Vi lever på en løyn

[Anonym bruker]

Hver gang BF eller noen fra hans familie møter meg eller noen fra min familie smiler vi og er ok hyggelige. Vi får det til og funke. Helt ok, men vi liker verandre ikke. De snakker stykt om meg og jeg er ikke inponert over de. Sanheten ville vi ikke taklet. De mener sikkert at jeg er en dårlig mor osv, men de sier ingen ting. Jeg sier heller ingen ting til de.

 

Fler som har det sånn? Som bare har forsonet seg med løynene?

[espi]

Jeg har det sånn med mor til min halvsøster. Jeg liker henne ikke, og det vet hun, men når vi en sjelden gang møtes i div. arrangementer for min søster, har vi en høflig tone mot hverandre. Jeg synes ikke noe om at man prater dritt om hverandre, men det er en ærlig sak å ikke like noen.

Jeg vil ikke kalle det å leve på en løgn, men å være voksen nok til å kunne oppføre seg når man må forholde seg til mennesker man ikke har noe til overs for. Barna, som ofte står mellom, har ikke noe godt av å se at mennesker de er glad i er stygge mot hverandre, så der har du enda en grunn til å oppføre seg fint ;-)

[Gjest]

Jeg takler heller ikke trynet på bf her, men lar han få lov til å treffe henne når han vil (vi har en samværsavtale), men jeg liker ikke å snakke med han og sånn. Så det blir vel mer at jeg trekker meg unna når han kommer, så får han ha henne ifred. Men jeg kjenner at alt han gjør og alt han sier irriterer meg grenseløst!

 

Men siden vi har barn sammen, så må vi jo begge forholde oss til hverandre, men jeg tror den eneste grunnen til at vi fikk et så dårlig forhold var pga barnet, eller det at jeg ble gravid.

 

Pga henne så må vi bare samarbeide!

[Gjest anouschka with Love]

Det høres veldig vondt ut å irritere seg eller mislike andre mennesker. Vondest for den som har disse følelsene.

Jeg misliker ikke BF til sønnen min selv om det har vært mye bråk i fortiden og han var rusmisbruker. Jeg valgte denne mannen selv om jeg var 16 år når vi møttes.

Barnefar til dattera mi er en super fyr selv om vi ikke er sammen. Om hans familie liker eller ikke liker meg bryr jeg meg ikke om. Det er sannelig ikke mitt problem. Mine følelser er MITT problem.

Nei, livet er fort kort til unødvendige konflikter. Tilgi og gå videre .

[Gjest anouschka with Love]

For å si det sånn så har jeg også hatet min x (BF1) men dette valgte jeg å jobbe meg ut av.

Til tider så irriterer jeg meg over andre -det er menneskelig, men jeg velger å gjøre noe konstruktivt med disse følelsene. Se objektivt på ting som skjer. Hat og irritasjon gir bare mer hat.