Prøve eller ikke?

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Jeg sitter her inne på barnimagen.com og merker jeg blir mer og mer babysyk etterhvert som jeg leser om alle disse vordende foreldrene. Føler det ganske heftig til tider, særlig nå ettersom stadig fler av bekjentskapskretsen min har fått barn, men jeg sliter litt med om det virkelig er riktig av meg å seriøst vurdere planlegging nå. Jeg vet at dette er noe som egentlig bare jeg og samboeren min har noe med, men jeg tenkte jeg kanskje kunne få noen gode råd på denne tråden her.

 

Jeg blir 20 år nå i april, tar ingeniørutdanning og har to deltidsjobber (sykehjem og posten). Jeg er samboer med en herlig gutt/mann også av 88-modell (4 år sammen i desember). Han har hengt litt etter med skolevalg, men har nå havnet på yrkesfag, sveis. Han er dermed lærlig til høsten med en relativt god lønn allerede da. Jeg regner med at vi da kan tenke på å kjøpe et sted å bo istedet for å leie som vi gjør per dags dato.

 

Jeg vet at hvis man ser logisk på ting, så ville det ha vært passende å bli ferdig med studiene før man planla et svangerskap. På den måten er man virkelig økonomisk sikret, men da er jeg litt redd for at vi kanskje kommer til å få det "for" komfortabelt, og dermed putte det å få barn på vent. Plutselig så "passer det aldri", det å gå gravid. Dette har skjedd med så mange jeg kjenner. De har vært fornuftige og ikke rushet dette med barn, og endte opp med sin første når de var passert 30. Nå vet jo ikke jeg om de virkelig hadde vært klare for barn i starten av 20årene heller, men det får jo meg til å fundere. Jeg vil jo ikke være helt nyutdannet og gå rett ut i permisjon heller. Det ville ikke vært fair ovenfor fremtidig arbeidsgiver. Og da, hvor lang tid burde man være i arbeid før man "kan" planlegge et svangerskap? Jeg har alltid hatt lyst på mange barn, men hvis jeg må vente til jeg er ferdig med all utdanning og kanskje noen år innenfor arbeidslivet først, er jeg redd det ikke kommer til å gå.

 

Jeg vet at samboeren min ikke er like babysyk som meg. Hvis det hadde vært tilfelle så hadde jeg nok ikke vært her inne for å få tømt alt det jeg har samlet på inne i hodet mitt. Så klart ville han tatt fullt ansvar hvis "uhellet" skulle være ute, men om han er klar for å planlegge, det er jeg ikke sikker på. Men jeg vil ikke ta noe opp med han, før jeg klarer å bli enig med meg selv. Håper dere der ute som har råd og erfaringer kan hjelpe meg litt på vei.

 

Jeg har lest mange poster her tidligere om unge mødre som klarer seg fint, og mange som får kommentarer på at det ikke burde være økonomien det skal stå på, osv. Men jeg klarer ikke helt å roe tankene mine. Jeg sliter også litt med motivasjon i forhold til studiene, om det er på grunn av dette eller ikke, er noe uvisst. En medstudent fikk barn nr 3 for 4 1/2 måned siden omtrent og hun sa at hun har mye mer motivasjon ovenfor skolearbeid nå enn det hun hadde før, men om det er fordi hun vet at hun får fri fra barnegråt og mas den tiden hun er på forelesning, vet jeg heller ikke

 

Det jeg vet er at dette skulle skje nå eller senere, vil et barn bli høyt elsket av både mamma og pappa. Vi har et veldig godt forhold per idag, men om vi, bank i bordet, skulle skli fra hverandre, ville vi fortsatt ha tatt ansvar. Jeg kjenner både min samboer og meg selv nok til å vite det.

 

Jeg beklager mye rot og tull på dette innlegget, men jeg tror at jeg har fått tømt meg for det jeg sitter og tenker på for øyeblikket i alle fall. Flott om noen kommenterer

[Marie*23]

Hejhej.

 

Sitter litt med de samme følelsene som deg. Men jeg er akkurat ferdig utdannet da, og blir 21 i april. Har akkurat anskaffet meg ny jobb, og har kjempelyst på barn. Driver og vurderer om vi skal prøve snart. Samboeren min har også kjempelyst på barn snart. Men jeg tenker såklart på jobben, og hva sjefen ville sagt hvis jeg kom og sa at jeg var gravid, ikke lenge etter at jeg begynte liksom. Nejmen ikke lett dette her..hehe. Men uansett, jeg syns det er godt å tenke på at jeg er ferdig med utdanningen (foreløbig ihvertfall) og har snart fast jobb. Klart man vil jo klare seg lell om man setter utdanningen litt på vent da, hvis man har økonomi til det. Det er jo litt hva man selv ønsker. Du får nesten ta deg en ordentlig prat me typen din og se hva han mener.

 

(Si ifra om dere skal begynne å prøve og du vil ha ei å prate med underveis, har planer om å begynne rundt mai..hehe..)

[Zupermam]

kanskje ikke helt det svaret du vil ha men, 20 år og under utdannelse er veldig ungt. Jeg hadde prøvd å bli ferdig med studiene, fått en jobb, og kanskje levd littegrann først. Reise litt, sett seg rundt, kjent på det å ha jobb og inntekt... jeg hadde venta et par år. når du er 22-23-24 er du fortsatt veldig ung:)

 

lykke til!

[Mummimamma:-)]

Skjønner suget ditt. Men jeg husker min studietid (er selv ingeniør) som den frieste og mest sosialt lærerike perioden i mitt liv. De vennskapene jeg knyttet da har fulgt meg i alle år siden og jeg har aldri funnet maken. Du er ung, og du vil fremdeles være ung når du er ferdig med å studere - jeg ville nok ha ventet... Lykke til med valget uansett!

