Hjelp! - Utroskap - Hjelp!

[Trist og deppa]

Jeg vet at det å være utro, er FY FY! Saken er den at jeg for noen år siden klarte å "drite på draget". Jeg var utro. Jeg var ganske drita (uten at det skal være en unnskyldning), og ting gikk litt vel langt. Dette var noe som ikke burde ha skjedd og kan ikke forstå hvorfor det gikk så langt som det gjorde. Jeg var redd for å fortelle dette til min samboer, da vi på den tiden ventet barn sammen. Å være utro i denne perioden gjør jo ikke ting noe bedre.

 

Siden den dagen dette skjedde, har jeg hatt utrolig dårlig samvittighet. Flere ganger har jeg villet fortelle om hendelsen, men var redd for å miste henne og kontakten med barnet som var på vei. Dette gjorde bare vondt verre. Jo lengre jeg ventet med å si det, jo vanskligere ble det.

 

Jeg elsket henne da og elsker henne enda høyere nå. Hun betyr alt for meg. Bare tanken på et liv uten henne, gjør meg vondt. Nå som vi har barn sammen, er det jo enda verre om hun velger å gå fra meg pga denne episoden. Men kan forstå at hun vurderer dette.

 

I en noe anspent situasjon kom det med sidespranget frem og livet snudde vårt på hodet. Jeg kan fint forstå at hun ikke lengere stoler på meg. Selv om dette var et engangstilfelle, vil jo selvfølgelig hun tenke sitt hvis jeg skal ut en gang i fremtiden. Vet også at dette kan være vanskelig å tilgi og kan ta tid å fordøye. Men mitt håp er at hun gir dette en ny sjanse med tanke på vårt felles barn.

 

Vi bor fremdeles sammen, men det er en intens stemning i luften. Tror ikke hun vet hva hun vil og heller ikke om hun vil fortsette forholdet.

 

Hva ville dere gjort?

Noen som har noe erfaring med dette?

Noe jeg kan gjøre for å gjøre det lettere for hennes del?

Trenger virkelig noen råd her.

 

Jeg vet ikke om jeg takler det å miste min daglige kontakt med familien min. Jeg elsker dem så høyt og de betyr så mye for meg.

 

 

 

[AnonymeAnine]

Alt du har å gjøre er å fortjene hennes tillitt igjen. Du må hvertfall ikke komme med unnskyldninger. Hun er sikkert ikke veldig glad i deg for øyeblikket og du må bruke TID for å få hennes tilgivelse. Utroskap under et svangerskap er det ultimate sviket mener jeg. Du har litt av en jobb å gjøre.

Og jeg må bare si det: det å fortelle om utroskap for å "lette samvittigheten" er en enda mer egoistisk ting enn å faktisk være utro.

[Axus' girlfriend]

Har selv opplevd for mange år siden at kjæresten min hadde et sidesprang..og noe av det som gjorde det ekstra vondt var at han ikke fortalte det til meg selv med en gang. Tok over ett år før jeg fikk vite det..

 

Tror ikke det er så mye man kan gjøre..man er sin egen lykkessmed...

Du får eventuelt prøve å vise at du er glad i henne, at hun er den for deg - virkelig kjempe for henne. Tok flere år før jeg følte jeg kunne stole på samboeren min, da etter at han gang på gang viste meg og fortalte meg at dette ikke skulle skje igjen. Tråkker han over streken en gang til, vet han at det er rett ut.

[Grateful mom]

Huff dette var trist... forstår henne godt at hun er i tvil... Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg ville tilgitt mannen min verken nå eller senere, men jeg vet nå etter at jeg har blitt gravid at jeg ville vært nødt til å revurdere saken før jeg gikk fra mannen min... av hensyn til barnet først og fremst. Men, vi måtte helt klart begge 2 klart å legge det bak oss - for godt...

 

Jeg har heldigvis aldri opplevd noe sånt, men tror at det beste tipset jeg kan gi må være at tiden leger de fleste sår... hvis man bare får bearbeidet dem litt.... Din samboer føler seg både bedratt og tråkket på, og føler nok nå at hun ikke er bra nok for deg. Du har jo tross alt gått over streken!

 

Først og fremst må hun komme dit at hun klarer å tilgi deg og stole fullt og helt på deg igjen.. dette kan ta tid, og kanskje hun trenger hjelp av ei venninne, en slektning, en psykolog og ikke minst deg! Du må gjøre deg fortjent til hennes tillit igjen!

