Mine, dine, våre - eller bare min?

[Maud]

Storebror er jo i den situasjonen at han ikke har mamma'n og pappa'n sin i samme hus. De første årene var det veldig vanskelig for meg, det var jo ikke det jeg hadde sett for meg da han ble ønsket velkommen til verden. Dette gjorde meg nok kanskje litt "eiesyk" i forhold til ham. Maud-mannen opplevde at det var vanskelig å slippe til da vi ble en familie. Etter hvert gikk dette bedre og til vanlig opplever jeg det helt uproblematisk. Det er riktignok jeg som følger opp skole, kjører mest på fotball, blir kjent med andre barn og foreldre, passer på klær og matpakker osv. Sånn er det med lillebror også, men kanskje litt mer med storebror.

 

Innimellom føler jeg imidlertid at han er bare mitt ansvar. I helgen hadde vi jo navnefest for minstesnupp og svigermor var på besøk. Før lillebror og minstesnupp kom til verden, var hun svært opptatt av storebror. Nå når hun har sine "egne" er interessen påtakelig mindre. Jeg veksler mellom å forstå det og å bli lei meg. Da hun kom hadde hun med seg pakke med masse klær til minstesnupp. Første gang hun så henne, så det var naturlig. Hun hadde også to pakker til lillebror. Ikke store ting, men innpakket og spennende. Storebror fikk et uinnpakket blad... Da vi snakket om navnefest og dåpskjolen vi hadde brukt for å gjøre svigermor glad sa hun at nå kunne hun jo få igjen kjolen siden vi ikke skulle ha flere barn "Dere har jo vært så heldige å få en av hver nå, så da trenger dere ikke flere" Da hun så hvor forskrekket jeg så ut, føyde hun til "Og så hadde dere jo en storebror fra før"

 

I går ringte jeg pappa'n til storebror for å informere om at det er utviklingssamtale på skolen og tidspunkt for dette. Han svarte at det prioriterte han ikke å delta på, for alt gikk jo så bra for tiden og flytting til ny skole har jo vært vellykket.

 

Grrr, sånne uker føler jeg at han er bare mitt barn. Jeg synes ikke jeg kan klage altfor mye til Maud-mannen. Svigermor er mamma'n hans og selv om han forsåvidt er enig med meg, forsvarer han også mamma'n sin. Han vil ikke ta det opp med henne, mener det ikke hjelper. Dessuten er han kanskje ørlite konfliktsky ;-) Å klage over min eks til ham kan jeg imidlertid gjøre, men han er i utgangspunktet såpass negativ at jeg ikke vil øse alt utover ham. Vi må jo samarbeide alle fire uansett hva vi synes om hverandre. Da er det godt å ha dere! Her kan jeg øse ut min oppgitthet og vite at jeg blir hørt og forstått. God helg til verdens flotteste damer :-D

[phantomet]

Hei igjen min venn...

Jeg synes det er litt trist å lese hvordan fordelingen av oppmerksomheten til ungene oppleves av deg for tiden. men jeg tror som deg at det er naturlig, om enn litt smålig av svigermor, veldig ensomt for deg som mamma, og ikke minst litt rart for storebror som opplever at han er en naturlig del av familien deres akkurat sllik den er.

Jeg tror likevel at med den tryggheten han opplever rundt seg gjør storebror godt rustet til å håndtere den noe merkelige oppførselen til din svigermor.

 

Når det gjelder pappaen til gutten så synes jeg han viser manglende innlevelse og forståelse for viktigheten av å skape et godt forhold til den nye skolen ved starten, og han virker som en tafatt fyr... (unnskyld;))

 

Heldig er barna dine som har nettopp deg til mamma!!!!!!!!!!!

[frøydis m/ 4]

Av og til tror jeg svigermødre (og mødre også for den del) snakker uten å tenke så mye! Skjønner godt at du blir frustrert og oppgitt over slike uttalelser som hun kom med her.

 

Det er lov å bli lei seg, selv om du kanskje på et vis forstår henne.

