle gjøre opp for seg først.

Jeg har vart knalltøff og jeg er glad for det, fordi han ikke er en så stabil person som hadde stilt opp uansett.

Det enkleste er å være alene, så slipper du å bli skuffet over han!

 

 

 

 

[Sjokoladekaka]

Du må ikkje gå og gruble over sånt no, samvær i vanlig omfang blir det ikkje snakk om før etter 1 år og 5050 må dokke ville begge to og det er likevel uaktuelt før ungen er ca 3 år. når ungen er baby, er det ein time i ny og ne. OG det kan vere hos deg. Dette er noke de må finne ut av, og skriv ikkje under på noko du veit du kjem til å angre på.

 

Send ein SMS til han når det startar, berre så han veit det. Og heller ta med deg ein person du er glad i og stoler på til fødselen. Eg hadde mamma med:)

 

han kan ikke "ta fra" deg ungen. nyt svangerskapet og foreløpig "drit" i problema. Det har både du og ungen mest nytte av:)

[noLadyjustME]

Hei..vil først og fremst si at du må prøve å finne gleden igjen.Den er bare din:o)

Jeg ble gravid, og fikk høre at om jeg ikke tok abort så var jeg på egenhånd(etter mye tullete og krasse meldinger på fylla fra han)-så etter at han ikke ville ha noe med oss å gjøre, besteme jeg meg for at om han skulle fortsette"drittslengingen" så skulle jeg la være å svare tilbake..Det var når jeg nerma meg 5mnd ut i svangerskapet at han ble litt høy på pære..Ringte meg med en haug med kompiser i bakgrunnen og la fram DNA-kortet med et flir og håpte vel det skulle skremme meg eller noe..Jeg sa: selvfølgelig, ingen problem.Vi avtalte til og med dag og kl.slett for å snakke om ting, men han møtte aldri.

 

Fra den dagen han ikke møtte innså jeg at jeg var alene og måtte tenke på meg selv ut svangerskapet.

 

Hørte ingenting mer fra han , før etter mini var 1 mnd, da han utav det blå mer eller mindre krevde å få se han.Som jeg selvsagt sa ja til.

 

Etter det ble en dna-test tatt, og når mini var nesten 3mnd var testen klar-hørte ingenting fra han imellomtiden-og når vi begge hadde fått resultatet tok det han enda en uke før han tok kontakt for å få sett mini igjen.

 

Jeg ga ikke beskjed når fødselen var i gang nei!Kunne ikke falt meg inn.Han visste jeg var forbi termindato og hørte jo ikke noe fra han!Nei den gleden skulle han ikke få ta fra oss!

 

Det var veldig sårt å gå alene gravid, og hvis jeg hadde følgt følelsene istedet for fornuften så hadde ikke mini og bf hatt mye kontakt perdags dato nei..Er jo ikke akkurat glad i fyren, men er altfor glad i mini til å nekte han å bli kjent med faren-om han er litt slurvete og et par hakk irriterende til tider:p grrr...

 

Om det aldri er så hardt for meg, så har jeg jobbet ganske hardt for å få han engasjert og til å ha lyst å ta sønnen med seg litt mer.

I dag har han han noen timer hver onsdag og fredag, ikke overnattinger.

Det fungerer greit så lenge han kan oppdatere meg litt(føler meg tryggere da) og mini ser veldig fornøyd ut etter samvær:)

 

Han kan ikke kreve 50/50 i starten uansett.

 

Prøv å ta dette etter barnet er født, og heller kos deg i svangerskapet:o)

[Sjokoladekaka]

og ein ting til; sidan dokke ikkje bur ilag, får du foreldreretten aleine, meiner eg. Skriv IKKJE under på delt foreldrerett!!!!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen! Jeg har bodd sammen med bf, men flyttet etterhvert. Og det jeg synes er trist er at jeg vil gi han muligheten, men han vil ikke ha den nå. han skal bare klare alt alene utenå samarbeide med meg etter at barnet er født. Men for barnets skyld så mener jeg at det ikke er bra hvis han ikke kan samarbeide litt engang. Ser det for meg, henting og levering uten å snakke med hverandre. Hvor mye man går glipp av hvis man ikke kan fortelle hva som skjer. "I dag tok han sitt første skritt" osv... Blir så trist og deppa av og tenke på det.

