Angst og uro...

[Anonym bruker]

Er det fler enn meg som sliter med angst og uro i svangerskapet?

Virker som de flest er overlykkelige og bare gleder seg til barnet kommer ( noe jeg selvfølgelig synes er helt supert.)

Men er det noe som innimellom blir livredde av å tenke på alt ansvaret og omveltningen det blir å få barn?

Synes denne følelsen har dukket opp hos meg ofte i det siste, og blir litt trist og utafor av det...

Ikke var jeg sammen med barnefar lenge før jeg ble gravid heller, så noen ganger blir jeg gående å undre meg om av hvilken grunn vi er sammen...

Elsker vi hverandre, eller er det fordi vi venter barn sammen...

Er nok rimelig sikker på det første, men tankene dukker opp innimellom allikevel...

 

Noen flere der ute som ikke bare er hoppende glade hele tiden?

[Anonym bruker]

Hei.

 

Har det sånn jeg også. Det meste av tiden er alt bare super bra! siden jeg har ett barn fra før vet jeg at ansvaret klarer jeg. Det er bekymringene jeg ikke liker. Er så redd for den lille i magen hele tida. Har heller ikke vært sammen med pappaen lenge før vi blei gravide. Og det er skummelt. Har prøvd å slå meg til ro med at det er ingen garanti uansett om en har vært sammen i mange år eller ikke. Pappaen til førstemann funket det ikke med. Og vi hadde mange år bak oss.

 

Men jeg ser veldig godt hva du mener. Tror virkelig det går veldig bra jeg. Når førstemann kom tenkte jeg hva var betydningsfult i livet mitt før dette?? Det er så deilig å være mamma! Gled deg.

[Anonym bruker]

Det er veldig normalt og helt menneskelig å uroe seg og tenke bekymringstanker når man er gravid. Jeg slet selv endel med dette de første 4 månedene, engstet meg og gråt mye og følte meg ganske overveldet iblant. Så, nesten plutselig, lettet det, og etter det har jeg vært langt mer harmonisk og rolig og kjenner en dypere glede enn jeg noen gang har gjort - som om jeg omsider hadde bearbeidet mange av de vanskelige og stressende tankene om utilstrekkelighet, rett/feil mann, noe galt med baby, miste all frihet - etc. Tror det er bedre å gå igjennom, bruke tid på og akseptere slike tanker før - enn senere, når man plutselig sitter der med en nyfødt, eller helt mot slutten av svangerskapet.

Kjenner også flere som har hatt det på samme måten, der angsten og uroen gir seg etter en viss tid. Men selvsagt, om det vedvarer, så snakk med jordmor eller lege. Det letter! Og også viktig å snakke med barnefar om tingene du uroer deg for, om du greier det. Høyst sannsynlig går han også og tenker på sitt, og det er godt å dele grubleriene og de store spørsmålene. På den måten blir man jo gjerne mer sammensveiset, og får et mer avklart og trygt forhold til hverandre i en tid med forandringer, og til den lille som er på vei. Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for utrolig fine svar.....