Jeg liker virkelig ikke venninna til eldstejenta mi...

[selfangerkjerringa]

Syns det er skikkelig fælt, men sånn er det altså. Jenta er en ufordragelig unge, hun er frekk i munnen, gjør seg til i stemmen, er en blanding av bortskjemt og oversett hjemme - noe som resulterer i at hun gjør akkurat som hun vil, hun er vant til saft, brus og godter midt i uka og blir sur hvis hun ikke får det hos oss også, og hun er ekkel med de andre barna. Og nå viser det seg at dette smitter over på min datter.

 

Vi begynte nemlig å lure litt på hva endringen hos eldstejenta vår kunne skyldes, hun har de siste mnd begynt å bli mer oppsetsig og frekk, maser om saft hver dag (noe hun vanligvis ikke gjør), sier ofte at "Hanne ditt og Hanne datt" (venninna), og det toppa seg for meg da jeg ble tatt til side i barnehagen av personalet en dag og de fortalte meg at eldsta mi hadde begynt å stenge ute et par av de andre jentene i leken, og brukte ord som "æsj, der kommer Tone, hun er så ekkel"... jeg ble så lei meg at jeg sto og grein... tilfeldigvis skulle altså Hanne være med oss hjem neste dag for å leke og spise pizza, og der gikk det opp et par lys gitt. Det er VELDIG tydelig hvor eldsta mi har fått unotene av. Nå skal det nevnes i tillegg at Hanne er 5 år, eldsta mi blir 4 i april, dermed ser hun en del opp til venninna også.

 

Jeg og mannen min snakket om dette, og bestemte oss for å prøve og prate litt med jenta vår, ganske forsiktig. Spurte litt hvem hun lekte med i barnehagen for tida, og hvorfor hun lekte med den og den. Vi spurte om hun ikke lekte med Tone lenger, da vrei hun seg og var tydeligvis ukomfortabel, og svarte "Hanne sier at Tone ikke får være med i jenteklubben, for hun har ikke kjole på. Og da må jo jeg også si det, for det sier Hanne at jeg skal". Vi prøvde å dra en liten Albert Åberg-greie (de leser en del Albert Åberg i samlingsstunda for tida), og de siste par ukene ser det ut til at jenta vår har bedra seg en god del i barnehagen også (de er utrolig flinke til å ta opp slike potensielle problemer subtilt i hverdagen).

 

Men her kommer altså saken: jeg kjenner faktisk at jeg ikke har særlig lyst til at jenta mi skal være sammen med Hanne lenger... Hva skal jeg gjøre egentlig? Kan jo ikke nekte henne å være med venninna selv om hun er en ufyselig unge... eller kan jeg det?

 

Syns dette er utrolig vanskelig, og kunne tenkt meg litt innspill her. Noen som har vært borti noe lignende kanskje? Må innrømme at jeg ikke har all verdens med erfaring, dette er jo eldsta mi, og de fleste vennene mine har yngre barn så jeg har liksom ingen å spørre til råds der heller...

 

Jeg vet dette er et nettforum og at alle har lov til å si hva de vil, men dette er et veldig sårt tema for meg, og jeg hadde satt stor pris på om dere kan svare seriøst og saklig. Tusen takk

[Sjefsmegga]

Kjenner til problematikken, sønen mi har og har had venner jeg ikke helt har likt, me jeg har aldri sagt det til ham og jeg har latt ham leke med dem så lenge han har holdt mine regler. Han har tendens til å virke litt "tøff i munnen" innimellom, men jeg er veldig klar og tydelig på hva jeg mener om det.

Vi kan desverre ikke bestemme hvilke barn barna våre skal omgåes i fritida, men vi kan styre det litt,. feks, i mitt hus gjelder MINE regler, disse reglene gjelder for andre barn som er her på besøk også. Liker de det ikke så kan de la være å komme hit, enkelt og greit.

