Utroskap..

[Anonym bruker]

Typen min var utro mot meg, fra da sønnen vår var 1 uke, til jeg fant ut av det 1 og et halvt år senere. Da hadde han et seksuelt "forhold" til en gammel barndomsveninne av meg, som jeg fortsatt hadde kontakt med. De rusa seg sammen, på både det ene og det andre, og jeg visste ingenting. Han brydde seg ingenting om meg, og jeg satt alene(og ung) med et nyfødt barn. Ham har jeg oppdratt helt selv.

 

Etter at jeg fant ut av dette, gjorde han det slutt med meg, og påsto at jeg hadde vært utro mot ham, noe som ikke stemmer. Jeg har bevis og vitner, men han nekter den dag idag. Et av vitnene er hun som han hadde et forhold med, hun har innrømt alt.

 

Et år etter bruddet, ble vi sammen igjen, og han nekter såklart fortsatt på at de to var mer enn venner og samtalepartnere(de mente begge de slet med forholdene sine,noe ihvertfall han og jeg gjorde,siden han aldri tok ansvar,og aldri var hjemme i helgene). Nå er han et nytt menneske, og tar ansvar både for meg og sin sønn. Jeg valgte å gi han en sjangse. Selv har jeg lagt alle kort på bordet om hva jeg har bedrevet, mens det var slutt, noe han egentlig ikke har krav på å vite.

 

Men. Mens det var slutt, fant jeg trøst i en god venn av meg(noe han vet og aksepterer siden det var slutt) og det oppsto følelser. I tiden da vi holdt på å finne sammen igjen, hadde jeg litt med ham å gjøre. Og ved flere anledninger, har jeg vært utro, nå i ettertid. Jeg angrer meg veldig, men følte på en måte at det var greit, siden han gjorde jo dette mot meg han også. Det er overhodet ikke greit, det skjønner jeg jo nå. Selv om forholdet var usikkert og ferskt, så er det ingen unnskyldning. Det er IKKE greit. Nå er forholdet kjempebra, vi har kjøpt hus og planlegger flere barn.

 

Men jeg sliter veldig. Jeg vet ikke om jeg greier å leve med denne hemmeligheten. For en ting er sikkert, det går ikke an å fortelle ham det. Jeg kjenner mannen min. Hvis jeg forteller ham det, vil han mest sannsynlig ta livet av personen jeg har gjort dette med, og så vil han forlate oss, noe som går utover barnet mitt. Jeg hater meg selv for min egoisme. Mine egoistiske, skitne handlinger, har satt familielivet i fare, og min sønns lykke på spill. Jeg angrer grusomt, og er livredd for at han skal oppdage det. Man sier jo så at alt kommer for en dag. Selv om det bare er han og jeg som vet om dette, er jeg redd.

 

Hadde jeg kunne sagt det, og lettet mitt hjerte,hadde jeg gjort det. Men det kan jeg ikke. Hvordan skal jeg klare å leve med det jeg har gjort?

 

Hilsen det egoistiske ludderet.

[Lektor Doppler med tillegg]

Du får bære dine tabber. Som du sier, å fortelle om det vil bare føre til mer smerte.

[Tussi og gullgutten]

Som du selv skriver: alt kommer for en dag.. du kan like gjerne fortelle det først som sist. at du sitter igjen alene er faktisk DITT problem, du får hva du fortjener. og det var ditt valg og ta han tilbake etter det som skjedde, han behøver ikke være like naiv!

[børdi]

egoisme fører sjelden noe godt med seg, man får det rett i fleisen tilbake til slutt som regel..

Det at du tok han tilbake etter han dolket deg i ryggen med din veninne, er din dumhet,

Ikke sikkert han er like dum og naiv..

Lær deg å leve med det , eller forbered deg på å leve uten han..

simple as that.

[Anonym bruker]

Skulle gjerne sagt det jeg. Men da går det utover sønnen min, som er uskyldig i alt dette.

 

Det er ikke sikkert alt kommer for en dag. Det er tross alt bare 2 personer som vet om dette, jeg og ham det gjelder. Og vi har lovd hverandre at det ligger dødt, det har ikke skjedd. Og ingen har vel noe bevis på det heller akkurat.

 

Problemet mitt, er hvordan jeg har det inni meg. Skal jeg leve med dette, når vi eventuelt gifter oss og får flere barn. Grøss...

 

Ja jeg fortjener vel ikke annet heller da,den billige tøsa som jeg er. Blir kvalm av meg selv.

[Lektor Doppler med tillegg]

Alt kommer for en dag? Sorry. Bare i eventyrland. Noen ting forblir begravd.

