Sliten, lei...

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg mister mer og mer av mitt gode humør. Jo mer sønnen våe sover om natta jo mer sliten blir jeg. Men det er ikke babyen jeg blir sliten av som så mange andre blir. Nei det er mannen min det. Han skal sitte oppe til langt på natt forså å sove deretter på dagen. Har han ikke fått sovet noe særlig så må han ta det igjen på dagen, han er jo så sliten. Våknet baby på natta og gråter slik at han skulle våkne en sjelden gang så må han stå opp å sitte på nett og diverse fordi han ikke får sove igjen og du kan vedde på at han kommer å skal legge seg igjen akkurat når vi skal stå opp, for å sove til langt på dag.

 

Når han omsider står opp er det for å sitte på datan resten. Skulle tro det var datan han var gift med og ikke meg. At datan betyr mer for han enn meg og babyen. Okei, vi finner på litt ting til tider, men er vi hjemme ja da er det data, data, data.

 

Jeg kjenner at nå begynner det her å spise meg opp innenfra. Begynner å bli lei av å late som om jeg har det så veldig bra, sitte å smile borte hos folk når jeg egentlig bare vil hjem og gråte. Når folk påpeker at jeg ser sliten ut så skylder jeg på baby, noe som er langt fra sannheten. Det er også som å snakke til en vegg når jeg tar opp dette med han. Hvorfor skulle det være så mye lettere for meg å omstille seg når vi fikk barn enn for han?? Jeg er utrolig glad i han og vil absolutt ikke forlate han, bare få han til å forstå. Men når vi endelig skal snakke så får jeg meg aldri til å si skikkelig hva som plager meg, da høres alt bare dumt ut inne i hodet mitt. Sukk.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre snart jeg. Måtte bare lufte tankene mine, kanskje det blir bedre for meg å skrive det ut.

[Elle melle deg fortelle]

Må si jeg føler litt med deg, har og en samboer som er glad i livet om natta og som har et forhold til sin kjære data. Sa akkurat til ei venninne i går at jeg følte at den j.... datan betydde mer enn meg og snuppa.

 

Men alikevel høres det ut som om du plages mer enn meg. Jeg har ikke mistet humøret mitt enda hvertfall, men føler også at det her sliter meg litt ut. Men han vet veldig godt om det og jeg jobber hardt med å forandre han. Kanskje en mulighet for dere er en familieterapitime. Kan jo ofte være lettere å få sagt ting da for deg kanskje??

 

Ville bare si jeg føler med deg jeg og at du må gjøre alt du kan for å få han til å forstå deg:-)

[Gjest]

Høres ikke så veldig kjekt ut..

 

Går mannen din bare hjemme eller? Siden han kan sove til langt på dag?

I så fall, få han ut i jobb!

 

Ta kontakt med fastlegen. Han kan sette dere i kontakt med en psykolog eller noe som kan hjelpe dere å ta fatt i problemene å prate ut ordentlig..

 

Eller henvend dere på helsestasjon, de har samlivskurs for nybakte foreldre..

 

Lykke til:-)

 

 

[Anonym bruker]

Han har jobbet en del kveld, men vært mye sykmeldt nå. Ikke værre enn at han kunne bidratt litt hjemme. Kanskje jeg skal prøve å få han med på noe sånt da. Noe må skje hvertfall.