Problemorientert pappa

[Maud]

Jeg ringte akkurat til pappa'n til storebror og informerte om at det skal være utviklingssamtale på skolen. Han presterte å si at det synes han ikke han kan prioritere å bruke tid på nå, for alt gikk jo så bra. Er ikke det rart da? Synes ikke de fleste foreldre det er flott å snakke med læreren og få bekreftet at alt går bra? Jeg skjønner meg ikke på ham!

[Gjest]

Hei Maud.

 

Huff, noen vet ikke hvor godt de har det. Min samboer ville satt stor pris på om hans eks ringte og ga denne typen informasjon, og ville stilt opp på flekken. Som samværsforelder opplever min samboer det som et savn å ikke kunne følge opp ungene i noen særlig grad i skolesammenheng, og ønsker derfor å kunne stille på foreldremøter og samtaler med lærer (problemet her er at han ikke får info om møter verken fra mor eller skole, men det er en annen historie).

 

Det er jo kjempefint at ting går bra med gutten deres på skolen, men det betyr vel ikke at man skal droppe å stille på møter fordet? Tenker at det er like viktig å følge opp når det går bra, ikke minst for at dere som foreldre kan oppmuntre og rose gutten konkret ift de tilbakemeldinger dere får fra skolen.

[Travelmor]

Vet du, jeg kjenne meg så igjen av det du skriver. Min eksmann er lærer selv og har i mange år ikke vært med på utviklingssamtaler i skolen. Det begynte vel egentlig med at han sa at han skulle være med, så kom han ikke. Lærerne og vi ventet. En gang kom han ikke. Neste gang kom han veldig for seint. Det var pinlig. Spesielt ungene syns det var leit.

Min eks har også uttrykt at oppfølgingen er min jobb siden jeg har omsorgen. På tross av dette og at døtrene mine ikke har ønsket at han skulle være med på samtalene, har jeg innimellom gitt ham beskjed om når samtalene har funnet sted. Først i fjor da det ble mye utfordringer med eldste på skolen, meldte han sin interesse igjen. Jeg er glad for det, men skjønner samtidig ikke passiviteten. Spesielt ikke fra en som selv jobber i skolen. Tror det er ren og skjær latskap.

[ana baroma]

Når man er skilt, så er det ekstra viktig å følge opp skolen - mener masnnen min. Han får alt som sendes ut fra skolen på mail (ble mye styr med to sett papirer som av og til kom og ikke kom med guttungen). Han har deltatt på alle foreldremøter og alle foreldresamtaler sammen med exen. Viktig for alle parter - da får man samme info og man kan begge være med å påvirke i den ene eller andre retningen.

 

Er vel noen fedre som er ekta latsabber her kanskje? Eller de bare ikke orker sånne møter...?

[Maud]

Min eksmann er også lærer... I barnehagetiden møtte han aldri opp på foreldremøter, foreldresamtaler osv. Det første skoleåret hadde han det for seg at storebror hadde sosiale vansker og møtte derfor opp på møter og forsøkte (forgjeves) å få læreren til å bekrefte hans oppfatning. Nå har han innsett at gutten klarer seg bra og møter derfor ikke opp. Jeg tror også det er latskap og et travelt liv. Han har det travelt med kronisk syk kone, fellesbarn, hennes barn osv. Dessverre er det vår sønn som nedprioriteres. Dette er ganske konsekvent :-(

[Hannemor]

Hva da når far har den daglige omsorgen, og han fremdeles sender ansvaret for oppfølging rundt til alle andre?

Barnet bor 2 uker hos farmor, 2 uker hos far, to uker hos farfar. Far setter opp at han kan kjøre i forbindelse med idrett, når hans tur kommer, så sender han det videre til meg.Uten å ha spurt om jeg kan.

Barna forventer ikke at han skal stille opp. De forventer ikke at han skal være hjemme. Han møter på et møte med PP-tjenesten, går hjem og gjør stikk i strid med anbefalinger som blir gitt.