I tillegg, må også du tilgi deg selv for det du har gjort. Tilgi deg selv for at du føler at du såret og sviktet henne, aksepter at gjort er gjort og at du ikke kan gjøre om på det. Godta at det er gjort og godta at det er fortid. Du vil aldri føle at du har fortjent hennes tillit igjen, før du har tilgitt deg selv.

 

Ønsker deg hvertfall lykke til i prosessen, og husk at dette kan ta tid...

Håper hun finner styrke til å kunne tilgi deg, det virker jo som du har tatt halen mellom beina nå....

[Mahari81 og den lille Bie <3]

jeg ville kastet deg på hodet og ut til du hadde virkelig forstått hvilket svik og lojalitetsbrudd du hadde utført...tenk og gjøre noe sånt og være så feig og ikke fortelle om det en gang....voks opp mann og ta ansvar for dine handlinger...men kjærligheten er jo størst av alt, så det går sikkert bra til slutt likevell....

[Trist og deppa]

Takk for et godt svar. Må bare svare på det med "halen mellom beina".

Jeg har virkelig gjort det. Jeg har lagt meg helt flat og prøver hver dag å vise henne at jeg bryr meg om henne, noe som ikke er lett da hun "støter meg bort" hver gang jeg nærmer meg henne.

 

Jeg er villig til å gjøre det som skal til for å bygge opp tillitten igjen og for å vise henne at hun betyr alt for meg. Uansett hva det måtte være. Jeg har kun et ønske i fremtiden. Det er at vår familie skal bli som den var, da alt bar bra mellom oss. Det kommer alltid til å ligge et dypt minne om det som har skjedd, men håper vi kan leve videre som familie.

 

Sitat: Hun føler nok nå at hun ikke er bra nok for deg.

Jeg har ikke tenkt på det på den måten. Fikk en tankevekker der. Hun er jo bra nok for meg. Er snarere tvert imot. Er vel jeg som ikke er bra nok for henne. Jeg har jo klart å svike henne.

[anne*]

Skjønner ikke at du sa det!

Når det har gått så lang tid, og en angrer og bare vil satse på partner - er det bare dumt å si noe.

Det blir bare for å lette sin egen samvittighet mener jeg, og skaper store problemer for partner.

 

Men, når gjort er gjort, så må du bare ta tida til hjelp - vise deg å være en verdig partner som er til å stole på, og håpe på at hun tilgir deg og vil fortsette.

Glemme vil hun nok aldri gjøre - ville du gjort det?

[Trist og deppa]

Å glemme gjør hun nok ikke. Det hadde nok ikke jeg gjort heller.Håper bare hun/vi kan legge dette bak oss. Problemet nå for min del er at jeg nå både angrer på hva jeg har gjort og at jeg angrer på at jeg fortalte det. Jeg ser at hun har det vansklig om dagen og det er ikke det jeg vil. Hater meg selv akkurat nå, men det er jo ikke meg det er syndt på. Det er jo de andre i huset det er syndt på.

 

 

[Grateful mom]

Det er nok ikke lett nei... Jeg kan godt sette meg inn i situasjonen hennes, og tror jeg ville følt det litt "ekkelt" hvis du forstår, så fort mannen min hadde vært nær meg eller prøvd noe som helst... hun føler kanskje at du er "full av henne" over hele deg, og det føles ekkelt. Litt brått og brutalt sagt, så ville jeg vel blitt litt kvalm av å ha mannen min nær meg... det er hvertfall slik følelsen kjennes.. dessverre.. Og denne følelsen - tar det tid å bli kvitt!

Så ikke gi opp med en gang. Det er nok ikke lett når hun hele tiden støter deg bort, men du ville kanskje gjort det samme?

 

Foreslå familieterapi for eksempel. Hvis dere begge ser at dette er noe som er vanskelig å takle på egen hånd, si at du veldig gjerne vil forsøke familieterapi hvis hun også kanskje kunne tenke seg det.

 

Det er lett å skulle angripe hennes reaksjon på dette, men prøv å sett deg inn i hennes ståsted. Det kan gjøre det lettere å forstå og akseptere hennes sinne overfor deg nå. Det er utrolig hva som kan komme fram når man har såret stolthet, det tror jeg de fleste har opplevd på en eller annen måte. Og det siste du må gjøre er å prøve å forsvare enten deg eller din handling, men lytt til henne og "les" hennes tanker forbundet med dette.

