Kommentar til tråden "flink til å spise" og diskusjonen som hørte til....

[Duracella]

Interessant å se forskjellige meninger om dette, hvorvidt man sier at barna er flinke/ikke flinke utfra hvor mye mat de spiser. Som barn var jeg selv et av de barna som IKKE var flink til å spise i det hele tatt, og her er mine minner om det....

 

Jeg var ganske liten og slank, helt siden jeg ble født. Det har jeg vært hele livet, det er bare slik jeg er skapt. Dette ble ikke sett på som greit i oppveksten min. Jeg fikk bestandig høre at jeg IKKE VAR FLINK fordi jeg spiste "for lite", og at snille barn spiste opp all maten sin. Så jeg fikk lære helt fra to, treårs alder at jeg ikke var så flink og snill som de andre barna, og at de voksne var LEI SEG på grunn av meg!!!!!!

 

Jeg husker (og dette er mine tidligste minner i livet) hvor fælt jeg synes det var, jeg klarte aldri å være bra nok og tilfredsstille de voksne. Jeg visste godt at jeg ikke var flink nok, og at de voksne var lei seg. Hvert måltid ble et mål på hvor snill jeg IKKE var. Det er vondt for en fireåring å høre hvor flinke og snille de andre barna er, og ikke selv ha mulighet til å komme opp i den kategorien. Jeg var veldig lei meg og hadde rett og slett mye vondt på grunn av dette. Når jeg ble eldre, ble jeg sint og trassig og kunne nekte å spise bare på faenskap.

Jeg var sint og såret og lærte å bruke matnekt som et middel til å uttrykke sinnet og å hevne meg. Dette ble en brukbar valuta fordi alle var så oppsatt på at jeg måtte spise nok!

 

Min forstokkede bestemor mener fremdeles i dag på fullt alvor at jeg ville sultet ihjel hvis hun ikke hadde tvunget meg til å spise. Når jeg hører hun sier det, må jeg beherske meg for ikke å filleriste henne! Jeg besøker henne ikke så ofte, nei. Hun spør om barnet mitt er "flink" til å spise, og sinnet bare flammer opp i meg.

 

Gutten min får aldri ros eller kritikk for mengden mat han spiser. Hvis han ikke liker middagen får han slippe, han får et knekkebrød eller eple i stedet. Rester på tallerknen hans går til bikkja. Det jeg kan rose ham for, er hvor flink han er til å bruke kniv og gaffel, og at han søler så lite. Av og til spiser han mye, andre ganger nesten ingenting. maten serveres til faste tider, ikke mer med det. Vi har det veldig hyggelig rundt bordet!

 

Jeg lurer på om det ikke kan være slik at de som blir rost mye for å spise har lettere for å trøstespise senere i livet? Fordi det får dem til å føle seg vel.... Ikke vet jeg. men jeg roser ikke gutten for hva han spiser, nei.

 

LItt ekstremt sikkert, dette. De fleste foreldre er vel ikke så ille. Men det svir i en liten sjel likevel. Det er så mange ting vi må mestre i livet, og så mange situasjoner hvor vi ikke strekker til. Matbordet bør ikke være arena for tap eller seier. Amen! : )

[Mamma jei]

Bra sagt! Barn tar ALLTID ting bokstavelig. Man må passe på det man sier!

[Gjest]

Er enig i mye av det du skriver. En ting som slår meg er at vi ofte legger mye mat på tallerkenen til barna, spesielt middag. Når mine gutter forsyner seg selv så tar de mindre på enn alt jeg lesser ned på fatet.

 

De mener at matvalg og mengde er 20% arv og 80%. Jeg skryter av gutta mine når de smaker på mat som de ikke "liker" og gir ros når de utvider sitt matrepotorar. De er like i utviklingen der, så ingen kommer skjevt ut. Men ikke mengden mat. Det er et positivt mål i livet å bli glad i ulike smaker og utfordre seg selv gjennom nye matvarer, og det vil jeg gjerne formidle til gutta mine.

 

Var selv tynn som en strek, og mine foreldre var veldig opptatt av at det som gikk ned skulle vere bra mat. Da slipper en å bekymre seg over barna, og jeg tror en unngår problem med mat senere i livet på den måten.

[Duracella]

Ja, når du sier bokstavelig, så kom jeg til å tenke på en gang "beste"mor fortalte meg at hvis jeg ikke begynte å spise mer så kom jeg til å blåse bort en dag!

Jeg var SÅ redd for å bli blåst bort fra mamman og pappan min, og at jeg aldri kom til å finne veien hjem noensinne! Det var første gangen jeg kan huske at jeg hadde mareritt.

Helt sykt.

[Hot Midget !]

Trist å høre du hadde det slik i forhold til mat...:s

Du er vel ett slags eksempel og bevis på det jeg frykter kan skje om en presser barna sine for masse til å spise, og roser for store mengder, kritiserer for små mengder.

Det er ikke rart eller ulogisk at du, når du ble eldre nekta å spise i perioder kun på trass. Da var du eldre, og kunne bestemme meg, fort gjort å bestemme over noe slikt da, og det kunne jo raskt utviklet seg til en sf.

[Hot Midget !]

bestemme deg*

[Sivalur]

Veldig bra skrevet!! Så ille var det ikke hos oss, men det var kommentarer om at 'vi prøver ikke å ta livet av deg' (jeg var veldig skeptisk til å smake på ny mat....) og 'tenk på de stakkars barna i Afrika'. Er helt enig med deg at man ikke bør 'bruke' mat på denne måten og nå skal jeg skjerpe meg! Har en som er veldig småspist (som jeg selv var) og uff - jeg roser visst ofte for at han er flink til å spise.... ( Skal ta meg i nakken nå, takk for fint innlegg!