[*-*]

Hei Hannemor - har skjønt at det har vært ulike ting hos dere og det er selvfølgelig grunner som ikke vi vet om til at dere har valgt de løsningene dere har valgt. Men er det slik at barnet ditt bor hos både farmor, far og farfar, men ikke hos deg? Du har fortalt at 50/50 ikke fungerte hos dere, men deler far nå omsorgen med sine foreldre? Er det mindre belastende for barna enn å bo 50/50 hos deg og far?

Hvis du er samværsforelder med 'vanlig' samvær annenhver helg og en dag i uka, hvor mye er du involvert i hverdagen da? Er det far som stort sett har ansvaret for organisering av fritidsaktiviteter, kjøring, henting, lekser, foreldresamtaler og sånt alene? Hvordan funker det for deg syns du?

 

Mener ikke å grave, men det er interessant å høre hva du tenker og hva slags erfaringer dere har. Virker som dere på en måte har en omvendt situasjon enn mange her.

[Hannemor]

Barna bodde hos meg frem til sommeren 2007. Far har hatt 40% samvær. Dette trivdes barna godt med. Jeg fikk depresjon sommer 2006, flyttet på krisesenter. Far gikk til BV og fikk medhold i at jeg var uskikket. tingretten dømte barna til å bo hos far, så de flyttet dit sommer 2007. Lagmannsretten kom til en annen konklusjon enn både far og BV, fordi han hadde vist veldig lite innsikt i å oppdra barn. Og han hadde ingen innsikt i hvor viktig kontakten med meg var. Og BV hadde gjort sine undersøkelser uten noe form for faguttalelser. Og i en helt spesiell situasjon for meg. Så denne dokumentasjon ble heller ikke lagt til grunn.

Dette en lang historie kort, hvordan ting kan bli når man alltid har en konflikt mellom mor og far.

I middlertidig forføyning, som kommer først fikk barna prøve ut de ordningen de øsnket selv. Den ene da 50/50, den andre slik det hadde vært. Dette fungerte ikke for den med 50/50. Han ble sliten og fikk ikke ro.

Tingretten dømte annenhver helg hos meg. Far hindret all kontakt utover det. Også pr telefon. Jeg får heller ikke vite om møter med skole osv. Ikke noe anna heller. Han har da samboer, som uttrykker både overfor arb.kolleger og familie at hun ikke øsnker barna der. Også overfor barna. Barna blir fortalt masse om meg, i negativ forstand. De opplever at de selv blir omtalt negativt. De voksne krangler om dem og meg. Daglig. Far informerer ikke om idrett, får vite det av barnet. Spør en gang om kjøring, og får vite at det skal jeg ikke blande meg i. Kontakter trener og får treningstider og kampoppsett. Kontakter skole, men får ikke info fra dem heller. Siden det barnet bor der fremdeles, så gjelder det med kontakt med meg fremdeles.

Lagmannsretten tilbakefører et barn, men det andre blir boende pga staus quo. Og de håper far vokser med oppgaven. Barnets behvo for ro går før hans ønsker og fars lille evne til å forstå barnet.

Samboer flytter ut ganske kort tid etterpå. Etter en opplevelse alle barna i forholde kunne unnvært. Far tar på seg jobb der han er borte 2 uker, hjemme 2 uker. Barnet blir vekselvis værende da hos farmor, farfar og far. Med annenhver helg her. Dette fordi i følge far"jeg ikke fortjener at barnet er her". Så han er villig til å la barnet levet i denne nomadetilstanden for sin egen egoismes del. Plutselig får jeg bare beskjed om at det er min tur til å kjøre i forbindelse med idrett. Jeg har vært tilstede på de fleste kamper, av fri vilje. Slik barna er vant med. Mens far ikke har vært på noen. Slik de er vant med.

Jeg er innvolvert så mye jeg får lov, i det barnet som jeg har samvær med. Jeg velger å ikke lage mer bråk, og holder meg i bakgrunn.