 

Husk at denne saken har 2 sider, som alle andre saker. En metode for å bli flinkere til å se dette har for meg vært å se det slik;

Den andres side av en sak er også den andres virkelighet, på samme måte som min side av den samme saken er min virkelighet. Og dermed også er det en sannhet for begge parter. Satt på spissen og litt borte fra tema er det altså like sant for en person at lutefisk er godt, mens for den andre smaker det pyton... Lutefisken er det samme uansett.

Det er også hennes sannhet at hun ikke føler seg bra nok for deg, selvom det ikke er din sannhet. Det er ikke lett å overbevise en person om at hun eller han tar feil - for det er jo faktisk ikke feil! Det er jo slik hun føler det - og da er det jo egentlig sant! Men minn henne på at din sannhet er at hun er mer enn bra nok for deg, og at du elsker henne og barnet deres over alt på jord. Du har tatt et galt valg på din vei, og det kan ikke gjøres om. Du har fått en smertelig erfaring, som du ikke ønsket at du hadde, men du er den du er idag, og det valget du tok for lenge siden ville du aldri valgt i dag.

 

Det er mye man kan si, og det fins ingen fasit på "helbredelse" siden vi alle er forskjellige.. Men håper at dette kan hjelpe dere på veien..

[mum&boyz]

Hadde du elska henne hadde du ikke flydd på fest da hun var gravid, langt mindre ligget med noen!!

 

Tenk all driten du kunne dratt med hjem og smitta henne med?! klamydia for eks? som er FARLIG for gravide!! Du er bra ego som setter ditt barns liv i fare.. og kom ikke med at du beskytta deg for var du SÅ full var nok det heller sløvt!

 

fyy fan.. du fortjener å ha dårlig samvittighet!!

[*En rosa og en blå*]

Jeg beklager å si det, men hadde jeg vært i situasjonen til samboeren din så hadde jeg gått fra deg tvert!

Jeg har selv vært utro i et tidligere forhold, og vet hvor lett det kan skje, men jeg vet også da at man er ikke utro med noen andre om man elsker partneren sin og man har det bra på hjemmebane!

Det er alltid en grunn til at man er utro!

[Sussa23*2nydeligeJenter*]

Skriver under på den "et stort lite mirakel" .

Jeg mener også at det alltid er en grunn til at man er utro, da er det noe som ikke er som det skal være i forholdet. Tror nok ikke jeg kunne tilgitt min samboer om han hadde gjort det mot meg! Så får håpe jeg aldri havner i den situasjonen..

[Gemini7]

det er klart man får selvtilliten sin radbrukket når samboer og barnefar hopper til køys med noen andre. Jeg har selv aldri opplevd dette men kan tenke meg hun nå føler seg ekstremt liten og tråkket på. Som noen over skrev; føler nok hun ikke er bra nok for deg, siden du tydeligvis hadde lyst på noen andre og ikke greide holde deg unna. Jeg forstår reaksjonen hennes godt. Sviket er så stort at hun nok vil holde deg på avstand en stund.Hun vurderer kanskje om dette er noe hun kan leve med- dette er garantert tanker hun vil slite med hver gang du er fra henne og ihvertfall om du skal ut og drikke.

 

Selv forstår jeg ikke hvordan man kan gjennomføre sex med noen helt frivillig om man elsker et annet menneske, det stiller sikkert hun også spm ved. Og når man er gravid er man mye mer sårbar enn ellers, og i mange tilfeller mye mer usikker på seg selv mht kropp og hvor attraktiv man er. Hadde min mann gjort dette hadde jeg tatt det som en bekreftelse på at jeg ikke var attraktiv nok for ham, at han ikke egentlig elsket meg og at vårt samliv og barnet vi ventet ikke egentlig var så viktig for ham..

 

Du har sviktet henne på det groveste og jeg skjønner du angrer. Jeg har alltid tenkt jeg ikke ville tilgitt utroskap, men man skal aldri si aldri om man virkelig elsker noen. Og med barn er ting hundre ganger mer komplisert. Håper derfor ting vil ordne seg, foreslå familieterapi. Skriv gjerne til henne, man når ofte ikke frem med samtaler når det er så mye emosjoner involvert. Bare for å forklare henne hva du tenker nå, hva som skjedde den gangen (det kverner hun sikkert på), hvorfor det skjedde og hva du vil..

 

Håper du har lært