Noen som kan gi meg litt råd?

[Gjest]

Har valgt å være anonym, siden en del av dere vil kjenne meg igjen..

 

Men jeg er kommet i en situasjon der jeg må ta noen vanskelige valg.

Jeg er blitt gravid. Igjen. Og i utgangspunktet er jo det en gledes nyhet. Men nå som mine bange anelser ble konfirmert, så kom alt det vonde tilbake.

 

I lys av mitt forrige svangerskap, barseltiden og den kjempedepresjonen jeg gikk inn i etter fødselen, så vet jeg ikke om jeg klarer dette. Jeg vet ikke om VI klarer dette som par.. det var fryktelig tøft for begge parter.

 

I prinsippet er jeg mot abort, men jeg er så innmari i tvil.

 

Er det forsvarlig å gjennomføre dette, når jeg vet at jeg mest sannsynlig kommer til å bli innlagt igjen, i etterkant av fødselen, for depresjoner? Er det rett av meg å utsette far for den påkjenningen har gikk gjennom sist? Den bekymringen han hele tiden gikk med?

Er det riktig av meg å utsette familien min for denne belastningen? Hva med barna jeg har?

Har ikke de det bedre med en mor og far som er sammen om dem?

 

Har snakket med sosionomen som jeg hadde kontakt med sist, og ble anbefalt å vente med ett barn til før jeg har bearbeidet hele forrige svangerskap og fødsel. Og det kan ta litt tid. Skal selvsagt fortsette med samtaler der.

 

Trenger noen fine innspill, som kan gi meg ro til å ta den avgjørelsen jeg vet jeg må ta..

[mamma søker barn-har fått 2]

Her tør jeg ikke å gi råd.....Her sender jeg over klemmer i bøtter og spann og håper at det kommer noen etter meg som kan gi klare og gode råd.

Ønsker deg all mulig lykke til enten du velger det ene eller det andre.

Klem, klem, klem, klem og klem.

 

 

Jeg vet at dette ikke hjelper, men det er alt jeg kan bidra med....

[Attpåklatten :-)™]

Jeg tror det viktigste for deg og dere nå er å snakke sammen om dette. Ikke la andres syn eller meninger være med på å styre deres avgjørelse på den ene eller andre måten.

 

Det er et stort ansvar å bære frem et barn, og det er et stort ansvar å velge det bort...

 

Du har allerede barn som trenger dere begge og dere trenger hverandre, uansett hvordan det ender..

 

Prat sammen, sett dere ned og del følelsene dere sitter inne med begge to. Ofte blir det lagt lokk på de innerste følelsene vi mennesker sitter med, fordi vi føler at vi må ta hensyn til dem rundt.

 

La mannen din få ut sine følelser, likesom du får ut dine.....kanskje dere lander på den samme avgjørelsen og kan støtte hverandre i det.

 

Dere kan jo også ta kontakt med helsepersonell og se hva slags muligheter dere har når dere vet hvordan ståa har vært tidligere.

 

Jeg håper inderlig dere finner deres løsning sammen:-)

 

Lykke til!

[frøydis m/ 4]

Syns Attpåklatten gir gode råd her. Prat sammen, ta kontakt med fagfolk som kan si noe om faren for at det samme rammer deg igjen i et nytt svangerskap/fødsel.

 

Det er så vondt å sitte å vite at man går inn i noe helt ukjent, fordi ingen kan spå om framtiden. Tanker og følelser løper løpsk og bekymringene kan overskygge alt.

 

Dette er ingen ønskesituasjon og finne ut av. Ønsker lykke til med å finne en løsning sammen du og mannen. Sammen er dere sterke, og i stand til å ta den avgjørelsen dere kommer fram til er riktig. Og husk at når dere har bestemt dere må dere si til dere selv at dette var riktig og rett for dere. Ingen andre har rett hverken til å dømme eller mene noe om avgjørelsen deres!

 

Jeg har et ord som jeg syns trøster meg av og til: Som dagen er skal styrken være!

 

Lykke til!!

[Gjest]

Hva skulle jeg gjort uten dere modne, gode venninder!?!

 

Vi har tatt en lang prat, mannen min og jeg. Og vi vet vel egentlig svaret på gåten også. Hva som er mest riktig for oss i skrivende stund.

 

Men det er klart vi er redde for at folk skal dømme oss. Folk som ikke vet hva vi har gått igjennom, og som kanskje ikke forstår hvor vondt det er når en av partene i et forhold sliter som jeg gjorde etter forrige svangerskap. Slike tanker og følelser som man har i en depresjon deler man sjelden med andre. I allefall ikke jeg.

 

Vi har grått og ledd sammen, og felt en liten tåre for det vi gir fra oss. Men er skjønt enige om at vi ønsker en liten spire velkommen den dagen vi har kommet såpass langt i livet at det ikke er noen ekstra fare for nye innleggelser og psykiske nedturer. Vi har snakket med fagfolk, som kan fortelle oss at den dagen vi er klare, så vil sannsynligheten være liten for at noe slikt skal skje igjen, men først må ting bearbeides. - Og først må jeg kose meg med den lille jeg allerede har! Det er jo ikke før de siste 6 mnd at jeg har klart å kose meg med tanken på at jeg har et lite barn som trenger mammaen sin!

 

Så håper dere kan tenke på oss denne helgen. Vi trenger masse gode tanker og gode innspill. Vi har nok tatt det rette valget, for oss, for barna og for fremtiden...

[dritgrei hei hei!]

Så flott at der e orket å ta den praten, og orker å se hva som er best for dere! Det er alltid best sånn! Du er flink og dere er flinke!

 

 

 

jeg har tenkt på deg i dag, men ikke svart deg..... før nå.

[Maud]

Så fint at dere har tatt en avgjørelse dere er komfortable med. Det er dere som skal leve med valget og da er det fint at dere har snakket sammen og kommet til noe som føles riktig for dere. En depresjon som krever innleggelse føles naturlig nok som et stort svart hull (det er jo egentlig det det er også) og da er det klart at man er redd for å havne der igjen.

 

Gratulerer med et valg som er riktig for dere der dere er i livet nå :-D

[Plutseliten :)]

Jeg gir deg en god klem og synes det er bra dere har tatt et valg sammen, som dere føles riktig.

Det er sikkert ikke et lett valg,men alternativet er også en utrolig vanskelig situasjon for dere alle.

 

Lykke til!

[Attpåklatten :-)™]

Så fint å se at dere har grått og ledd sammen. Og at dere lander på det samme begge to.

Det er tross alt viktig å ta godt vare på dem man allerede har hos seg:-)

 

Skal tenke på dere og sende gode tanker:-)