Jeg trenger noen meninger om mannen min...

[Anonym bruker]

Vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne, så dette kan bli litt rotete. Må bare få det ned på "papiret", for det plager meg litt.

 

Da vi fant ut at jeg var gravid igjen sist, hadde et barn fra før av, var vi veldig uenige i hva vi skulle gjøre. Det var ikke planlagt, og han ville ikke ha fler der og da heller. Så han fikk velge selv hva han ville gjøre, men for meg var en abort utenkelig. Syntes han var distansert og vanskelig å komme innpå under hele svangerskapet. Og i tida etter fødselen og forresten. Men etter fødselen forandret han seg på en annen måte, han ble mer oppfarende, blir sint for ingenting. Kjefter på ungene, er reaksjonene hans er svært ofte urimelige. Vil ikke dra opp eksempler, da jeg ikke ønsker å bli gjenkjent her.

 

Har tatt det opp med ham mange ganger at han virker heller oppfarende, er for streng mot ungene, forventer at de skal skjønne, kunne og klare MYE mer enn en 2åring ex skal kunne, skjønne og klare. Han blir så sint og kjefter når ungen trasser eller gråter.

 

Igår var han i lek med eldste, vill lek, da ungen kom til å bite ham. Han kvitterte med å slå hardt fra seg. Jeg ble sint, trøstet ungen, lekset opp for ham at det IKKE er greit, og fortsatte i den duren. Tenkte ikke mer over det før i dag tidlig. Ungen mistet smokken i senga vår, og ble sittende å gråte. Han begynte kjefte, kjefte, kjefte, og jeg ba ham holde opp. Men han ga seg ikke, så jeg dyttet til ham. Han lå i fotenden, fordi han sier han sover bedre slik. Dyttet altså i ham og ba ham finne seg en annen plass å sove, for han var så ekkel og urimelig, da han begynte å slå løs på bena mine i sinne. Fryktelig vondt. DA brast det for meg. Jeg vil ikke krangle foran ungene, men da fikk han høre hva jeg synes om dette med å slå - og at han er en voksen mann som slår fra seg i sinne. Det er vondt for meg, og jeg er voksen, hvordan er det da for et barn!?

 

Nå vil han ikke snakke med meg, har tatt bilen og stukket av. Jeg er så lei! Han er voksen, han bør skjønne at han ikke kan reagere på den måten ovenfor et barn! Ikke ovenfor meg heller forresten!

[emlyn]

Det er jo åpenbart at han har et problem, det er så selvfølgelig at man knapt trenger å si det.

 

Men det virker jo som om han egentlig har det helt forferdelig med seg selv. Jeg vet jo selv at i tilfeller hvor jeg blir rasende og urimelig, er de gangene jeg f.eks. er veldig sliten og søvnløs. Det er forferdelig å ha det sånn - å være i disharmoni. For de fleste av oss går det jo raskt over, og vi har folk rundt oss som forstår.

 

Han skal IKKE SLÅ DEG ELLER BARNA DINE.

 

Men til tross for dette - og hvis du ikke vil forlate ham - klarer du å ta dette opp med ham på en kjærlig måte? Å fortelle ham at du elsker ham, og at du tror han har det vondt, og at han trenger hjelp? Uten å bli sint eller dømme? Kanskje skrive et brev?

 

Hvis han nekter, vel, da tror jeg nesten du må stille ham et ultimatum. Enten slutter han å oppføre esg sånn, ellers drar du. Og da må du nok dra - for ungenes skyld.

[Anonym bruker]

virker som om han har problemer. kanskje han har en fødselsdepresjon? menn kan også få det. høres ut som om han trenger hjelp, for sånn oppførsel er ikke akseptabel noensinne!!

[anni654]

Dette høre ikke bra ut.

En stor klem til deg.

Det er bare to ting å gjøre.

Han har et problem, enten han inser dette og søker hjelp med en gang, og slike ting du beskriver skjer aldri igjen,

eller, og kanskje uansett, pakker du tingene til deg og barna og kommer dere bort.

Det hjelper ikke å vente til det blir verre.

Dette er et stort skritt å ta, men eg tror at du og barna dine vil få det bedre.

Og så kan man jo kanskje se etterhvert, hvis mannen din har tatt i mot noe hjelp, om dere kan leve sammen igjen.

 

Eg ønsker deg masse styrke og lykke til for tiden framover