 

Man skal heller ikke være for redd for å ta opp ting med foreldrene til barna det gjelder, selv om det kan være svært ubehangelig der og da.

[selfangerkjerringa]

Huff... jeg har så utrolig lite lyst til å ta dette opp med mamma'n til Hanne... de sliter nemlig litt der hjemme - har fire unger, et bittelite hus, utrolig dårlig råd, hun blir snart arbeidsledig. Jenta går av og til i for små klær i barnehagen fordi mora ikke har råd til å kjøpe nytt, så hun må bruke arveklær etter broren som ikke passer helt. Og de tre andre ungene får all oppmerksomhet der hjemme (mora jobber lange dager), så mora ble så glad da jenta mi og Hanne ble venninner, jeg har jo tatt med meg begge jentene på bakedag hos mamma, fredagspizza hos oss osv, og mora setter sånn pris på det

[dritgrei hei hei!]

Hei du,

Dette er fryktelig vanskelig, og jeg ble glad av dette innlegget. Min sønn er syv, og har en kamerat som går i klassen. denne kameraten er helt lik din "Hanne".

 

Jeg gjorde ingenting i halvannet år før denne kameraten begynte å mobbe, og hans første offer var min sønn - den såkalte bestevennen. Jeg satte himmel og jord i bevegelse, for mobbing skal ikke skje!

 

Etterhvert ga mobbingen seg fordi de tok tak i problemet på skolen (ikke godt nok, men dog).

 

Men den daglige omgangen har jeg kutta helt ut. Jeg orker det ikke. Jeg tenker ofte at det sikkert er min oppgave å oppdra denne ufordragelige gutten, men..... det går ikke ann. Jeg har ikke energi til det, og jeg vil ikke at ungen min skal utsettes for den påkjenningen det er for ham at de er sammen. For selvom han lengter etter å leke med denne kameraten, så er han sliten og lei seg hver gang de har lekt.

 

men jeg ville brukt mye tid smamen med datteren din, på samatler om mobbing. Jeg vet hun er liten, men de forstår så godt hva det er snakk om. Datteren din har et ansvar hun også. hun har ansvar for seg selv, og fr hva hun sier og gjør. Det går ikke ann å skylde på Hanne, slevom det er helt tydelig der lærdommen kommer fra. hun må få støtte på at det er du og datteren din som er på lag, og at det er du som voksen som bestemmer hva som er rett og galt, ikke "Hanne".

 

Vi kan snakke mye om dette selfangerkjerringa, og rop gjerne om vi skal snakke mer, for dette er fryktelig viktig for meg også!

[dritgrei hei hei!]

Det skal sies at jeg har snakket mye med mamman til denne gutten, men hun har nok ikke skjønt hvor ille det faktisk er. det er vansl\kelig å se når ungene er mobbere. dEt er sårt og vondt, så foreldrekontakt er viktig, men kan være fryktelig vanskleig. Derfor valgte jeg å samarbeide tett med skolen heller, da jeg skjønte at hans foreldree ikke bidro noe særlig :-)

[selfangerkjerringa]

Tusen takk, dritgrei!!! Jeg har kvia meg lenge for å skrive dette innlegget, tårene trillet faktisk mens jeg gjorde det, men jeg trenger så sårt å prate med noen om dette. Kommer nok til å rope på deg her ja Må på jobb nå så rekker ikke stort mer i formiddag, men ikveld kanskje?

[dritgrei hei hei!]

mm bare rop.... lettest å rope på PM så kommer jeg inn her.... innleggene går jo så fort :-))))

[Røykeslutt 7.april 08]

Skulle tro at du skriver om min historie:-)

 

Eldstejenta her er nå 7 år og har vært bestevenninne med ei jente siden dem begge var 4år.

 

Denne jenta er i mine øyne helt ufordragelig! Hun er også blanding av bortskjemt og oversett enebarn. Har vært hjemme hos dem et par ganger, og der er det virkelig jenta som bestemmer! Hun slår, biter, sparker og snakker med et språk som tilhører en gammel sjømann.