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Takker for svar Jeg er enig med deg at man er ung når man er 20 år, og det hadde kanskje stilt seg litt annerledes om jeg hadde satset på yrkesfag på vgs. Da hadde jeg tross alt snart hatt fagbrev, men slik gikk det ikke til.

 

Når det gjelder reising så er han jeg har mest lyst til å reise og oppleve verden med redd for å fly. Så vi har vært på endel bilferier o.l., men det er gjerne ikke det folk flest regner for å "reise og se verden" Bilferie blir nok ikke noe bedre med unger heller, men jeg ser ikke akkurat på det som noen grunn til å ikke få dem, en gang Jeg har vært på noen jenteturer til syden også, sånn tjohei med fylla hver dag og sånn;) Og jeg skal ikke gå hen og si at det ikke var fryktelig moro, men (selv om jeg vet dette høres trist ut) så begynner jeg å bli lei av det. For all del, en fest i ny og ne er fortsatt moro, men ikke alkoholkonsumering omtrent 14 dager i strekk.

 

Det er nettopp det å kjenne på å ha den gode inntekten og den gode jobben jeg har jobbet så hardt for å få, jeg er redd for. Da er det lett å falle inn i "for gode" vaner. Man har råd til å kjøpe det man har lyst på, man er fortsatt like fri som man var når man var 20 osv. Da "passer" det ikke med barn. Dette er i alle fall det som har skjedd med mange i familien og omgangskrets. De har alle fått gode jobber, men det blir ikke tid til å ta seg "et år fri" som de kaller det. Jobben er for viktig til det. Og plutselig er de over 30 alle sammen Jeg sier ingenting negativt om dem som vil vente så lenge, og som kanskje ikke har følt seg klare til det før de er 30, men da sier det seg selv at mange barn blir vanskelig. Ikke umulig, men vanskelig. Dessuten var mine foreldre henholdsvis 29 og 33 når de fikk meg, deres førstefødte. Jeg har ikke hatt noe vondt av det selv, men jeg merker jo på dem nå at de er slitne. Jeg og broren min er født med 4 års mellomrom. Så det er jo ikke så allverdens mye stress med en 20åring og en 16åring, men tenk om de skulle hatt to til!

 

Jeg har pratet med ei på jobben, som er 28 og har tre barn. Hun fikk barn veldig tidlig, men synes at det fungerer veldig fint. Og som hun sier, hun har planlagt en tur til Fiji på 40års dagen sin. For da er den eldste 20 og den yngste 14. Hun har da opplevd turer med småbarn, og kan dra på spennede reiser med sin mann etter at de har blitt "voksne"

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Takk for svar

 

Nå skal det kanskje også sies at jeg bor et par mil unna studiestedet mitt, så det andre, som nesten bor på campus, kan være med på av sosiale begivenheter får jeg kun med meg minimalt av, dessverre. Jeg hører jo de andre prater om hvor morsomme quizene og diverse småfester er, hvor lærerikt det er å bare henge på studenthuset osv. Men siden jeg må sette meg inn i bilen og kjøre i tre kvarter for å komme meg hjem etterpå, er det ikke så fristende. Dessuten virker det som om det er lagt opp til at studenter ikke skal jobbe, så det passer sjeldent for meg.

 

Men for all del, jeg har fått mange nye venner og bekjentskaper, og jeg er sikker på at de kommer til å vare lenge. Særlig også fordi vi studerer sammen, og da kommer til å havne i samme bransje (er jo ikke helt garantert det heller, ettersom ingeniører havner overalt). Og jeg har tenkt på at det er kanskje dumt, fordi jeg ikke kommer til å fullføre løpet sammen med de andre i klassen min. Hvis jeg blir gravid i løpet av året, må jeg mest sannsynlig ut i permisjon, og dermed havne ett år i bakhanda med studiene. Og da igjen havne ett år etter alle mine nye venner. På den annen side, så kan jeg ikke legge opp mitt liv etter vennene mine heller. Jeg kommer jo ikke nødvendigvis til å miste dem, og jeg kommer til å få nye

 

Hva studerte du forresten, Mummimamma?

 

Nei, det er vanskelig dette her. Håper på flere gode innspill!

[monca*84*j12]

hei du Snart_mamma?

Jeg skjønner godt at du syntes dette er vanskelig. Jeg er selv stuent med deltidsjobb, og er aktiv prøver (1pp). Mitt råd er og gjøre det du vil. I forhold til studier er det sikkert ikke noe problem og utsette.. og jeg trur du vil få like gode venner når du begynner på igjen. Greia er at man får til det man ønsker om man bare jobber hardt nok! Så har du lyst på spire syntes jeg du skal prøve, kan jo ta lang tid... Har flere veninner som har barn og studerer, og de klarer seg fint! Og flere velger faktisk studere videre med barn, kanskje skolen din har muligheter for ha med barn... hør med en rådgiver, det ville jeg gjort... men det kan seff hende at ped studier er litt mer fleksible...?!

lykke til uansett... gjør det du ønsker, ikke noe som kan stoppe deg! men godt du tenker nøye igjenom det først!

[Mummimamma:-)]

Jeg studerte metallurgi, du da? Er fornøyd med yrkesvalget!

 

Det høres ikke akkurat ut som studievennene ble en slags utvidet familie for deg, sånn som jeg følte at de var. Men jeg var stort sett singel også da, så tror det gjør sitt til at man er mer sammen - døgnet har jo bare 24 timer.

 

Det er nok bare du og kjæresten din som vet hva som er det rette for dere, og uansett hva dere velger, så finner dere sikkert en fin måte å løse tingene på!