Panikkangst og flere barn.

[gullet0305+09]

Hei

 

Jeg følger med her inne og vurderer å prøve å få nr 2. Jeg har en nydelig gutt på snart 3 år. Hele livet har jeg hatt angst - størst grad har vært panikkangst. Jeg har taklet ganske greit å få ett barn. Må vel tilføye at jeg har en aldeles fantastisk mann som virkelig er tilstede for både meg og sønnen sin. Hverdagen går stort sett fint og vi har det bra, men jeg blir dårlig med panikkangsten av og til og da lurer jeg på om det er så lurt å få flere barn. Flere barn blir mer glede, men også endel mer å forholde seg til og til tider også mer stress. Stress er en faktor som utløser angst hos meg. F eks så når gutten min blir syk, så sliter jeg med å takle det. Jeg blir veldig redd bare han har en omgangssyke som varer noen dager. Da tenker jeg kreft og at jeg vil komme til å miste han og i det hele tatt. Når fornuften kommer på plass, skjønner jo jeg også at det ikke kommer til å skje - mest sannsynlig ihvertfall, men akkurat når det står på så er det veldig vanskelig. Da gråter jeg masse og ringer mannen min og vil aller helst ha en lege i sofan sånn for sikkerhets skyld. Jeg løper ikke ned legekontoret hele tiden, men kunne tenke meg det når angsten rir som verst. Blir også veldig redd når jeg blir satt i uvante og nye situasjoner. Som f eks at jeg skal flytte, reise på tur, håndtere at bilen er ødelagt osv.

Jeg legger forholdene til rette hele tiden, og utfordrer meg selv og angsten min ganske ofte, og ofte går det fint. Men jeg er så redd for å bli veldig dårlig igjen.... Mange "tenk om" og "hva hvis" tanker.... Er det noen her inne som har erfaring med angst og som prøver å få flere barn? Eller har flere barn? hvordan er hverdagen og hvordan går det?

 

 

 

[Nerak 2x pp]

Jeg har ingen erfaring med angst, eller det å ha barn, men vil si deg at jeg syns det er bra at du tar det opp............. =)

 

Lykke til, og "stå på" (uansett hva det blir til)

 

 

=)

[gullet0305+09]

takk takk:-) Det er en stor avgjørelse. Tror nok vi begynner å prøve snart :-) når livet roer seg litt igjen:-)

[Nerak 2x pp]

Det går sikkert bra.

 

Og så er du heldig som har en snill og omtenksom mann (ut fra hva jeg forstod) (ikke det at jeg ikke har det, altså )

[gullet0305+09]

:-) Ja, han er helt fantastisk:-) Er du prøver nå?

[Nerak 2x pp]

Denna prøver den, hilsen den snille og omtenksomme mannen hennes:)

 

 

(Han har lurt så færlt på hva jeg har bedrevet fritiden min med om dagen, så nå fikk han "være med inn" her;) )

[gullet0305+09]

hehe:-) Da vi gikk gravid sist, var mannen min også innom av og til:-) Viktig å være snill og omtenksom:-) En venninne fortalte meg at hun og mannen hadde vært i familieterapi hvor psykologen hadde sagt til mannen hennes at han måtte behandle konen sin som en dronning om han ville beholde henne!! hehe! Likte den jeg:-D Nå er jeg av den oppfatning at en må behandle hverandre fint da, men synes den der var litt kul:-) Sa det til mannen min og han svarte bare at da kunne han fortsette der han var :-D Er vel igrunn enig - har det veldig godt med han, og unner alle det, men kult at en psyk sier sånt da!!

[Nerak 2x pp]

Jeg satt jo her inne de få timene jeg var hjemme fra jobb på kvelden, (kom hjem kl 7 og la oss halv 10 ) og syns bare det var deilig å sløve på nettet, så han lurte nesten på om jeg var utro via nettet tror jeg.

 

Hi hi.

 

Men nå har han jo da litt mer forståelse for det hele, har tidligere trodd at det var bare jeg som "ønsket meg barn NÅ", og han bare hadde et avslappet forhold til det, men etter han var innom her og vi fikk pratet litt, har jeg jo forstått at han også syns det går litt tregt.

 

Men begynner å bli litt i "klemma" her. Vi skal gifteoss til høsten, og er det en ting jeg ikke vil, så er det å gifte meg med kul på magen, og vi har prøvd siden påsken i fjor. Lurer på om jeg gir kul-på-magen "prosjektet" en pp til, og så legger det på is. Var å prøvde brudekjoler i går, og begynte å kansje ta litt av alvoret innover meg. Har jeg først funnet en kjole og de ikke har str, er det 4 mnd ventetid på den.

Er kjedelig å plutselig forandre seg mye da.

 

Men men.....

 

Nå skal vi straks i karnevals bursdag til nevøen vår.. (jubel og glede )

[Gjest]

Hei gullet!!

 

Jeg kan vel skrive under her, paa at jeg vet hva angst er. Og det er mildt sagt grusomt! I dag er jeg heldigvis fri fra angsten, og det er som et nytt liv!

 

Jeg fikk mitt foerste angstanfall som 15 aaring, og opplevde at den kom og gikk mye. Da jeg var 19 aar, doede mamma, og opplevde at angsten kom for fullt, hver eneste dag. Jeg hadde panikk angst, sosial angst og doedsangst....

 

Paa denne tiden var dattera mi 1 aar. Hun saa ikke saa mye til anfallene mine, heldigvis... Jeg hang ut gjennom vinduer for aa faa puste, eller jeg maatte ta en sobril for aa berolige meg...

 

Aa vaere mor i en saann situasjon, kan vaere vanskelig, men det gaar! Og du har jo ogsaa en mann som stoetter deg, og det er saa viktig! Jeg var alene da, og hadde ikke saa mange som kunne hjelpe. Derfor husker jeg kanskje denne perioden som ekstra vond.

 

Det er vel verdt aa nevne at depresjon var en aarsak til angsten min, men ogsaa en del annet. Det ble saa ille til slutt, at jeg begynte med antidepressiva. Det var aller siste utvei for meg, da ingenting annet hjalp.

 

Det ble starten paa et nytt liv, og uten angst :-)

 

Du sier du kan faa angst i stressende situasjoner, som feks. hvis gutten din blir syk. Har du faatt hjelp for dette? Psykolog?

 

Jeg sier ikke dette for aa skremme eller noe, men barna blir paavirket av oss, og naar de ser vaar angst, kan det overfoeres til dem. De har ikke godt av aa se oss slik... Mora mi hadde ogsaa angst, og det "smitta" over paa meg kan du si....

 

Det er flott at du toerr aa utfordre angsten din, det skal du vaere stolt av :-)