 

Alt dette forteller jeg om hvordan ting kan bli for barn der foreldrenes egoisme råder. Og min er ikke bedre. Nå gikk saken til lagmannsretten pga barnas ønske,men jeg kunne sagt nei.

Jeg vil heller ikke at barnet som bor hos far skal tilbakeføres hit, fordi det da blir enda en ny skole og et nytt miljø. Jeg vil kunne se barna i øynene når de blir voksne og fortelle dem at jeg gjorde det jeg kunne for at de skulle bli hørt. Jeg syntes det er slitsomt å aldri få vite noe om det som skjer. Men jeg er voksen, og ser at barna er inneforstått med samværet som det er nå. Og bruker da ikke tiden til å fortville over at jeg ikke har det ene barnet mer. Eller får vite mer. Barna blir voksen.

Klart jeg også som voksen har lyst til å "hevne" det, med å gjøre likdan andre veien. Men ønsker ikke ha det slik.

 

Det jeg mye opplever både her, som stemor(tidligere), mor og samværsmor, er at det ofte er ting som ikke likt i forskjellig familier. Og at dette skaper mye frustrasjon. Ofte konflikter. Når far eller mor finner seg ny partner skaper dette også konflikter. Den med ny partner lager ofte et bilde av sin x. Og den med samvær ønsker å samle familien sin. Dette skaper konflikter.

De fleste faginnstanser mener at en 50/50 løsning ikke er heldig for barna. Men om dere opplever det som positivt, så er det fint. Men jeg stiller da spørsmål om det er fordi dere som voksen får tid eller fordi barnet trives med det. Jeg har veldig åpne barn, som ikke er redd for å såre meg, så barnet fortalte tidlig at han syntes det var slitsomt.

 

Jeg vil ikke bruke alle krefter jeg har på irritasjon og savn, men på å gjøre helgene hyggelige. Og vil ikke lage mer bråk, for det skader bare barna.Her er BV inne og venter på klarsignal i forhold til situasjon hos far. Men hvorfor være like barnslig som han?

[*-*]

Uff, for en historie. Får helt vondt i magen når jeg leser. Det kan ikke ha vært/være særlig greit for deg. Og så håpløs denne pappaen er. Synd dere ikke kunne fortsatt med 40/60, evt i fars favør da, sånn som dere gjorde før, det fungerte jo bra da?

Og folk må jo få være syke. Er en forelder veldig dårlig en periode så må jo den andre overta hovedansvaret. Men jeg skjønner ikke at det skal være til barnas beste å ha det sånn som det er nå, hvis det ene barnet på en måte blir kunstig isolert fra deg. Og så er det jo trist at søsknene ikke får bo sammen heller. Syns det er helt utrolig at far jobber to uker på og to uker av og sender barnet til ulike besteforeldre i stedet for å ha et bedre samarbeid med deg. Og utrolig at han får lov til det, hvis barnevernet er såpass inne i bildet. Men jeg skjønner jo godt at du er opptatt av at barna dine skal få ro, ser jo ut til at det har vært ganske mye endringer for dem på kort tid.

 

Om 50/50 så kan man selvfølgelig aldri være helt sikker. Men som jeg skrev på en annen tråd (gjentar meg veldig nå, men siden du spør), man kan aldri være helt sikker på virkningen av noen barndom selv om man gjør det beste man kan. Det vi styrer etter er at barna hos oss er glade og harmoniske og ikke virker slitne eller stressa. De er også åpne og vi snakker mye om dette med to hjem. Jeg tror det viktigste er at de ser på begge hjemmene som sine hjem og etter vårt inntrykk trives de like godt begge steder. Men igjen, det kan godt hende at de vil synes det er slitsomt å bo to steder etterhvert, og vi er alle helt åpne for at det selvfølgelig er greit. Vi har god kontakt med mor og bor rett i nærheten av hverandre, så barna sliter verken med bytte av miljø eller konflikter mellom foreldrene. Barna er aldri budbringere og de voksne i begge hjem snakker godt sammen. Foreløpig er det også vi voksne som tar ansvar for alt det praktiske, pakker og flytter bager over når barna har lagt seg eller er på skolen, så tror ikke følelsen av å bo i en bag heller er så stor. Vi sender mest bare yttertøy og utstyr fram og tilbake, vanlige klær har vi stort sett dobbelt av.

