Uff, synes dette er vanskelig jeg!!!! (stepappa og forventninger)

[BettyBoob]

er jo ikke sammen med pappan til Seb, har ny kjæresten. Det er snakk om at vi skal flytte sammen innen overskuelig fremtid. Er så usikker på hva jeg kan og bør forvente meg av hjelp med barnet fra "stepappan" når vi flytter sammen. Er jo ikke interessert i å være "alenemor som bor med typen" hvis dere skjønner. Må ta meg en prat med ham om hva han forventer også skjønner jeg.... vanskelig!! Har presisert for ham at det er viktig at han er 200% innstilt på å satse på dette forholdet spesielt siden det er barn inne i bildet.

noen tanker? eller noen som er/har vært i samme situasjon?

[Sjefsmegga]

Litt annen situasjon her da siden faren til sønnen min aldri har vært nn i bildet. Men dette med stepapparollen har jeg erfaring med, samboeren min har fra dag en av etter vi flytta sammen tatt den rolla på godt og vondt.

Lurt å sette noen "Kjøreregler" før dere går til det skrittet. Man skal være veldig skker før man flytter sammen med noen når man har barn. Jeg var alene med sønnen min i 7år før jeg flytta sammen med samboeren min og han er de første og eneste samboeren jeg har had.

[ana baroma]

Når man går inn i et forhold med barn, så jobber man med tingene for å få det til å funke. Jeg er ALDRI barnevakt for stesønnen min, selv om pappan er borte en kveld, og det beskriver litt av holdningenvår. Skal man funke som en familie, så stiller man likt, med noen nyanser. Jeg deltar ikke på foreldremøter og andre sammenhenger hvor det ikke er naturlig. Jeg forholder meg også til pappas premisser i oppdragelsen (som faktisk sammenfaller med mine). Jeg er ingen mamma for han, men en stabil voksenperson som bor sammen med pappa. Det har han spurt mye om, "kan jeg kalle deg mamma" osv. Det får han ikke, fordi han har en utmerket mamma o.l. Han er fullt involvert i min familie, og er alltid velkommen til mine slektninger. Han er på en måte min gutt også om du skjønner.

-Viktige ting å diskutere: oppdragelse, økonomi, sjalusi, evt nye søsken, dagliglivet...

[Gjest]

Du har vel latt han være litt med sønnen din, slik at du ser hvordan dem fungerer sammen? Og hvordan han er med sønnen din?

 

Min samboer ble sammen med meg da mini var litt over 2 år.

Og det har gått over all forventning, han behandler min sønn som sin egen.

Noe jeg mener er noe man skal om man går inn i et forhold der det er et barn fra før av.

Han har deltatt på foreldremøter i bhg med meg, han har gått på avslutinger/fester i bhg om jeg ikke har kunnet osv.

Dette er noe også xstemoren til mini har gjort

 

Men nå er samboeren min vant til steforeldre, siden han var 1 år selv. Og han har alltid blitt behandlet som en av familien av f.eks hans stemors familie osv.

Og hun ser på han som sin sønn

Så min sønn har blitt tatt inn i hans familie som et av barnebarna, ingen forskjell der heller

Skal svigermor ha gutta på ferie hos seg, sier hun alltid at hun vil ha begge barnebarna sine hos seg.

 

Kommer sikkert til å gå bra Så lenge du ser at sønnen din og typen din fungerer bra sammen nå.

[Gjest LindeOgWill]

Jeg skal flytte ammen med kjæresten min nå i August, men er absolutt ikke bekymret.

Vi har vært sammen i 2 år, så sønnen min og han har hatt god tid til å bli kjent med og glad i hverandre. Det tar en stund før både du og kjæresten din kjenner deres plass i forholdet, med tanke på hva han vet han skal gjøre og du naturlig forventer noe av ham.

Jeg har aldri krevd noe fra kjæresten min, men latt ham få finne ut av hva han vil gjøre og ikke selv. Nå vet jeg at han gjerne kan sitte hjemme en kveld om jeg har planer, at han godt kan stå opp sammen med william, at han kan legge ham ned for kvelden og alle andre ting en far som regel gjør når begge foreldre bor sammen. Det har hele tiden vært viktig å la ting komme naturlig. Om kjæresten din og barnet ditt ikke kjenner hverandre så godt synes jeg ikke du skal forvente annet enn at han blir vant til situasjonen før han kan irettesette og ellers være en autoritetsperson. Det blir en rar overgang for barnet ditt også, så ikke glem å se det fra hans perspektiv.