 

Jenta får ikke lov av sin mor til å komme på besøk til oss fordi mora er livredd for hva jenta kan komme til å finne på. Så viss de skal besøke hverandre, så er det jenta mi som går til dem.

 

Merker på jenta mi at hun er frekkere i kjeften de dagene hun har vært hos venninna, men hun roer seg fort ned når hun finner ut at her er det JEG som bestemmer og ikke finner meg i stygge ord.

 

Håpet at de skulle falle mer ifra hverandre når de begynte på skolen, men selvfølgelig så havnet de i samme klasse. Tok det opp med læreren på første foreldremøte. Denne jenta driter i all skole og har ikke tid til å sitte stille å følge med i timene. Mens jenta mi liker seg på skolen og liker å sitte stille å følge med i timene. Læreren plasserte dem ene foran og den andre bak i rommet, og skulle si ifra viss jenta vår ble distrahert. Det har gått kjempefint til nå.

 

Oppfordrer jenta mi til å finne flere venninner som er mer på hennes "nivå". For viss jentene begynner å krangle, så er hun jenta så stygg med min jente. Da er det greit for jenta mi å ha andre venninner også.

 

Så i dag skal ei ann jente komme her på besøk etter skolen som jeg virkelig liker godt:-)

[TurboPrinsessen:-)]

Uff, håper ikke jeg kommer i en slik situasjon.

Jeg har altså ikke noe erfaring selv, men kan fortelle litt om min søster.

Hun har riktignok en datter som er mye eldre ( 10 år nå), men hun fikk også en ufordragelig venninne. Hun ville ha niesen min for seg selv, ingen andre fikk leke med dem. Men den stakkars niesen min klarer ikke si nei til noen, så det kræsjet litt når det kom flere. Denne venninnen frøs ut de andre, ei gikk hjem gråtende! Min søster fikk dette med seg, og snakket først med jenta som gråt, så tok hun for seg de andre 2. Hun trodde ikke det var så stort problem, før hun begynte få tlf fra andre mødre som lurte på hvorfor ungene deres ikke fikk leke der mer, og fortalte hvor lei seg de var. Har jo alltid vært åpent hus hos min søster.

Siden niesen min ikke klarte si nei, måtte foreldrene hennes styre det litt. Snakket med datteren, og de sa faktisk nei til denne jenta mange ganger. Min søster snakket også med henne, og det hjalp litt - men fortsatt styrer de besøk fra henne litt.

( men som sagt, de er jo litt eldre )

 

En annen jente hadde for vane å skrike veldig høyt.. Hun var vant til å måtte kjempe om oppmerksomheten hjemme med bare brødre.

Dette aksepterte ikke min søster/svoger og ga klar beskjed ( da var de yngre) Skulle hun være hos dem, måtte hun slutte med den skrikingen.

Denne jenta skriker fortsatt andre steder, men er veldig rolig hos min søster... Hun hører faktisk mer på min svoger enn sin egen far, det er jo litt trist da, men det viser vel at barn liker at det blir satt faste regler - og at det får konsekvenser hvis de ikke blir fulgt?

Ungene koser seg hvertfall, det er alltid mange barn på besøk der:-)

 

En gang de hadde bursdagselskap med både gutter og jenter, var det en gutt der som var skikkelig ufordragelig, og ødela for de andre.Etter flere beskjeder uten at det hjalp, sendte de han rett og slett hjem!

 

Høres kanskje fælt ut, men nå vet de hvertfall at de må oppføre seg når de er der på besøk. Skal også sies at denne gutten har vært der etterpå - og var alt annet enn ufordragelig.

 

Vet ikke om dette hjalp deg noe særlig....

 

Lykke til hvertfall!

