Ang. å ha et godt forhold til mamma

[Alltid Var Jeg Klar- Alltid!!]

Dette har jeg faktisk tenkt endel på i det siste, vi har dessverre ikke et veldig nært forhold.

 

Føler vel egentlig ikke at vi betyr noe som helst for henne, vi er bare noen som hun kan ha å skryte av til alle kollegene sine, hun er veldig fokusert på jobb og kolleger, kom seg sent ut i arbeidslivet, og etter det har man vel følt at familien ikke betyr så mye for henne (har snakket med søsteren min om dette også).

 

Hun tar mange bilder av barnebarna når vi møter dem, "skrytebilder" som hun kaller dem selv, men ellers er hun ikke så interresert i dem, spør sjelden eller aldri hvordan det går med dem og hvordan vi har det.

Ser dem nesten aldri, enda har hun en jobb som hun har endel fri på formiddagene, men hun kan ikke komme på besøk nå når jeg går hjemme med husets minste.

Ikke ringer hun eller sender meldiger heller, så nå er jeg rett å slett sluttet å sende til henne også!

Fikk nok da hun sendte til mannen min for å spørre om hvilke planer vi hadde en dag, og om vi kom på besøk.... Er overhode ikke første gang hun sender til han istede!!

 

Ikke kan man si henne imot heller, da blir hun pottesur, så er i bunn å grunn ikke noe moro.

Har sagt til mannen min at han har to familier, mens jeg har to svigerfamilier!!!

(ikke moro når man i bryllupet sitt får høre hvor flott mannen din er (han er jo det, og var ikke det at dem sa det til han) og hvor glade dem er i han, mens INGEN av talene sa noe positivt om meg.....Ikke fra foreldrene mine, forloveden min eller mannen min heller (foreldrene mine fortalte hvor glad dem var blitt i mannen min... Mannen min "turte" ikke å si slike ting når hans familie var der...Han hadde først skrevet hvor stor pris han satte på foreldrene sine og mine, men da jeg kommenterte at det sto mye fint til dem, men overhode ikke noe til meg som han giftet seg med, så strøk han det istede for å skrive noe om meg..)

 

Huff, ble LANGT og havnet litt utenfor tema, men har plaget meg i det siste, å vurderte å skrive her for å få det ut, og det var jammen godt å få det ut, har liksom ikke noen jeg kan snakke med heller.

Takk for dem som orket å lese

[Gjest]

Høres ikke noe gøy ut. Men jeg ville sagt noe til moren din. Om hun blir pottesur så får iallefall du sagt ditt. Kan ikke dere to finne på noe gøy sammen. Jeg og min mor går ofte ut å spiser. Kjempegøy å finne på noe sammen uten mann og barn.

Ellers er jo mannen din ikke riktig god om han ikke sa noe flott om deg i deres bryllup.

[Mamma+2]

uff fikk vondt av deg når jeg leste det her...må vere veldig vondt å ha det slik...og man blir jo ekstra sår når man føler foreldrene ikke engasjerer seg i barnebarna...

 

Syns du gjør rett i å ikke kontakte eller sende meldinger til moren din eg...og du skriver at hun blir potesur om dere ikke kommer når hun vil...drit i det! Si nei om dere ikke har lyst eller det ikke passer....du skriver ikke så mye om svigerfamilien din...men har du et godt forhold til de så dyrk det i stedet.

Skulle moren din kommentere det at du aldri tar kontakt...så si det som det er..at det ikke virker som det er så viktig for henne og at du da heller velger å prioritere tid sammen med de som er oppriktig intressert i barnebarna....

 

Forstår at dette må vere veldig vondt...kanskje det hadde vert godt å gå å fått snakket med noen om dine tanker.

Selv har jeg alltid vert "negativ" til psykologer...men havnet i en situasjon med sykdom der jeg måtte ha noen timer...og jeg har endret syn...det er ikke typisk pasient behandling..vi snakker og drikker te..føler det er en veninne jeg er hos...og det er utrolig viktig å få det ut...man sliter seg ut og ødelegger seg selv med å ha det slik...

 

Lykke til...håper mannen din og svigerfamilien din ser behovet du har for å ha noen omsorgsfulle rundt deg.

 

Lykke til!!