elsker, elsker ikke..

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med typen i snart 10 år, gift i 5 år. Siste 5 årene har han jobbet ekstremt mye, jeg har vært mye alene - spesiellt i helgene! Han klatrer opppver i karrieren sin og er meget flink i jobben sin. Han er en fanastisk person, som har omsorg for alle og enhver. Men føler jeg siste 5 årene gradvis har mistet kjæresten min.. Vi har en sønn på 6 mnd og han er en fantastisk pappa NÅR han er hjemme. Jeg er ikke lykkelig i forholdet lenger, og vi begge er klar over at vi sliter litt - men at vi skal gjøre alt vi kan for å få det godt igjen.. Jeg får vondt i magen av å tenke på han- for jeg har absolutt ikke romantiske følelser for han lenger. Misforstå meg rett; jeg er veldig glad i han og han betyr utrolig mye for meg - som en venn. Inimitet har vi ikke lenger og ikke har jeg lyst på han heller, på det viset. Skal jeg virkelig bli og holde sammen med han bare fordi vi er gift og har barn? Jeg vet at gresset ikke er grønnere på den andre siden, men hva skal jeg gjøre for å bli lykkelig.. Han er på forretningsreise nå i 2 uker og jeg syns det er deilig. Føler jeg har det bedre alene.. huff!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg føler med deg. Har akkurat det samme problemet. Men går til psykolog og prater med henne om dette. Og hun sier til meg at hvis det er følelser det er snakk om, at det er det som er borte så kan det bygges opp igjen. Men hvis en ikke kan leve sammen av andre grunner er det jo en annen sak.

Er så deprimert for tida pga dette. Vil liksom ikke bli alene med barnet vårt og vil at den lille skal ha foreldre som er sammen. Men jeg har liksom ingen følelser for han lenger ...

[Anonym bruker]

Hei, jeg er nok en person med samme problem. Klarer virkelig ikke å finne tilbake til kjæreste-følelsene. Har sex-lyst, men orker ikke tanken på sex med ham. Dette henger jo sammen med at jeg er fryktelig frustrert i forhold til hans innsats hjemme, hans holdning til barna og hans evne til å innvestere i forhold og familie. Jeg opplever det også slik at jeg har det bedre i perioder hvor han jobber mye og er lite hjemme. Det er så fryktelig trist å ha det sånn, det føles tomt, samtidig som jeg har dårlig samvittighet. Han er ekstremt dårlig ti lå diskutere problemer, blir taus når jeg forsøker å snakke om det. Jeg merker jeg bli mer og mer bitter og sur og en person jeg absolutt ikke har lyst til å være. Vet jeg må ta meg i nakken, bestille time hos parterapeut og tvinge ham med. Men jeg er kanskje redd for konsekvensene. Både muligheten for at ting ikke kan reddes og muligheten for å bli satt til tåpelige "kjærlighetsoppgaver" når problemene oppleves dypere enn mangel på intimitet. Kanskje det er psykolog jeg trenger?

 

Har psykologen gitt noen råd om hvordan man kan bygge opp følelsene igjen?

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har også det samme problemet. Trodde jeg var den eneste som følte det slik. Vi venter vårt første barn om bare 4 uker, å jeg klarer ikke tanken på at jeg skal dele resten av livet mitt sammen med han. Er forsåvidt glad i kjæresten min, men har ingen romantiske følelser for han. Føler jeg er glad i han bare som en venn. Tanken på sex med han gjør meg nesten kvalm. Huff, dette er en vanskelig situasjon. Hadde det vært mulig å bygge opp følelsene igjen ville jeg gjerne gjort det, så jeg er også spent på om psykologen har gitt noen råd om hvordan man kan gjøre dette?

[Anonym bruker]

Jeg hadde det ogs å slik før barnet vårt ble født. Klarte å holde ut et halvt års tid, så gikk jeg. Har det mye bedre uten. Han var nok ikke like enig, men vi har det begge bedre nå.

 

Jeg synes egentlig man for syns skyld burde ta en runde hos en familieterapeut, men nytter ikke det så er det faktisk greit å gå hver til sitt. Vi har tross alt bare ett liv, og i det livet ønsker jeg å ha det best mulig. Å leve og bo (inkludert sex) med en mann man kun har vennskapelige følelser for) i beste fall) er ikke min definisjon på å ha det best mulig.

 

Lena

[Anonym bruker]

Å lese deres tanker og meninger er som å dra ut en samtale fra mitt eget hode.. Vi har et godt forhold på veldig mange måter, vi har vært sammen i fem år, er gode venner, respekterer hverandre, har nærhet , tillit til, respekt og omsorg for hverande, liker å være sammen og å gjøre de samme tingene..men mine romantiske følelser for ham er borte. Vi gjorde det slutt for et års tid siden, og jeg følte meg mer levende og lykkelig enn jeg hadde gjort på veldig, veldig lenge. Huff, jeg kjenner at dette er vanskelig å innrømme for meg selv.. Vi var offisielt "ikke sammen" men ingen av oss klarte å flytte ut eller klarte å gjøre virkelighet ut av bruddet, så det endte opp med at vi bestemte oss for å forsøke å få ting til å fungere. Dette angrer jeg egentlig ikke på, for jeg føler at jeg skylder "oss" å kjempe for forholdet. Men hvor lenge skal jeg gå her og føle at jeg kjemper? Jeg har ikke hatt lyst på ham på veldig lenge, men generelt sett er det ingen ting galt med sexlysten min.. I likhet med andre innlegg her, har jeg veldig lyst til å høre erfaringer fra samtaler med psykolog om det å få følelsene tilbake i et forhold, for denne gutten er virkelig en av få, og jeg er genuint glad i ham. Enkelte dager føler jeg at NÅ klarer jeg ikke mer, jeg er nødt til å gå..men så er det så mye som holder oss sammen, og forholdet er bra på veldig mange andre måter.

Er det noen som har råd eller synspunkt?