Ignorering av barn...

[Gjest]

Trenger noen synspunkter:Hva syns dere om å gå ifra/ignorere barnet når det ikke samarbeider??Feks i stelle/påkledning/spise...ja egentlig i de fleste situasjoner???

 

[Gulosten™]

Hva mener du med å gå i fra da? At man truer med "nå drar jeg på jobb, hvis ikke du kler på deg får du ikke være med"? Eller at man snakker til barnet når barnet er rampete og overser alle protester og går til et annet rom...?

[Audacious Angel]

Jeg er ikke for å ignorere barn, om du har problemer med å få med deg ungen på det du vil så må du engasjere barnet mer, ikke ignorere og utstøte. En unge klarer ikke å forstå hvorfor mamma eller pappa går i fra og ignorerer, han/hun skjønner bare at han/hun blir forlatt.

[Gjest]

Gå ut av rommet å bare gjøre noe annet,overse barnet til det er villig til å samarbeidet....ingen trusler innvolvert(håper jeg da) Er ikke jeg som praktiserer dette,men liker ikke denne metoden,og trenger noen synspunkter:-))))

[Gjest]

Er enig med deg:-))))

[Gjest]

Audacious angel altså:-)))

[selfangerkjerringa]

Eldsta vår hadde noen heftige trass-runder for et halvårs tid siden. Det hendte kanskje 3-4 ganger tilsammen at vi satte henne på badet, sa fra at hun kunne komme ut til oss andre når hun var blitt snill igjen, lukka døra og gikk ut. Hun raste fra seg der inne, og kom ut da hun var ferdig, klatra opp på et fang og sa "unnskyld, men jeg hadde bare så mye inni meg som måtte ut". Jeg ser ikke på dette som å forlate barnet egentlig, hun fikk veldig klar beskjed om hva som skjedde og hvorfor, og i etterkant ser vi jo også at hun var fullt klar over hva det innebar.

 

MEN en gang her i vinter holdt vi på å klikke i vinkel under morrasstellet, hun var utrooolig vrang og vrien, hylte og bar seg, nekta alle klær vi fant fram, ja i det hele tatt slik en 3 1/2-åring bare kan være... da sa jeg at hvis det var sånn hun ville være, så dro jeg og pappa bare på jobb så fikk hun sitte der. Den reaksjonen jeg fikk da var så sterk at jeg ALDRI ALDRI ALDRI skal gjøre noe slikt igjen!!!! Hun ble nemlig helt hysterisk, og hylte "ikke gå fra meg, mamma! ikke gååååå!". Hun var nesten utrøstelig, og i flere dager etterpå var hun nervøs og spurte hver gang jeg gikk ut av et rom om jeg skulle reise fra henne nå... Herregud så vondt i hjertet jeg fikk

[Gjest]

Huffda....ja noen ganger bommer vi:))Så lenge barna er 3,5 kan man jo ha en viss dialog med dem...her er det snakk om en 2-åring,og det har alltid vært sånn...liker det ikke jeg:((

[selfangerkjerringa]

Etter min erfaring så er en 2-åring for liten til å kunne sette dette i riktig kontekst. At man blir oversett eller forlatt av foreldrene er noe av den verste straffa et lite barn kan bli utsatt for. Syns jeg i hvert fall.

 

og tro meg: jeg gjør ALDRI det der igjen! Det hender om morran at vi minner henne på at hvis hun skal være med til barnehagen idag så må hun legge fra seg sirupsbeina og raska på litt, men det kommer aldri trusler om å måtte bli igjen hjemme!

[Audacious Angel]

Selvfølgelig om de er såpass gamle at de skjønner så er jo det en ting. Og at det ikke er noe som blir brukt hyppig ( da har det o helt tydelig ingen effekt...)

 

Jeg har en snuppe på 2 år som jeg må sitte sammen med til hun sovner, ikke hver kveld, men hvertfall 2-3 kvelder i uka. Hun får fulstendig panikk om jeg eller pappan går i fra og gråter som om vi aldri skal komme tilbake. Og de andre kveldene går det kjempe fint å bare gå i fra. Bare disse erfaringene gjør at jeg aldri ville sett på det å forlate en frustrert og mulig sliten og utilpass unge alene på ett rom uten å forklare noe eller vise at det er noe jeg gjør i sinne.

 

 

[Gjest]

Takk for innspill:))))Føler også at en 2-åring ikke evner å forstå det...Ser det jo på han at han blir forundret..bøyer hodet sitt og ser litt trist ut når den voksene tydelig viser frustrasjon,og bare går....

