Min fødsel (lang)

[Anonym bruker]

26. jan 2008

Begynte å få rier ved 03 tiden, og rundt 04.30 ble de mer regelmessige, så jeg satte derfor i gang med tellingen, og noterte ned. De kom med mellomrom på alt fra 10 til 20 minutters mellomrom. Ringte mamma i 7-8 tiden, og vi fant ut at vi skulle reise på sykehuset på morgensiden, sånn i 12-13 tiden. Da jeg kom dit tok jeg CTG, som viste at jeg hadde 2-3 rier på 20-30 min. Jordmor målte åpningen på livmorhalsen som var 2 cm, og den var fremdeles stram, men allikevel moden. Hun prøvde å åpne litt med fingrene for å få litt fortgang og kraftigere rier. Så ble jeg sendt hjem igjen, og fikk beskjed om å komme tilbake når riene var mer regelmessige og kraftigere.

De ble kraftigere så fort hun hadde prøvd å åpne litt, og det føltes greit, siden jeg da visste at det var framgang.

Prøvde å hvile litt, og holde styr på tellingen, og forsøkte å sove mellom hver rie. Problemet var bare at mamma ble veldig ivrig, og ringte og maste hele tiden. Det gjorde meg både sliten og irritabel. Rundt 10 tiden hadde hun panikk, og syns ikke jeg skulle være mer alene, og anbefalte på det sterkeste at nå skulle vi dra tilbake til sykehuset. Noe vi også gjorde. Da jeg kom dit var det ny CTG, og denne gangen hadde jeg 4-5 rier på 20-30 min. Men livmorhalsen hadde ikke åpnet seg mer, og det var fremdeles 2 cm åpning. Så jeg måtte reise hjem på nytt. De syns ikke jeg skulle være alene, så jeg ble med hjem til mamma og prøvde å sove der; noe som ble heller vanskelig. Sov fra 12 til 01; men våknet da av meldinger som tikket inn på tlf.

Nå var det utrolig frustrerende og deprimerende å ha rier, siden det ikke fantes noen framgang. Dessuten fikk jeg bare mer og mer vondt, og greide ikke sove mer. Jeg begynte å bli utrolig trøtt og sliten, men på morgensiden igjen hadde jeg det jeg selv trodde var veldig smertefulle og kraftige rier.

 

27. jan. 2008

I 05 tiden begynte jeg å ha rier med ca 5 min mellomrom, men bestemte meg allikevel for å holde meg hjemme hos mamma og ikke vekke henne enda. Det ville bare blitt ennå mer slitsomt for meg. For hun maste veldig, spesielt om hvor kraftige riene var, hvor nær jeg trodde jeg var, hvordan ditt og datt føltes; og det var noe jeg hverken orka å beskrive eller ville snakke om akkurat der og da. Prøvde å gå rundt på soveromsgulvet i sirkler for hver rie som kom, og la meg nedpå i mellom. Men siden det var ca 5 minutter i mellom hver gang, så ble det ikke lange hvilen.

I 6- halv 7 tiden var jeg fryktelig sulten, og sendte en sms inn til mamma hvor jeg spurte om vi skulle spise frokost. Hadde nå ca. 2 minutter mellom hver rie. Hun sto opp, og skjønte at her var det dårlig tid; så hun spratt inn i dusjen, og lot være å spise, mens jeg gikk rundt i stua med rier og spiste i mellom.

Jeg ringte igjen på sykehuset og fikk beskjed om å komme; og vi reiste med en gang.

Da jeg kom dit bar det rett inn på fødestue 3, med egen toalett og dusj; og det ble tatt en ny CTG hvor de så at riene hadde avtatt litt igjen på vei ned, og kom med ca. 5 minutters mellomrom. Jeg ble skrevet inn, og ble stilt en masse spørsmål mens jeg fikk en fødeseng å ligge på. Jeg ble undersøkt innvendig, og hadde håpet på en åpning på 4-5 cm, men fikk nesten sjokk da hun sa til meg at det dessverre bare fremdeles var 2 cm. Trodde nesten ikke hva jeg hørte og kunne nesten begynt å gråte når hun sa det, selv om jeg klarte la være.

