jeg føler meg så svikta!!

[Anonym bruker]

Jeg hører ikke til her på 3 trimester lenger men trenger å få ut følelsene mine anonymt!Har født en søt liten guttebaby:=)

 

Uka etter fikk havna jeg på sykehuset med intense brystsmerter

Opp i smertehelvete fikk jeg dødsangst!Var livredd for å dø i fra barna mine

 

Jeg fikk beskjed om at jeg hadde eller har blodpropper i lungene.

 

Plutselig kunne jeg ikke ta vare på babyen min lenger...barnefaren som ikke hadde skifta ei eineste bleie på han skulle plutselig ha ansvaret for babyen alene---noe som gjorde meg litt stressa der og da.

 

Den ene sykepleieren mente at han like godt kunne ta med seg gutten vår hjem til seg selv siden jeg ikke var i stand

 

Jeg ble hysterisk og sint---livredd for å måtte være uten babyen min!!!

 

Jeg ble langt på avdeling og kjæresten min og babyen vår fikk bli med

Siden jeg ikke kunne amme pga morfinen så fikk babyen mme

 

Jeg fulgte godt med på hvor mye han drakk og synest han drakk vel mye...til slutt gulpa han opp en god del og da sa jeg at han hadde fått nok

 

Jeg sa til pappaen at han hadde fått for mye men han bare overså meg og spurte sykepleieren i rommet hva hun synest om saken..

 

Jeg ble så sinnsykt skuffa og lei meg!!

 

Senere fikk jeg en enorm brystspreng---men fikk beskjed at dem ikke kunne skaffe meg brystpumpe før dagen etter

 

Helt sykt!Der lå jeg med smerter man ikke kan forestille seg + dødsangst + vonde klumper i brystet

 

Jeg ringte selv opp på barsel og der sa dem at dem skulle hjelpe meg med alt jeg trengte til meg selv og babyen--klær,seng,bleier og selvsagt pumpe til meg!

 

Jeg spurte kjæresten min om han kunne hente pumpa til meg og hans reagsjon var:off fy faen!! kl er 4 og jeg har ikke fått sovet et sekund enda!!!

 

Der og da bad jeg han om å dra til helvete hjem og legge seg men det nekta han også på!!---så han gikk for å hente pumpa stakkars!!!

 

Jeg ville ikke ha han der lenger så jeg sa til dem som jobba på avdelingen at jeg ble stressa av å ha han der og om dem kunne sende han hjem eller om han kunne få et annet rom

 

Det var helt greit ...dem ga han beskjed men han bare overså det og til slutt måtte jeg bare gi opp kampen og sovna endelig da han gikk 7 om morgningen

 

Mens jeg hylte av smerter lå han med ryggen til meg hele tiden

 

Jeg fikk ingen form for omsorg!!Heller stikk motsatt!

Jeg har opplevd det før men hadde aldri trodd han skulle oppføre seg så kalt i en så alvorlig situajon!

 

Det er like greit jeg tar med meg babyen hjem for vi kan ikke ha det sånn at ingen av oss skal får sove---det kan jo vær du må bli på sykehuset i uker sa han til meg...Til tross for at han aldri har tatt hånd om en baby tidligere---til tross for at jeg tidligerer hadde reagert som jeg gjorde da sykepleiere nevnet det.Han fikk ikke sove pga jeg skrek av smerter

 

Nå har det gått ca 2 uker...kjæresten min er så forelska i meg for tiden!

Tar på meg om prøver å kysse meg mens jeg trekker meg unna!!

 

Føler meg så ensom men klarer ikke stole på han igjen!

 

Han fortjener det ikke!Han vet ikke hva han har gjort mot meg

Klart at han har bedt på sine knær om at jeg skal tilgi han men finner det ikke i hjerte mitt til å klare det!

 

Dagene som fulgte på sykehuset kom han og satt i timevis selv om jeg sa jeg ikke ønsket han der!Han hadde svikta meg for dypt!