Pr. nå synes jeg du skal forvente at han gir mye av seg selv, viser interesse i sønnen din og er klar på at det er dere han vil satse på. Så vil alt annet komme naturlig etter hvert.

Masse lykke til, håper og tror dere får det fint sammen alle tre

[Stratos med 3 barn]

Jeg hadde forventet at han skulle stille opp som en pappa uten å faktisk bli pappaen hans om du forstår. Hjelpe til ved sykdom, ta en nattevåk om det er behov for det, skifte bleier, ordne med mat, kjøre/hente, gå på fotballkamper og hva man nå ellers gjør i hverdagen Om ikke han ville det hadde jeg heller byttet han ut med en elsker jeg kunne sverme litt med i frihelger etc

[madammen med tulla og fødeklar]

jeg skal flytte sammen med kjæresten min nå ( som ikke er barnefar) og vi vi har blitt enig om at nå er vi to om å oppdra snuppa. hun har en pappa så han skal på ingen måte erstatte han, men vi blir likevell en familie og han er nødt å bidra til den daglige oppdragelsen og avsvart det medfører. Han må og kunne være hjemme med snuppa en kveld så jeg får kommet meg litt ut...hun er trygg på han og han på henne så da ser jeg ikke problemet med at han tar ansvar for legging en kveld eller to. Vi er tross alt en familie nå..

Men gleder meg til det kommer et felles barn, da tror jeg ting vil falle mer naturlig siden han da må behadle de likt, om dere skjønenr hva jeg mener.

 

Det viktigst er jo at han og barnet ditt kommer overens og er trygge på hverandre. Han må være innstilt på å være en voksen person med ansvar når han flytter sammen med deg som har barn. Så er han det går nok det supert:)

 

Ønsker dere lykke til

[(S)TinkerBelle <3]

tante

 

jeg skjønner ikke hvorfor du ikke er barnevakt for stesønnen din? Ville det vært så galt? Eller mener du at du ikke kjenner deg som en barnevakt når du er alene sammen med han? Ellers er jeg forsåvidt enig i det du sier om oppdragelse og at han har en helt flott mamma så han ikke trenger å kalle deg mamma.

 

Jeg har ikke flyttet sammen med kjæresten min enda, men det ligger i kortene at vi kommer til det etterhvert. Vært sammen i 1 og et halvt år nå og han hjelper til med henne masse. Det hender også at han er her sammen med henne mens jeg feks trener, eller at han kjører henne i barnehage om morgenen osv. Det er kanskje anderledes om man feks er helgemamma og kjæresten bare er sammen med unge annenhver helg eller noe, men så lenge kjæresten tar del i den daglige omsorgen synes jeg at han bør involvere seg i barnet og ta del i alt det rundt også.

 

 

[ana baroma]

Vi er ofte alene sammen, men jeg føler meg ikke som barnevakt:) Kom ikke helt fram det der, hehe. Jerg har like mye ansvar for gutten når han er her som faren har - det er vel poenget:)

[(S)TinkerBelle <3]

Da skjønner jeg, skjønte bare ikke hvorfor du ikke hjalp til på det området da det virket som du var innvolvert i gutten liksom. hehe

 

 

[Chiabatta]

Mannen min er stepappa til mitt eldste barn. Ting gikk helt av seg selv. Jeg presset ikke på, og han tok ting som han følte for. Ikke forvent noe som helst og la ting gå sin gang. La ham styre hvor fort han vil inngå i ting og tang. La de bli kjent med hverandre. Det kommer sikkert til å gå kjempefint. Det gjorde det her, og nå er stepappaen nesten som en vanlig pappa.

[mams-til-tre]

Har vært i samme situasjon selv, men barnefar har ikke noe med barna og gjøre. Så da jeg ble sammen med min samboer, så var kravet klart! Stille opp 100% ellers så ville jeg ikke at vi bodde sammen. Han har vært og er en fantastisk far for mine bar, men det var jo litt vanskelig i starten da, for mne barn var jo bare vant til å ha meg som foreldre, så de slet jo litt i begynnelsen. Merket jo at det var vanskelig for min samboer også, men de kom over den kneika, og i dag fungerer vi begge to som foreldre. Han skal faktisk adoptere mine barn når vi gifter, men det er mest for å sikre mine barn fremtid, sånn at om jeg skulle falle fra, så er det han som skal ha ungene. En god trygghet!