Riene ble bare kraftigere og kraftigere, og mer og mer smertefulle. Jeg trodde hele tiden at nå går det ikke an å få mer vondt, men der tok jeg feil. De kom inn ca en gang i timen, og jeg ble igjen sjekket i 11-12 tiden, og det var da fremdeles 2 cm åpning. Dem spurte derfor om jeg kunne ønske å få modningsakupunktur, noe jeg da takket ja til; og jordmor satte inn 6 nåler. En på yttersiden av leggen, rett nedenfor kneet; en på innsiden av leggen, rett ovenfor ankelen; og den siste oppå fotbladet, mellom stortåa og neste tå. På begge bein.

I 13 tiden ble jeg sjekket igjen og hadde nå ca 3 cm åpning, men riene begynte å bli utrolig smertefulle. Jeg ville egentlig prøve å føde uten smertestillende, men takket ja til lystgass. Det hjalp på en god del. Smertene ble ikke borte av den grunn, men jeg fikk fokus på maska og å puste riktig. Følte meg svimmel og rar, som om jeg skulle vært drita full; og fikk dessuten en merkelig stemme, hørtes ut som jeg hadde en boble i halsen.

Etter hvert i 14.30 tiden følte jeg ikke at lystgassen hjalp noe særlig mer, så jeg sa i fra og de satte den på fullt. Det hjalp meg en god del en stund framover igjen, men jeg fikk fortsatt bare mer og mer vondt i magen og korsryggen. For smertene i korsryggen satte jordmor inn akupunkturnåler, som hun teipet inntil ryggen min; og dette hjalp meg veldig. Nå var smertene mer relatert til magen igjen, men ble mye kraftigere som tiden gikk, og jeg innså at de riene jeg hadde tidligere ikke var noe særlig å skryte av.

Ca. klokka 16 var det nytt skift av jordmor, og da jeg spurte hvor lenge hun kunne tippe at jeg hadde igjen, så fikk jeg til svar; ”vi får håpe vi rekker det på mitt skift, for jeg er ferdig i 10 tiden!” Visste ikke lenger om jeg skulle gråte eller le, for det virket helt urealistisk å ha så store smerter i så lang tid.

Jeg hadde vært veldig sta på at jeg ikke skulle ha noen form for medikamenter som smertelindring, men takket til slutt ja til epidural klokka 16.30; siden jordmor anbefalte meg å gjøre det. Jeg hadde da bare ca. 3 ½ til 4 cm åpning, og hun sa at siden jeg hadde så smerter i magen, så trakk jeg sammen bekkenbunnen så hardt ved hver rie; slik at jeg holdt igjen for åpningen av livmorhalsen. Det ville da være mer riktig at jeg fikk epidural for å slappe av i bekkenbunnen, slik at det ikke skulle trekke ut i lengre tid. Jeg hadde litt tilbudt epidural mange ganger nå, og takket nei, men denne gangen klarte jeg ikke mer. Det tok ca en time før anestesilegen kom for å sette epiduralen og tårene begynte å sprute, og jeg gav opp mens jeg venta. 17.30 kom hun endelig, men det var egentlig litt for sent å sette den; siden jeg måtte skifte stilling for hver rie, og det var ca ½ min til 1 min mellom hver. Fikk også drypp i armen for å sette i gang enda kraftigere rier. Og nå begynte endelig framgangen.

Da klokka var 18 hadde jeg 7 cm åpning, og jeg så til slutt at dette kunne ende en gang, selv om det fortsatt var utrolig vondt. Den verste smerte jeg har opplevd i hele mitt liv, og jeg sverget at jeg aldri skulle røre en mann noensinne mer. Siden vannet ikke hadde gått så forsøkte jordmor å pirke hull på morkaken med fingrene, men fikk ikke til. Hun fant da fram noe som så ut som en plastikk-strikkepinne og stakk hull. Smertene avtok litt, men da gikk åpningen tilbake til 6 cm; siden det ikke lenger var slik press nedover.

