Hvodan er det med dere å venner?

[Anonym bruker]

Jeg har mange venner, men de er ikke i samme omgangskrets, dvs jeg har mange venner som ikke har forbindelse med hverandre. Å det er nokså slitsomt å holde kontakt me alle, sånn tidsmessig, pga av dette. Hadde alle mine venner også vært venner seg imellom, kunne jeg bare brukt en kveld på alle sammen, men det bli en kveld på den og en på den osv.. Å nå når jeg har en liten, blir det enda vanskeligere å holde kontakten... Har dere kuttet ned på venner sånn bevisst, pga av tidsmangel? Å hvem skal jeg la gå liksom? De sier jo en skal prioritere de venner som en føler gir en mest, men... Hvordan har dere det med venner å sånn? Noen med erfaring av prioritering av noen venner foran andre? Noen som har noen gode råd fra egne livserfaringer når det gjelder venner sånn generelt?

[Anonym bruker]

jeg har bare to ordentlige venner. Søsteren min og en absolutt bestevenninne. Venner ellers har jeg fordi det er hyggelig, men vet jeg ikke kunne regnet med så mange av de andre om det gjalt liv og død liksom. Har to jeg stoler 110% på, og de andre er venner på skolen, eller festevenninner, eller bare møtes på cafe en gjeng eller noe. Prioriter de som er virkelig viktige for deg, de du er glade i. Gode venner er en sjelden vare, andre venner kommer og går:)

[Leeloo76]

Jeg har innsett at det ikke nytter å holde jevnlig kontakt med alle. De fleste som er gode venner tåler at man ikke ser hverandre så ofte når livssituasjonen forandrer seg. Jeg har "heldigvis" bare noe noen få jeg kaller nære venner, men selv disse ser jeg ikke så ofte (håper det endrer seg litt når jeg flytter til samme by). De er i ulike omgangskretser, men vi er alle slik at vi bare plukker opp tråden når vi sees, selv om det kan gå et halvt år, og ingen klager på å bli nedprioritert (jo jeg litt kanskje fordi de noen ganger "glemmer" meg fordi jeg er singel, blir en del pargreier, men det er jo mitt problem, de må jo få lov til å finne på ting uten å invitere meg hver gang). Alle har jo egne travle liv, selv om jeg er den eneste med barn foreløpig.

Jeg har inntrykk av at det er de litt mer perifere vennene som klager hvis man ikke sees ofte, fordi de ofte mer har venner som en sosial greie enn for faktisk å være venner (altså vil ha noen å "gå ut med"). Disse er også kjekke å ha, men er de første jeg ville "kuttet". Ellers er mail, facebook og mobil fantastiske oppfinnelser

[Anonym bruker]

Ta vare på de som virkelig betyr noe, det er min erfaring...

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg skjønner hva du mener. Mine beste venninner har truffet hverandre og av og til så møtes vi sammen:)

[Gjest]

Har 4 stk eg ser på som bestevenninner. Av dei er det 1 som ikkje har unger, men bur ikkje her. 1 er alenemor, 1 er "gressenke" (dvs. mann som er mykje borte) og 1 som har mann heime kvar dag. Kun 2 av dei er venninner. Snakkes fleire ganger i uka som regel, men det kan gå nokre uker uten at eg snakker med dei og. Ingen problem det, og eg veit at dei er bare ein tlf borte fra meg.

Som regel snakkes me på msn, siden det kan vera vanskelig å treffes. Med små barn føler eg ofte at tida ikkje strekker til, og da blir det msn eller tlf etter ungene har lagt seg. Er ungene hos pappaen, går eg på besøk på kveldstid.

 

Venner som ikkje forstår at ting forandrer seg når ein får barn, orker eg ikkje å kjempe for å holde kontakten med. Har ikkje det store behovet for stor venneflokk nå, vil heller ha ekte venner eg veit er der.