 

Tja, det er vanskelig å si om 50/50 er en god løsning for barn eller voksne. Men det er jo også sånn at voksne blir glad når barna er glade, men også omvendt. Det er godt for barn å ha glade foreldre, da bekymrer de seg ikke så mye og kan være barn. Hos oss virker det iallfall fram til nå som om det er en god løsning for hele familien, eller det vil si, begge familiene. Så får vi bare se om vi skal endre etterhvert. Men en udiskutabel gevinst hos oss iallfall, uansett hvordan ettertiden måtte dømme oss, er at barna per i dag har like god kontakt med begge foreldre, er like trygge i begge hjem og at foreldrene har like god kjennskap til barnas skole, venner og fritid. Dette tror jeg er verdifulle ting som i mange tilfeller kan veie opp en del av ulempene ved å ha to hjem.

Ellers er ikke mitt inntrykk at de fleste faginstanser er enige om at 50/50 ikke er heldig for barna. Tvert i mot viser forskning som er gjort at barn og voksne som først trives med 50/50-ordning jevnt over er mer fornøyde enn de som oppgir at de trives med vanlig samværsordning.

Det er vel enighet om at barn under tre år ikke har godt av 50/50, og at det ikke bør gjøres i familier hvor omsorgen ikke var likt fordelt også før skilsmissen. Det vil være rart hvis far feks har halvparten av omsorgen etter skilsmissen hvis han ikke var tilstede før. Og tillegg er det de vanlige tingene om lite konflikter, avstander, praktisk tilrettelegging osv osv, så det er jo mye osm må ligge til rette for at det skal være en god løsning. Men jeg tror ikke det er riktig at det er opplest og vedtatt fra fagmiljøene at 50/50 er uheldig for barn.

 

Dette siste ble et generelt svar om 50/50. Hos dere handler det vel om mange andre ting, først og fremst konflikter mellom foreldrene kanskje. Uff, det høres ikke noe hyggelig ut. Håper det løser seg på en bedre måte etterhvert.

 

Klem

[Hannemor]

Det dette har vært verst for av mine barn, er minstebarnet som har opplevd at søsken kommer og går. I tillegg til alle de andre endringene som har vært.

Og også det som ikke bor her savner mye, Sier kanskje litt når jeg nå i ettermiddag ringer og spør hvor han skal være til uken, og han ikke vet. Og de voksne heller ikke vet.

Far hadde tilbud om 50/50, men da måtte han bo nærmere og ha en stabil jobb som han viste når han var hjemme. Vi bodde og bor i forskjellige kommuner. Far har heller ikke mått betale noe særlig med bidrag, for jeg orket ikke bråk. Han betalte 550 for begge barna.

 

Det som er ille er at ikke engang foreldrene til far ser at det som skjer er feil. Jeg tror min mor hadde gitt meg en moralpreken så jeg hadde stått skolerett.

 

Det barnet som bor her er 15 år, hun vet hun kan besøke pappa når hun vil. Men hun gjør det ikke. Men hun prater med han på telefon. Hun gidder ikke lenger si i fra om ting hun skal, for i følge henne er det bortkastet beskjed. Slik har det alltid vært.

Nå avventer jeg og ser om barnet hos far klarer å si klart fra hvor han vil bo. Eller om familieklinikken får vite noe av barna som de gir beskjed om videre. For da blir det ikke jeg som må bruke BV. Noe som igjen ikke sikrer at barnet får det bedre. Han vil ikke ha best av å f.eks bli flyttet i fosterhjem.