[___]

Kommer ann på alderen til barnet. I trassalderen rundt 3 år synes jeg det kn være fornuftig. Da trenger i hvertfal min ofte å få skreket ferdig. Hva er alternativet? Kjefting? Dulling og overtallelser? Makt?

Jeg synes det er greit at datteren vår lærer at hun får lov til å protestere så mye hun vil, men det er likevel vi som bestemmer det meste.

[Audacious Angel]

Jeg husker pappa pleide å si til meg og søsteren min når vi var på lengre bilturer og kranglet i bilen at "hvist vi ikke skjerpet oss og oppførte oss i bilen så skulle han sette oss av i veikanten..." Han kunne også svinge inn på siden av veien bare for å poengtere at han mente alvor... vi ble jo livredde.

 

Så om du er ute etter en metode som skremmer livskiten ut av ungene dine så er dette absolutt måten å gjøre det på.

[selfangerkjerringa]

godt poeng, Audacious Angel ...

[Gjest]

Hehehe....huff,det der gjorde faren min også(Nei frykt er en følelse jeg helst ikke vil påføre barna mine....

[Sjokoladekaka]

Vil nevne at der finns eit "program" som heiter "De utrolige årene" av Webster Stratton (bok og kurs).

 

Der er faktisk ignorering eit av tiltaka som reaksjon(ikkje straff) på negativ oppførsel.

 

Det går ut på at barnet ikkje får oppmerkomhet på negativ atferd. Det er nok å snu seg vekk(berre ansiktet eller heile kroppen)/ eller gå til eit anna rom, gjere noko anna(rydde, fokus på TV, lese avis osv), ikkje svare barnet, ungå augekontakt osv. Berre slik at barnet ser at den atferden hjelper ikkje. Og med ein gang barnet roar seg, skal det få positiv oppmerksomhet:) Det er viktig at det positive kjem umiddelbart:) Og at ein då ikkje begynner å snakke om det som nettopp skjedde, men tar tak i noko positivt, som f eks:"så godt du er blid/så godt du kom til meg" eller "no skal vi snart....."

 

Vi hadde lange raserianfall hos jenta, og brukte dette. Det fungerte, og det uten at ungen blei redd/engstelig.

 

Eg berre slutta å gje ho oppmerkomhet/snakke til ho, ingen truslar eller noko slikt. Ho såg jo berre at eg ikkje ville ha kontakt, ikkje at eg omtrent var klar til å fosvinne:) Og dermed fant ho vel ut at å rase, sparke, slå, trampe osv ga ho ingenting. Dette vil eg tru fungerer på ein 2-åring. Mi var 3:)

 

 

[selfangerkjerringa]

Når det brukes bevisst som en del av et opplegg slik du beskriver, makken, kan det være en god metode. Men ikke sporadisk, og IKKE hvis barnet faktisk tror det blir forlatt.

[Sjokoladekaka]

Så sant, så sant. Ein må vere konsekvent, men ein kan faktisk kun bruke denne delen av opplegget, om det er i hovedsak her probemområdet er.

 

Ellers MÅ ein vere flink til å rose barnet når det faktisk gjer som du forventar/ønsker:) Det er vel dei fleste foreldre, vil eg tru:)

 

Ein skal jo rose ofte, og også om ein berre i "forbifarten" ser at ungen gjer noko bra/positivt:) som f eks når ungen faktisk sitter fint ved middagsbordet:)(enten du har bedt ungen om det eller ikkje), eller ungen sitter rolig aleine og f eks tegnar, så kan ein seie: "eg ser at du kosar deg med tegning, så fint det ser ut:)"

 

Den boka er å anbefale:) der er mange gode tips for det meste. Også korleis ein kan/bør rose barnet:)

[Gjest]

Pensum på vernepleien den boka faktisk:))Har helt sikkert god effekt:))Men 2-åringen jeg er bekymret for opplever ikke dette på en måte som er strukturert,og har generelt ikke adferdsproblemer.....

[Sjokoladekaka]

..då bør ikkje ignorering brukast heller, for då veit jo aldri ungen kva han kan forvente av reaksjon. Og då er det jo klart at redselen for å bli forlatt er reell i hans hode, å bli forlatt kan jo då bli resultatet ut fra det han opplever med at "alt kan skje, og ingenting er likt fra gang til gang".

 

Mi var ungen på golvet i butikken, og med 1/2 times lange sinneanfall opp til fleire gangar daglig. (ein smule atferdsproblem:)). Så vi hadde veldig gode resultat:)

 

Ungar er tryggast med rutiner og forutsigbarhet:)