[Anonym bruker]

Dersom han tar livet av han du var utro med, så forsvinner han vel av naturlige årsaker vil jeg mene.. Virker ikke som om du er ferdig med det han har gjort mot deg, siden du unnskylder dine egne feil, og kanskje hevder deg på han.. Hvordan kan forholdet være kjempebra dersom du sliter veldig??

 

Vet ikke hva jeg skal råde deg til.. Lykke til!

[Anonym bruker]

Ok jeg fortjente alt det, børdi. Men jeg synes ikke det var noen dumhet å ta ham tilbake jeg da. Alle fortjener en sjangse, i mine øyne.

 

Og vi har det supert sammen. Er jeg som er det råtne denne gangen.

 

Og hva mener dere med at han ikke sikkert er like dum og naiv?

[Anonym bruker]

Jeg sliter med meg selv, ikke forholdet. Forholdet var ikke like bra da jeg gjorde dette da. Det var i startfasen. Jeg var ikke sikker på noen ting. Jeg vil ikke unnskylde noe, for det finnes ingen unnskyldning. Jeg var en idiot.

 

Jeg blir aldri ferdig med det han gjorde mot meg,sånn helt innerst inne. Men jeg har tilgitt det.

[Anonym bruker]

Takk doppler. Det håper jeg virkelig. Angrer så jeg kunne kappet av meg en hånd.

 

Hadde jeg bare kunne fortalt det.

[Lektor Doppler med tillegg]

Så da vil du han skal ha det på samme måte med deg? så kan dere gå og skule på hverandre hele tiden? Hold kjeft.

[Anonym bruker]

Nei jeg vil ikke det altså. Men det hadde ikke skjedd da. Jeg vet godt hva som hadde skjedd. Han hadde aldri vekslet et ord med meg igjen, den stabeisen. Han har sin ære han vetdu.

 

Ja,jeg skal holde kjeft.

[børdi]

At du tar han tilbake etter at han har vært utro mot deg såå lenge, vitner for meg om naivitet..

Hadde det vært meg, hadde jeg hevet han på huet og ræva ut,

Og er ikke sikkert han tar deg tilbake , når det er han som har blitt forrådt.

 

Det blir ALdri helt bra igjen i et forhold etter en har vært utro, og fortalt det.

Det har i alle fall jeg ingen tro på.

Men vi er mulig alle forskjellige da

Hva vet vel jeg?

[Tomine is my star]

Kan ikke du bare se på det som at dere er skulls på en måte?!

Han har gjort sine dumme ting,og du har gjort ditt...

Så lar du dette gå i `dumme-glemme-boken` uten å lage noe mer oppstyr ut av det...

Så har du sannsynligvis lært av dine feil,og aldri mer gjør sånt igjen?!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk det var veldig godt å få høre.

 

Jeg har lært. Har ALDRI vært utro før, så hva jeg drev med aner jeg ikke. Jeg vet ihvertfall at jeg aldri aldri skal gjøre det igjen.

 

 

[-Hengebuksvinet-]

over sviket hans. Nå er jeg temmelig ukorrekt her, men jeg hadde prøvd å se det som om dere nå er skulls. Siden han aldri har innrømmet sitt åpenlyse utroskap, skal heller ikke du ha dårlig samvittighet for å begrave din synd. Så lenge du er helt sikker på at dette ikke vil gjenta seg, og du fremover vil gjøre ditt beste for at forholdet skal fungere, ser jeg ingen grunn til å innrømme utroskapet i din situasjon.

 

Er til vanlig tilhenger av ærlighet, men synes du med god samvittighet kan legge lokk på dette. Og det er jo ikke sånn at alt kommer frem, i den virkelige verden.

[Gjest]

....jeg synes du har vært flink jeg.....sånn skal det vær; et øye for et øye, tann for en tann......du har jo fått bevist for deg selv at det var ikke bare han som kunne være utro......tenk så mye bedre enn å sitte igjen å være bedratt rett etter en fødsel resten av livet.....

 

....og hvorfor ikke fortelle han det?????......så får han jo kjenne på det du følte i en sårbar situasjon.....men du trenger jo ikke fortelle med hvem......og så legger du til at du gjorde det fordi du var så såra....og at joda det var sikkert litt barnslig.....men du orker ikke ha dårlig samvittighet lenger......må være litt kald av og til......

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Du har lært en lekse!

Du sier du har tilgitt din mann. Nå må du tilgi deg selv! Det er like viktig!

Så må du takke for det du har nå og ta vare på det!

Livet er så langt at det går i faser. Nå er det tiden for deg å se framover og elske livet, deg selv, din mann og dine barn.

Lykke til!