Syt og klag når du trenger det. Det hjelper jo litt å få satt ord på tingene.

 

Sender en trøsteklem til deg med ønske om en god helg for alle

[dritgrei hei hei!]

Hei Maud

Jeg må jo svare deg, for bildet likner jo unektelig litt.... DEt er fryktelig ensomt i de priodene hvor man faktik får oppleve på kroppen at man er helt alene om den ubetingede kjærligheten til eldstemann. Her i huset er ting stort sett veldig greit, men jeg merker ved noen anledninger at vi har hvert vårt bran, det er sårt... men det blir bedre og bedre, og dritgreipappan bruker masse tid og energi på at det ikke skal være forskjell.

 

Jeg hadde en liknende opplevelse av "Nå har dere en av hver", men det var dritgreipappan som kom med brøleren... Før dritgreijenta ble født, oda vi snakket om å få flere barn, sa han: Jeg vil vi skal ha antall barn i oddetall... sa svarte jeg: ok, det vil si at du vil ha to eller fire barn til, da må v bare bestemme oss for hvor mange barn vi vil ha. Ne-ei, sa han da, det vil si at vi må ha kun ett eller tre barn til...... ! ? ! ? Altså valgte han å, direkte til meg ikke regne med mitt barn.... det var overaskende og ensomt, og en brøler. Vi hadde akkurat begynt samtalene om familieforøkelse, og han tenkte nok litt skjeivt. for jeg tviler ikke p å hans kjærlighet til dritgreigutten. den er rett og slett rørende, men likevel... i noen situasjoen, og i noen perioder er hn virkelig bare min!

 

Jeg kjenner veldig på tankene og følelsene rundt akkurat dette Maud, men jeg vet jammen meg ikke hva jeg skal si. Han er veldig heldig som har deg i alle fall.... for du bruker jo energi på å gi ham plassen sin i familien, så han ikke er en outsider! Du er flink og dere er flinke, og dette er fryktelig vanskelig og sårt!

 

uff sorry om dette bel et meg og mitt svar, jeg kjente at jeg bare ville svare at jeg skjønner hva du snakker om og at det er ekkelt å ha det sånn i de periodene.

 

klem fra

[Attpåklatten :-)™]

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din Maud:-)

 

Det er naturlig å bli sår og lei seg som mamma, når man føler at ene barnet ikke betyr like mye hos alle......Men, så er det også en naturlig følge av det å ikke leve sammen som foreldre lenger. Barnet har jo like mange voksenpersoner som bryr seg om det, men ikke i hverdagen. Det er jo i gitte situasjoner som du beskriver at det blir så tydelig.

 

Tror også det føles ekstra sårt når barnet ikke er så veldig gammelt, og når man har fått nye barn med ny mann, og ting blir tydelige på at han nå har fått sine "egne"... Når man i tillegg er hormonell etter svangerskap og midt i amming som du er, blir alt ekstra forsterket og ennå sårere....

 

Hos oss så er min sambos foreldre oppmerksomme på alle jentene mine, men så klart lille rosa får mer av diverse, fordi hun nettopp er deres blodsbarnebarn. Og det er helt naturlig at det er sånn.... Om enn vanskelig å takle til tider.

Jeg tror det er enklere å takle det når barna blir eldre og de kan forklares hvorfor det er slik. Jeg har hatt den samtalen med mine store...som jeg sa til dem: Dere har jo deres ordentlige besteforeldre og sånn er det med lille rosa også. Så når alt kommer til alt får de jo like mye hver seg. Selv om det ikke er det det handler om....men situasjoner som du nevner er unødvendige og ubetenksomt av din svigermor.....kanskje hun rett og slett ikke forstår hvordan det kan virke foran deg og din eldste gutt...

Synes jo det er feigt at ikke mannen din tar denne praten med sin mor....det bør han være tøff nok til å gjøre. Alle samtaler kan gjøres på to måter, den ubehagelige og anklagende måten eller den oppklarende og informative måten. Det handler om å legge frem budskapet uten anklaging..........