18.15 var åpningen 9 cm, men jeg begynte å få pressrier; og spurte om det var mulig å få trykke litt, siden det var så vanskelig å holde igjen. Jordmor foreslo at jeg kunne presse, mens hun prøvde å åpne litt med fingrene. Som sagt så gjort, og det ble til slutt 10 cm åpning. Hadde nå tatt en pressrie, og dette føltes endelig litt bedre.

Hun begynte da å gjøre klar fødesengen ordentlig, og dukket ned mellom beina mine for å legge plastikk nedenfor meg på gulvet. Jeg fikk lov å presse imens hun gjorde dette. Jeg begynte å trykke igjen, og kjente hodet gå fort nedover. Da jeg begynte å bli sliten, merket jeg at hodet sklei litt tilbake, og bestemte meg for å ikke gi opp det trykket jeg holdt på med. Jordmor tittet opp igjen og da var hodet utenfor, og mamma sa; ”Næmen, se! Hele hodet står utenfor jo!”. JM ble veldig stressa, siden hun ikke hadde tatt på seg hansker ennå, og fortet seg alt hun kunne med å få dem på og ba meg prøve å la være å trykke. Slik at barnet ikke skulle dette rett i gulvet når det kom ut. Var ikke lett å holde igjen, men hadde heller ikke mange valg. Da hun fikk på seg hansker og var klar til å ta imot fikk jeg min 3. skikkelige pressrie, og klemte ut resten av kroppen, og ett blodbad som plasket i gulvet sa mamma. Han var ute klokken 18.21.

Jordmor tørket barnet og pakket ham inn i håndklær før de la ham på brystet mitt. Siden spurte de hvem som skulle klippe navlestrengen, og jeg fant det naturlig at det skulle bli mamma; noe som selvsagt var veldig stas for henne har jeg hørt.

Nå ventet vi på at morkaka skulle løsne, men det gjorde den ikke før det var gått over en halvtime. Selv om det føltes som 2 minutter. Jordmor prøvde å snurre navlestrengen rundt og rundt, slik at morkaken skulle løsne, og det gjorde den til slutt. Så tørket hun vekk blod, og sjekket hvor mye jeg hadde revnet. Det hadde jeg ikke, men jeg fikk ett par rifter på oversiden ved urinrøret, på innsiden av kjønnsleppene. På høre side sydde hun 2 sting og på venste sydde hun ca. 4.

Så ble barnet veid; 3420 gram. Og målt; 52 cm lang. Han ble badet, og de kammet ut rester av blodklumper av det lange, mørke håret hans.

Etter dette ble vi kjørt inn på enerom, og derfra begynner ett helt nytt eventyr.

 

[Gjest]

Lang og slitsom fødsel!! Godt det er over, og at alt gikk bra!

 

Gratulerer med gutten din!

[FØDEKLAR NÅ :)Jippi]

uff det hørtes ut som en lang og tøff fødsel,men nå er det endelig over og du kan nyte tiden med lillegutt:) Gratulerer så masse, håper dere får en fin tid fremover:)

[lilleluna7]

Gratulerer med en kjempeflott jobb!!! Kos deg masse!!

[Anonym bruker]

Gratulere! Og kos dere masse, masse!

 

Seriøst du var flink. Jeg hadde IKKKKEEEE orket mas fra mor og å ha henne på fødestue!???? Herreguuuuddd! never! Skal ikke si ifra til svigers en gang når jeg skal til føden, eller så masser de i vei med meldinger el. kommer til sykehuset hele slekta+ alle husdyr de har hjemme! uff

 

[*Super*Mamman*]

Gratulerer så masse!