Lagt ut for anonym på kranglesiden - ang. å bli gift

[Sivalur]

Jeg blir nok aldri gift. Det er så sårt, for det er få ting jeg heller vil. ;(

 

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 4 år, har en datter på 1,5 år. Jeg husker når jeg ble gravid, da pratet vi om at vi skulle gifte oss en gang, det var jo helt klart. Han var like "med" på det som meg. Etter ungen var født (3 mnd senere) sa jeg noe om bryllup, litt spøkefull hinting om når det skulle skje. "Aldri" var svaret jeg fikk. Snakket ikke mer om det... Tok det opp igjen for noen månder siden, samme respons. Det er ikke slik at jeg går og fabler og maser, men han vet at jeg har så lyst, ikke nødvendigvis nå, men en gang i fremtiden.. Han argumenterer med at siden foreldrene ikke giftet seg så vil ikke han heller.

Syns det er litt kjipt jeg, liker han meg ikke? Hvorfor er han sammen med meg da? Hvorfor kan ikke han føye seg etter meg når det betyr så mye for meg? Koster det han så myw å kunngjøre at han vil elske og ære meg foran venner og familie? Snufs..

 

Syns det er ekstra smålig gjort i og med at da vi valgte å få barn var det han som ville det mest (før jeg ble gravid altså) Jeg var ung 18 år, han var 24. Jeg ga han det han ønsket seg mest i livet. Ga opp ungdomstiden fordi jeg elsker han. Jeg er jo selvfølgelig overlykkelig fordi vi valgte og få barn, men hadde det vært opp til meg hadde vi ventet i flere år..

 

Er jeg urimelig? Er dette noe jeg bare må akseptere?

Anonym

 

--------

Beklager hvis noen alt har lagt ut dette. Synes dette er en interessant diskusjon, så kom med innspill.