 

Håper han tør å ta den praten med sin mor....for din skyld og for gutten din sin skyld.....det er vondt å være såret.....

 

Vedr eksmenn, så vet du jo noe om min erfaring.....det er ikke lett.

Til slutt innså jeg at jeg ikke lenger ville stille verken forventninger eller ansvar på ham. Jeg har valgt å ta meg av alt som har med skole etc å gjøre.......ga beskjed om at det var siste gangen jeg gadd informere......det var faktisk det som skulle til. Etter det har han fulgt opp mer enn noensinne!

 

Jeg har et inntrykk av at vi mødre blir litt vel eiesyke når det gjelder særkullsbarna våre. Vi vil ha full kontroll, samtidig som vi forventer at både ny mann og eksmann skal være like involvert i alle til enhver tid. Det er kanskje litt over the top å tro på det selv.....har jeg innsett.

 

Og det er ikke til å stikke under en stol at det nok også handler mye om dårlig samvittighet for oss mammaer.....selv om ikke alle vil innrømme det. Men hvem føler seg ikke mislykket den dagen forholdet går til helvete og barna ender som skilsmissebarn??? Den mislykkethetsfølelsen og dårlige samvittigheten kan henge igjen i åresvis og jeg vet med meg selv, at jeg er MYE MYE mer sår på mine store døtres vegne, enn på lille rosa sin. Hun har jo både mamma og pappa hun, mens de to andre har meg og sambo som er en fantastisk stefar, men tross alt ikke deres ordentlige pappa.......Så helt personlig tror jeg det handler mye om våre egne såre følelser også i disse situasjonene.....

 

Men voksne bør og skal være voksne, for vi skal ikke ta fra barna våre å være barn. De skal ikke såres under noen omstendigheter....

 

Så gråt tårene dine og rop ut frustrasjonen......det ligger dypt dypt inne i sjelen....

[♥Snulder]

Kjære deg... synes du har full rett til å la tigerhjertet banke litt ekstra for din eldste sønn. Synes han blir veldig urettferdig behandlet av din svigermor.

[Maud]

Jeg jobber med å ikke synes synd på storebror. Det er generelt ingen grunn til å synes synd på ham. Riktignok bor ikke mamma'n og pappa'n hans sammen og det sitter som et lite savn hos ham. Noen ganger setter han ord på dette savnet og sier at det er dumt. Han er en blid, veltilpasset, sosial og utadvendt liten gutt. Han har mange som er glad i ham. Jeg tror nok kanskje det er bare jeg som elsker ham helt ubetinget og ukritisk, mens lillebror har to foreldre som elsker ham på den måten. Søsteren hos pappa'n har også to som elsker henne ubetinget. Til gjengjeld har storebror Maud-mannen og kona til pappa.

 

Jeg vet at jeg er mer sår på storebrors vegne enn på de andre barnas vegne. Når Maud-mannen kommenterer noe eller setter grenser kjenner jeg av og til at det roper inni meg. Mye av det er irrasjonelt og mitt problem.

 

Maud-mannen skal si fra til mamma'n sin. Neste gang vi treffes må hun enten gi det samme til begge eller ingenting. Hvis storebror ikke er der, kan hun overøse lillebror med gaver hvis det er det hun vil. Når begge er der vil vi ikke at hun skal gjøre forskjell selv om det er forskjell i hjertet hennes.

 

Du phantomet - du trenger ikke si unnskyld. Eksen min er tafatt ;-)

[Attpåklatten :-)™]

Flott at mannen din vil snakke med sin mor:-)

 

Og du reagerer på samme vis som enhver særkullsmamma gjør;-) Vi er som Tigermammaer når noe kan virke "truende" på barna våre.....og sånn tror jeg det skal være også. Bare vi innser at det er sånn det er:-)

 

Det vil aldri være enkelt i denne livssituasjonen, verken for liten eller stor:-)