[selfangerkjerringa]

Idag var hun på besøk her igjen. Hun sier BØ helt opp i trynet på lillesøster (13mnd), åpner trappegrindene uten å lukke dem etter seg, går på do og insisterer overfor jenta mi på at man ikke trenger å vaske seg på hendene etterpå, "hogger" alle lekene (lar ikke de andre slippe til)... og da vi skulle gå til butikken sprang hun rett ned på veien mens jeg la minsta i vogna, og da vi kom til butikken maste hun om å få brus. Jeg sa at vi ikke skulle ha brus, men at de kunne få hver sin boks med kuli som de kunne drikke på hjemveien. Da tar hun s#¤%&& meg ut en boks av kjøleskapet og GÅR UT! Jeg dro henne inn igjen og sa at tyver vil jeg ikke ha med meg noe sted, så hun fikk pent legge den på båndet så jeg fikk betalt den først.

 

vettasøren hva jeg skal gjøre jeg. Bare håpe hun ikke kommer på besøk kanskje? *sukk*... Heldigvis skal vi bort etterpå.

[Stratos med 3 barn]

Jeg kan faktisk huske at jeg fikk beskjed om når jeg var litta at om jeg ikke tok meg sammen og "ble meg selv igjen", kunne jeg bare glemme å leke med xxx som satte slike griller i hode på meg

[selfangerkjerringa]

Hjalp det, Stratos? hehe... Vi har prøvd å snakke litt med eldsta vår om dette at hun fortsatt er SEG selv om hun er sammen med Hanne. For hun er jo egentlig ei utrolig skjønn jente, har fått mye skryt i barnehagen også over personligheten og oppførselen hennes. Joda, unger kan forandre seg - men det er liksom ikke særlig tvil om at den negative oppførselen til venninna påvirker jenta mi også.

[Stratos med 3 barn]

Nei, men herre min... Sånn kan du da ikke finne deg i å bli behandlet av datterens venninne. Nei, si klart i fra. Det tror jeg faen skjæra meg jeg hadde gjort! Sorry språket, men den der trenger ei grense eller tre!

[selfangerkjerringa]

Ja jeg har kommet fram til det selv også. Når venninna er her, kjører jeg streng justis. I mitt hus skal mine regler følges. Og finner hun seg ikke i det så tar jeg kontakt med mora hennes. Enkelt og greit.

 

Men det som skjer i samhandling med ANDRE barn er jo så godt som umulig for meg å ha noen kontroll over... det kryr ikke akkurat av unger her så det er omtrent bare de to på samme alder rundt her. Det er når de er i barnehagen at de ekleste tendensene kommer til syne - det å stenge andre ute av leken, si frekke ting til andre barn osv. Heldigvis er det utrolig dyktig personale i barnehagen, de er obs på problematikken og tar tak i aktuelle tema i samlingsstunda stadig vekk.

[Stratos med 3 barn]

Jeg tror det hjalp så lenge jeg var sammen med moren min i hvertfall, men utenom det tror jeg nok jeg var akuratt like "morsom" som før desverre Men det jeg vet er at jeg følte meg litt fanget av denne venninnen min. Hun var eldre enn meg, tøffere, større og sterkere. Jeg turte liksom ikke si nei til henne. Det hele endte etter en stund med at mamma lagde en haug med unnskyldninger for meg. Ringte hun var jeg ikke hjemme, spurte hun om jeg kunne komme ut å leke fikk jeg ikke lov av moren min osv osv. Jeg var nok litt redd henne og innså etter et år eller to at jeg enkli ikke ville være venn med henne. Egentlig litt synn på henne, for hun trengte veldig venner. Men jeg er samtidig glad for det, for hun var ikke god! Som voksen har hun sitti inne for drap og har narkotikaproblemer for å nevne noe... Tror ikke det er slike venner jeg ønsker for mine barn heller. Noen må ta seg av disse barna, men det bør helst bli noen voksene som vet hva de driver med. Det mener nå jeg! Hun kan ikke være ditt og din datters ansvar, selv om det er synn på henne.