 

Sykepleierne der virka bare fortrylt av han---når jeg sa dem skulle sende han hjem så var svaret:men han er da så flink med gutten sin...han må jo få være med han!!

 

Jeg var helt maktesløs og fortvila!!!

 

Han bare satt der kald som en stein mens jeg bad han gå!!!

 

Vet ikke hvordan dette skal løses!!

 

 

 

 

[glad i mange barn]

stakkars deg,dette var en vond historie,ja alt og hele greia var fryktelig trist og vondt,du har virkelig hatt litt å stri med siste tiden.og jammen har du blitt såra dypt ja,men saker og ting KAN faktisk løses uansett,men man må være villig til det,man tar valg hele livet og hver dag,så dette er et valg,tror at siden du går ut med denne historien er at du ønsker innerst inne at alt skal ordne seg,det første er at det er godt å få ut det som ligger å verker og det har du gjort no her inne.men du må ta et valg om du vil glemme det vonde og gå videre og kjenne etter om du innerst inne er glad i kjæresten din enda,og ønsker å dele livet ditt med han å få en god ,harmonisk og tryggt forhold til han igjen,og være en glad og lykkelig familie,tror alle ønsker det innerst inne og det er mulig,men man må ta et valg og det valget ligger på deg,hele livet går man gjennom skuffelser og man blir såret og skuffet på personer og værst er det når de aller nærmeste sårere enn.først av alt må u snakke med kjæresten din om hvordan du har hatt det,følt deg opplevet alt m.m komunikasjon er uhyre viktig i et forhold,ikke stenge inne følelser,siden han har oppført seg slik kan og komme frem i samtalen,kanskje han var redd ,livredd for deg,for å misste deg,mannfolk kan reagerr på redsel slik,avvisende,kanskje han ble redd for plutselig være åleine og ha ansvar for en nyfødt beibi,tror siden han har bedt deg tilgi han i seinere tid innsett hvordan han har oppført seg,men det er absolutt en grunn bak det ja,var jeg deg villet jeg begynnet på nytt,start med nye ark og tilgitt han tross alt og begynt å elske han på nytt,det er et tøft valg,det koster MEN du får så utrolig mye igjen,dere blir en glad og lykkelig familie og har det godt sammen,som og er bra for barnet å se at mamma og pappa elsker hverandre,å ha gnisninger i forhold er ikke bra,tilgivelse er faktisk en nøkkel til lykke,så ta et valg du,gjør noe med situasjonen,du vil ikke angre,lykke til du skal se at det ordner seg viktig å glemme det vonde og starte på nytt.(snakker av absolutt erfaring,og vært såret og sviktet av min mann flere ganger,men ved å ta et valg å tilgi,og begynne på nytt har ting forandret seg og man vokser i kjærlighet og forholdet blir sterkere og man får det godt og er trygg og glad og lykkelig,det er slik det skal være,gjelds for deg oxså)

[Anonym bruker]

Det var trist å høre at du er blitt syk. Men jeg synes det er litt drastisk å si at fordi han aldri har tatt vare på en baby før, kan han ikke klare det...Du hadde heller ikke det før du fikk babyen. Klart han ville være der med deg! Og når man er trøtt og bekymret reagerer man anderledes enn vanlig...

og som du sier - du hadde dødsangst - og var kanskje litt hysterisk. Har selv en søster med dødsangst - og man tenker ikke rasjonelt når man har det. For oss utenfor stående er det ikke alltid like greit heller.

Han lå seg nok med ryggen til fordi han følte seg avvist av deg. Kanskje såret han også - fordi du bad ham gå hjem - og påsto at han ikke klarte å ta seg av sitt eget barn.

Du må la ham få prøve seg. Har han ikke tatt seg av barnet før - er det absolutt på tide å slippe ham til.

Han er tydelig vis veldig glad i deg.