Til dere med perfekte forhold og dere som ikke har det

[Anonym bruker]

Jeg begynte å tenke da jeg leste innlegget til hun som beskrev sitt perfekte forhold.

 

Selvsagt er jeg misunnelig, sånn vil jeg også ha det, jeg har det langt fra på den måten.

 

Når jeg sliter skikkelig med mitt langvarige forhold og lengter etter det perfekte så lurer jeg jo på - er det perfekte forhold oppnåelig (det er jo hvertfall én som har oppnådd det :-)) eller er det en illusjon?

 

Dersom det er det uoppnåelig, ødelegger jeg bare mitt forhold ved å sammenligne det med noe jeg uansett ikke kan få?

 

Er det noe som alle kan oppnå, eller bare noen få heldige? Og hvis jeg er blant dem som ikke kan nå idealet, er dette "as good as it gets"? Er dette et så bra ekteskap som jeg kan få?

 

 

Og hvis jeg ikke kan få det bedre, er det på grunn av meg? Gjør jeg noe feil? Er det jeg som saboterer dette forholdet, med mine krav, mine forventinger, eller måten jeg er på?

 

Hvis jeg hadde levd i en annen tid, med andre forventinger til kjærlighet, frihet, likestilling, sex, ville jeg da vært lykkeligere?

 

Hva er det egentlig rimelig å forvente av en partner, hvor mye skal man ofre for barnas skyld?

 

Hvis jeg sier meg fornøyd og gjør det beste ut av situasjonen, kommer jeg senere til å angre på at jeg ikke fikk mer ut av livet?

 

Hvis jeg gjør det slutt og leter etter et bedre liv, vil jeg senere savne det jeg forlot og angre konsekvensene mine valg fikk?

 

Forventer ikke noen svar på disse spørsmålene egentlig, jeg bare lufter tankene litt.

[Tony Soprano]

Veldig mange gode spørsmål/tanker der!

Tror de fleste tenker de samme tankene iblandt. Vet ihvertfall at jeg gjør det! Har ikke noen svar å komme med.

Jeg tror vel på å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen man er i.

Ingen forhold er perfekte.

Men når det er sagt, gjorde jeg det slutt med eksen min etter nesten 5 års forhold og tok sjangsen på en ny. Min nåværende samboer. Enda forholdet med eksen ikke var dårlig. Det var helt ok og jeg hadde det godt. Men da jeg traff min nåværende samboer, falt jeg helt plutselig pladask for han.

Vi har ikke noe "perfekt" eller uproblematisk forhold, men jeg er gla jeg ikke "gav opp" og ble værende med eksen.

Jeg har det mye bedre nå!

 

Dette var kanskje litt på siden av temaet, men men...

[Anonym bruker]

Det er vel ingen forhold som er perfekte, fordi ingen mennesker er perfekte;-) Men for å svare på innlegget ditt, kan jeg fortelle at jeg er i et lykkelig forhold som har vart i 13 år foreløpig, og vi har et barn sammen. Jeg forventer av min partner følgende:

 

-Han elsker meg

-Han støtter og backer meg opp

-Han er ærlig og til å stole på

-Han er en god venn OG kjæreste

-Han bidrar til felleskapet økonomisk

-Han behandler meg med respekt

-Han er en god pappa

-Han gjør sin del av oppgaver i hjemmet

 

Han er en enestående person å leve sammen med, og jeg blir et bedre menneske sammen med han. Skulle selvfølgelig ønske han kunne bli bittelitt flinkere til å huske å ta ut av oppvaskmaskinen og brette sammen tøy, men som sagt kan ingen være heeelt perfekte;-) Men når det er sagt, er jeg også en veldig god partner og anstrenger meg hele tiden for å være en støtte for han også. Min konklusjon er derfor: En så super jente som meg fortjener virkelig en som han!:-)

[Anonym bruker]

Jeg tror at når en først har begynt å tenke på å gå ut av forholdet, så er på en måte det første steget tatt... sånn har det vært før for min del i alle fall.

Da har jeg ofte sett tilbake når ting er over, og klandra meg selv for at jeg lot det skure og gå så lenge.

 

Helt perfekte forhold finnes vel ikke, men de som sier at de har et nesten "perfekt" forhold har vel funnet ut av endel ting og har "avklart" sine forventninger til hverandre.

Synes lista til hun over her ikke var så verst.

 

Selv lever jeg i et forhold som jeg tror mange vil misunne meg.

Jeg snakker egentlig ikke så mye om forholdet med andre, for jeg blir av og til nesten litt flau. Så når noen spør, svarer jeg ofte bare at "vi har det fint" - og ikke noe mer.

Kjæresten min er en ordentlig flott og stødig kar, og han behandler meg med respekt. Han har sine feil, ja, og det har jeg også, men jeg opplever at vi på en måte gjør hverandre gode - hvis du skjønner?

Det er samspillet mellom oss to som gjør forholdet så bra. Ikke at han er snill eller at jeg er god etc Men det vi to skaper sammen.

 

Har tenkt litt på dette, og funnet ut at det er jo ikke bare kjæresten min som er en god kjæreste. Jeg er faktisk en ikke så verst partner selv heller.

Gjelder å ha litt selvtillit på disse tingene, samtidig forutsetter det at en får like mye som en gir. Kanskje ikke alltid samtidig, noen ganger må du gi mer enn du får, men at det oppveies i det lange løp.

Ellers tror jeg ikke en vil være fornøyd i forholdet en lever i.

 

[Anonym bruker]

Det perfekte forhold finnes ikke, mens selvsagt skal du vente litt mer av livet enn at han "ikke slår deg" som de sa på Operah her om dagen... Når det er sagt - jeg tror det er sunt å krangle litt, sunt å ha uenigheter og diskusjoner, ellers blir det kjedelig og forutsigbart. Utgangspunktet må selvsagt være at man har det grunnleggende felles. Vil han bo på landet og du i byen, han ha barn mens du ikke etc., så er jo grunnlaget for noe felles borte selvsagt...

[Anonym bruker]

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden - det må slås det også ;-)