Svangerskapsdepresjon.

[Anonym bruker]

Rart i grunn, hvordan en kan glede seg så mye til å få en baby, men samtidig bli mer og mer deprimert som tiden nærmer seg.

Det er ikke mange ukene jeg har igjen nå, og jeg føler meg langt ifra klar.

Ikke tanken på fødsel, men tanken på å få et barn.

Jeg vet det går helt fint, har at barn fra før som er ganske stort, men det er liksom det å begynne på ny.. Var jo blitt vant til livet mitt som det var.

Jeg er så langt nede nå at samboer helst ikke får snakke med meg, føles som om det på en måte er hans feil, og nå må jeg liksom bære med han på godt å ondt, føler meg fanget.

 

Dette er jo helt vanvittige tanker! Men hvorfor føler jeg dem så sterkt?

Det er jo ikke som om jeg ønsker disse tankene, og barnet ønsket/ønsker jeg meg så veldig mye.

Så har ingen andre forklaringer en at jeg er deprimert.

Får ikke sove på kveldene, bare gråter, sliten på dagene, men sover ikke da heller.

Føler meg som det mest ensomme menneske i hele verden, snakker ikke med noen, tar ikke telefonen n¨r den ringer, beste venninna mi tror jeg er sur på henne fordi jeg ikke snakker med henne, men orker ikke, samtidig vil jeg omgås folk pga ensomheten.

Alt dette gjør at jeg ikke føler noe for barnet akkurat nå, og ber og håper så inderlig at depresjonen ikke følger meg etter fødsel.

 

Kunne fortalt så mye mer, men ville egntlig bare lufte litt, for dette orker jeg ikke snakke med noen om.

Har en psykolog jeg har gått til i mangen år, men ser liksom ikke vitsen nå, vet jo hva han skal si.

Rart?

[lille sprelle]

En del kommuner har jordmødre som har spesialisert seg på feltet. Kanskje det kunne vært en grei samtalepartner?

 

 

[Anonym bruker]

Takk for innlegget ditt!

Jeg ville bare si at jeg ikke synes du er rar, og at det er fint du setter fokus på dette. Jeg har i dette svangerskapet og i forrige hatt perioder hvor jeg føler det litt som du. Og det er vanskelig å takle, og vanskelig å snakke om, fordi "alle" regner med og forventer at en bare skal glede seg, og alt skal være så rosenrødt.

Jeg husker jeg hatet spørsmålet i mitt 1. svangerskap: "Gleder du deg eller?" Åhhhh til hva husker jeg jeg tenkte... mest av alt var jeg jo redd og spent. Gledet meg jo også, men man vet jo ikke hva man går til, så jeg følte jeg løy om jeg svarte ubetinget JAAA på spørsmålet. ...Svaret alle forventet og få.

Nå gleder jeg meg mer til å møte denne nye lille skapningen, men samtidig gruer jeg meg for hvordan storebror skal få det, og hvordan den nye kommer til å være ift søvn og skriking...

Jeg håper det går bedre med deg når babyen er ute... Jeg merker det faktisk hjelper og bare sitte her å skrive, og tenke litt rundt dette... og jeg har også god erfaring med å snakke med noen av de nærmeste om det...

Masse lykke til...