Kjenner det er vanskelig enda..

[Pappas fultreffer :)]

Nå er det over 7 år siden jeg mistet mitt første barn. Kjenner at det forsatt er sårt. Jeg føler liksom at jeg ikke blir tatt på alvor når jeg vil prate om det, "for det var jo aldri noe foster der" er svaret jeg får hver gang.

 

Men det som var, var jo det at magen min vokste den, kom råmelk og alt det andre som følger med, så jeg var jo veldig innstilt på å få en baby da jeg mistet 4,5 mnd på vei.

 

Er det sånn at jeg da ikke har mistet noen liksom, og at "jaja, livet går videre" Hun ville blitt 7 år den 26 juni.

 

Trenger noen å snakke med, noen som faktisk tar meg på alvor... For jeg føler at jeg har et barn for lite, og på mitt helsekort vil det neste gang stå 3 gangs gravid. Jeg kjente det gjorde vondt da jeg gikk gravid med minste nå og det står at det er 2 graviditeten min.

 

Er det virkelig så lett som å si at "Det var jo aldri noe barn der"? Jeg syns ikke det, men jeg er visst den eneste om å syns det.

 

Vet ikke om dette er rette plassen å legge det ut, men jeg måtte bare ha det ut.

 

Takk for at du leste

 

 

[Gjest]

Vet hvordan du har det!

 

30. april skulle min eldste sønn fylt fire, men han fikk heller ikke leve - han døde i svangerskapet, omtrent gått så langt som du.

 

Jeg vil alltid ha et barn for lite, og de som spør meg om hvor mange barn jeg har, får til svar at jeg har to, et sprell levende og en gutt som ikke fikk leve.

 

Hold fast på at du mangler et barn! Barnet fortjener ikke å bli glemt - selv om det ikke fikk leve!

 

Trøsteklem avsendt herfra!

 

 

[Ravna]

"Var ikke noe foster der"? Hvis du mistet var det jo det, du var vel ikke innbildt gravid?

Det er ille hvis sorgen din over barnet du mistet ikke blir tatt på alvor. Selv har jeg bare mistet veldig tidlig, og jeg sluttet å tenke på det da jeg ble gravid igjen. Men jeg vet at hvis jeg hadde mistet så sent som halvveis i svangerskapet, når magen har vokst, man har kjent bevegelse og sett den lille på ultralyd, så hadde det vært en sorg jeg alltid hadde båret med meg.

 

[Pappas fultreffer :)]

Takker for trøsteklemmen Den trengte jeg visst idag, begynte å gråte her jeg sitter jeg nå. Litt i ubalanse her visst

[Pappas fultreffer :)]

Jeg var gravid, men fosteret manglet. Det var aldri der det, men alt det andre var der og utvilet seg som det skulle. nei, jeg var ikke innbilt gravid, legen kalte det for blæremola. Og ingen hadde oppdaget det om legen min ikke insisterte på å få meg til ultralyd tidligere enn vanlig. Vanligivis så går dette over iløpet av de første 2 mnd, men i noen få tilfeller kan det gå over lengre tid, slik som med meg.

 

Legen min fant ut når jeg var vel 3,5 mnd på vei at det var noe som ikke stemte, så var det 2 turer til til legen for å sjekke alle muligheter, også var det bare å vente på en time til utskrapning, som selvfølgelig ble den 22 desember 2000.

[Ravna]

OK, da forstår jeg. Men tapet er jo like virkelig selv om fosteret ikke var der. Du ventet på et barn som du ikke fikk. Eneste forskjellen må vel være at du ikke en gang fikk en grav å gå til.

[tre små luringer]

Skjønte ikke helt det du skrev om at fosteret ikke var der, men en sorg er en sorg uansett... du sier det var en jente? siden "hun ville blitt 7 år..."?? sender en trøsteklem

[Pappas fultreffer :)]

Ja, jeg sier hun, like rå tro det var en jente. Også ble jeg fortalt av en som ser at h*n fikk også frem følelsen om at det var en jente. Også ble jeg spådd en gang for noen år siden, og der ble det først en jente, så en gutt (han har jeg fått) også kom det tvillinger, en av hver. Derforsier jeg hun