 

Skal på fam.vkontoret om noen uker. Gruer meg skikkelig! Jeg vet ikke hva jeg skal stå på eller ikke. Vet at han synes at jeg er egoistisk hvis jeg ikke gir han noe mer enn noen timer i uka. Men hva skal jeg gjøre da? Det er uaktuelt med annenhver uke så tidlig, jeg har gitt han muligheter til å komme på besøk og at han kan overnatte, noe han sier nei til. han vil bare ha 50/50. Er så sliten og trøtt hele tiden pga dette. Har så lyst å glede meg til babyen kommer.

[jet trip]

hei! Du ..er tydelig at bf har ikke vært intressert å finne ut hva han kan kreve eller ikkke. Bare du følger med her på dib, leser sidene til aleneforeldreforening og Nav så er du mye bedre rustet en han er. Han kan ikke kreve 50/50 eller overnattinger uten deg med en så liten baby. Så det kan du bare slutte å tenke på. Selv har jeg ikke vært FVK menn har fått inntrykk av at dem er stortsett greie folk og hjelper og gi råd. Og dem fokuserer på barnets best..På møte der sjønner nok Bf at det er ikke du som er vanskelig men at det visse anbefalte regel som FVK har pga. barnets beste.

 

Jeg gikk alene hele nesten hele graviditeten. Spesiel sitvasjon men jeg nytet hver eneste dag. Gled deg til bebyen kommer. Forbered deg.Handle klær og utstyr dere trenger. Ta godt vare på deg selv. Gå på kafe. Alt kommer til å ordne seg. helt sikkert! Klem

[Anonym bruker]

Du skal passe på at han kun skriver under på farskapet, og IKKE foreldrerett/foreldreansvar. Det er viktig!!!!!!!!! Dette fordi blir det mye problemer/uenigheter fremover, så er det du som sitter med bestemmelsene og du trenger da ikke be han om underskrifter/tillatelse til ting, som f eks pass, medlemskap i diverse, bankkonto, navnet til ungen, ferie til utlandet osv osv. Dette kan han da nekte deg om han vil lage vanskeligheter pga at han kan være forbanna på deg.

Det er sivilstand ved fødselstidspunktet som avgjør dette, ikke det som har vært tidligere.

 

Det er for tidlig å avgjøre samvær langt frem i tid. Det dere må ta først er babytiden, og der er vanlig samvær et par timer i uka på besøk hjemme hos ungen. DET ER EN LITEN BABY, DETTE!!!

Bf KAN ikke under noen omstendigheter ha 50/50 eller ta med babyen for lengre periode.

 

DET ER UNGEN DU SKAL TENKE PÅ, ikke barnefar!!!!!!

 

 

Bf må dessverre bare godta det du foreslår når barnet er så lite, men vent til du får ungen, så ser du at det ikke er logisk med overnatting første året. Du har vel tenkt å prøve å amme? Hvordan skal det gå om der skal være overnatting? Jeg satt de 3 første månedene og nesten ammet konstant. Kunne ikke være bort fra ungen lengre enn en dusj på dagtid.

 

Senere samvær får diskuteters etter hvert som ungen vokser til. Dette er noe som jevnlig må tas opp, fordi ting rundt endrer seg. Det skal ikke avgjøres ferdig nå hele samværet til ungen er 18. Lov ikke nå bf 50/50 når barnet er 3. Dette må dere se an når ungen er tre! Barnets natur og personlighet må tas med i betraktningen når samvær skal avgjøres, og det vet dere ingenting om enda.

 

Kos deg med svangerskapet og den nyfødte når så langt kommer:)

[Anonym bruker]

Takk! Prøver å være positiv, men er vansklig noen dager. Har ikke lyst å møte han igjen, for jeg er så redd for hva han har funnet ut at han vil. Han vil ha kontakt med barnet sitt, men ikke med meg. Noe jeg tror blir ganske umulig de første årene. Derfor begynner jeg å slutte å tenke på han, og bare på barnet mitt. Jeg vil at barnet mitt skal ha en far, men er det det beste hvis han ikke kan samarbeide med meg? Da får han nøye seg med et par timer i uka, og ikke få komme på besøk mer enn det.

 

Jeg har ikke følelser for han annet enn at jeg bryr meg og tenker på at han skal få muligheten også til tross for at vi ikke er kjærester. Men hvor langt må jeg strekke meg når han ikke er intr i å kjenne meg lenger? Men takk for alle svar!