[Gjest]

Er i samme situasjon som deg. Har vært sammen med samboer i 3år og samboere i 2år. Var alenemamma i 1,5år før jeg flyttet sammen med ny (nåværende samboer) Siden pappan til eldste jenta mi døde da hun var 1år så syntes jeg det var veeeldig viktig med hvordan jeg la ting til rette for henne. Samboer var veldig sjenert og hadde ikke barn fra før og var litt usikker på hvordan han skulle forholde seg til henne. Vi var sammen 1år før han flyttet inn (noen synes sikkert dette var litt tidlig) Ibegynnelsen var det en "bli kjent fase" Etter hvert gikk det mer og mer greit. Ettersom hun ikke har biologisk far forventet jeg automatisk litt mer av samboer. Men det fortalte jeg også på forhånd. ? At jeg fortalte at hvis vi skulle få barn sammen en gang i fremtiden (fikk felles barn for 5mnd siden) ville jeg at han ikke gjorde forskjellsbehandling av dem.Han henter gjerne i barnehage eller hos besteforeldre når hun har vært der, står opp med henne og lillebror i helgene, gir henne god natt nuss og sier at han er gla i henne, setter henne på plass når hun ikke hører etter. Jenta mi har heller ikke store kontakten med besteforeldre på fars side så hun har begynt og kalle foreldrene til samboer for farmor og farfar. Mange vill vell synes dette er helt feil men for meg og oss er dette helt greit =) Jeg har både vært stemor ( i en alder av 16-21år) + hatt stefar til mitt barn.

[BettyBoob]

tusen takk for svar alle sammen!

pappan til Seb er ikke inne i bildet, han bor i Australia, så kjæresten min kommer til å fungere som reservepappa på heltid når vi flytter sammen. Seb og kjæresten min går veldig bra sammen, Seb skal alltid ha nattaklem av ham om kvelden, de leker med ball, han har lagt Seb uten problem osv. Tror nok det går greit, men er bare litt usikker på hva han vil ta på seg av oppgaver. skal spørre ham rett ut jeg

[Sivalur]

Har ikke lest noe på denne tråden, men se på Oprah på tv3 nå hvis du har mulighet, han snakker om hvordan du introduserer en ny person i familien etter et brudd.

[Gjest]

Jeg har ikke erfaring selv, men ser hvordan det gjøres rundt meg. En venninne av meg tok en runde på familiekontoret med sin nye mann før de flyttet sammen. Ikke fordi de var usikre på hverandre, men de ville at noen skulle stille dem spørsmål de selv ikke kom på. De kom frem til at de er "foreldre" sammen, og deler arbeidet med barna.

 

Gutta er jo hos sin far annenhver helg, så de har jo litt alenetid uansett. Men med dette kom jo også et annet krav fra stefaren som hun synes var litt vanskelig - at hans meninger ikke skulle settes til side når det kom til barna. Selvsagt bestemmer foreldrene, men med årene og kanske felles barn måtte hans mening også høres.

[Pappa`n til gutta boys]

"Mannen min er stepappa til mitt eldste barn. Ting gikk helt av seg selv. Jeg presset ikke på, og han tok ting som han følte for. Ikke forvent noe som helst og la ting gå sin gang. La ham styre hvor fort han vil inngå i ting og tang. La de bli kjent med hverandre. Det kommer sikkert til å gå kjempefint. Det gjorde det her, og nå er stepappaen nesten som en vanlig pappa. "

 

Dette må vel være det beste svaret, kan ikke tvinge noen til ditt og datt.

[Sivalur]

erteposen: Eksperten på Oprah sier at kun den biologiske foreldren skal stå for oppdragelsen. Barna vil bare si 'du har ingenting med å bestemme over meg' til steforeldre. Kanskje litt annerledes hvis man har vært sammen siden ungen var baby og den ikke kjenner til noe annet. Er det snakk om en som er ti når foreldrene går fra hverandre blir det jo annerledes. Felles barn og særkullsbarn må ha samme regler såklart, ellers blir det urettferdig.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Som stemor har jeg lyst til å føye til en ting her: Hva du kan forvente av han er en ting. Men hva du bør gjøre for han skal du heller ikke glemme. Husk at du ikke ofrer noe for å bli sammen med deg. Han får en pakkeløsning, de fleste egentlig ikke ønsker seg (selv om det følger utrolig mye positivt med den)

 

Jeg synes du skal være veldig bevisst på din takknemlighet til kjæresten din. Husk at han tar denne pakkeløsningen fordi han elsker DEG. Du tar kun han. Han må lære seg å bli glad i barnet ditt, og det kan faktisk ta tid. Gjør derfor den oppgave så enkel som mulig.

 

Når du er bevisst på hva du bør gi av deg selv i et slikt type forhold, så tror jeg du er klar for å forvente noe av typen din.

 

Lykke til:)