Jeg vurderer å gi fra meg barnet mitt.

[Anonym bruker]

Jeg er på mange måter en flink og god mamma. Jeg elsker henne så enormt høyt, jeg gir henne masse kjærlighet. Hun får mat og alle klærne hun trenger. Jeg forteller henne hver dag hvor høyt jeg elsker henne. Gir henne en god oppdragelse, og bruker aldri vold mot henne. Jeg drikker aldri i hennes nærvær, og rører ikke noe narkotika.

 

Så lurer dere sikkert på hva som da er problemet...

 

Jeg sliter med svingende depresjoner, gjennom hele vinteren. Jeg har så lav økonomi, og høye utgifter, at jeg må snu på hvert eneste øre, den siste uken før jeg får penger igjen er jeg fullstendig blakk. Men har alltid sørget for at hun har mat, så sånnsett merker ikke hun noe til økonomien min enda. Hun er 3 år.

 

Men hun merker at jeg er lei meg, at jeg er deprimert. Jeg har masse angst, er redd for absolutt alt. Heldigvis har hun barnehagen på dagtid, så da ser hun ikke meg og min stemning. Men det er helgene, jeg er passiv og ligger mye på sofaen. Klarer ikke komme meg ut. Noenganger har jeg heller ikke råd til å dra noe sted med henne.

 

Det hender jeg ikke har råd til å betale regninger, og da får jeg kjempeangst. Kan ligge og gråte i flere dager. Prøver så godt jeg kan å skjerme henne for mine tårer, hun blir så opprørt når jeg gråter og er lei meg.

 

Så jeg føler meg totalt mislykket, og føler ikke at jeg kan gi henne en stabil oppvekst. Jeg ser andre familier som har det godt og trygt, de kan ta seg ferier og koser seg sammen. Jeg er bare talentløs. Hun ville hatt det bedre i et fosterhjem. Men så er vi så enormt knyttet til hverandre, og jeg hadde KNUST hjertet hennes om jeg "forlot" henne. Mitt eget hjerte også.

 

Ang økonomien så er det kun min egen feil at jeg har havnet der jeg er, og sos.kontoret nekter å hjelpe. Det eneste jeg har fått kranglet meg til å få er en økonomisk hjelpeverge, slik at jeg får ryddet opp den biten.

 

Men jeg sitter fremdeles med kraftig angst og depresjoner hele vinteren, som jeg ikke får hjelp med. Jeg klarer ikke fullføre skoler, jeg klarer ikke jobbe, alt pga det. Det eneste jeg har er en sosionom, som jeg kan snakke med, men det hjelper bare akkurat mens jeg er der. Så er det like ille med en gang jeg kommer hjem igjen. Jeg føler meg så ubrukelig, så mislykket, talentløs, dum, stygg..

 

Men jeg elsker datteren min så høyt, og vi er så knyttet til hverandre, vi puster gjennom hverandre. Og det gjør alt så mye vanskeligere. Hadde jeg vært alene, hadde jeg gitt opp. Men det kan jeg ikke nå, og det er så jævla vanskelig.

[Anonym bruker]

Her i kommunen har vi noe som heter "Home Start" som er medmennesker som kan komme hjem til deg f.eks. to timer to ganger i uka. De bidrar med barnepass, men også når du er hjemme. De gir veiledning og oppmuntring. Slik kan du få tid til kveldskurs etc. besøke venninner osv. slik at du kan få ut frustrasjonen litt på andre ting. Du kan begynne å trene, det gir alltid glede og energi! Eller du kan søke kommunen om avlastningshjem til barnet ditt, f.eks. i helgene og en ukedag. Eller du kan begynne hos psykolog og få hjelp til selvhjelp. kontakt psykiatrisk team i din kommune. Det er alltid hjelp og få, og du er på god vei mot den når du har innsett ditt problem. Det å aldri få opp humøret eller energien er ille. Men ofte er det små ting som skal til for å snu på det, slik at det går i positiv retning. Selvfølgelig er det vondt å ha lite penger og, da er det ikke lett å tenke på noe annet, og man kan aldri unne seg noe, men husk at så lenge man har tak over hodet, er varm og har mat på bordet så er det bra! Ønsker deg lykke til! Og be sosionomen din sette deg i kontakt med flere instanser nå da!

[Anonym bruker]

Men kjære deg du trenger jo ikke gi fra deg barnet ditt!

Få hjelp til å takle depresjonene. Snakk med legen din.

Ta kontakt med barnevernet og få dem til å hjelpe deg med avlastning. De kommer til å hjelpe deg og barnet ditt slik at dere får det bedre.

 

Det er kjempe positivt at du ser at dere ikke kan ha det på denne måten, men du trenger selvsagt ikke gi fra deg barnet ditt, hun har det best sammen med mammaen sin. Du må bare be om hjelp!

[Gjest]

Jeg syns du høres ut som en god mamma jeg

Du kan ikke ha det mye godt nå, så gå til legen din å snakk om depresjonene.

Legen din kan nok hjelpe deg fra der, eventuelt HS om extra hjelp

Har du noen gode venninder du kan snakke med?

 

 

[Anonym bruker]

Uff da.. selvfølgelig har du krav på hjelp!! Den sosionomen kan umulig være helt oppdatert, tror heller ikke at det er riktig person å snakke med!!

[Anonym bruker]

Jeg syns det er trist at du vurderer å gi fra deg barnet ditt. Det finnes så mange andre løsninger!

Aller først vil jeg be deg om å kontakte barnevern og lege.

Barnevernet kan hjelpe med avslasning. Da kan jenta di være hos en snill familie i helger og innimellom. Du kan jo f.eks benytte den sjansen til å ta litt utdannelse. Altså, bruke de helgene på å lese. nks.no har mange bra kurs som ikke varer så lenge, men som gir deg mange muligheter. Finnes sikkert mange andre nettsider også. Å ta kurs over nettet er en veldig lur løsning for de som er alene!

hvis du får en utdannelse vil du kanskje ha større mulighet for å få en bedre betalt jobb.

Du kan jo også ta en lengre utdannelse på skole. Da vil du få lån og stipend fra lånekassen (9600 i måneden) og overgangsstønad. tror den er på ca 10 000 i måneden. Pluss dobbel barnetrygd og evt. bidrag.

 

Du bør snakke med legen din for å få hjelp til denne depresjonen. det er ikke bra å gå rundt og ha det sånn!

 

Jeg vil anbefale deg å skrive ned en liste over alle problemene du har. f.eks dårlig betalt, depresjon osv osv.

Så skriver du ned hva du kan gjøre for å ordne på dette.

det hjelper veldig å få problemene ned på en liste!

Barnevernet kan hjelpe deg med så mangt, det kan NAV også. Du kan ha rett på flere stønader, f.eks dagpenger, sykepenger,attføring osv.

NAV kan også hjelpe med en økonom som hjelper deg å få bedre økonomi.

 

Kanskje du skal flytte til en billigere leilighet?

Kanskje vurdere å ha barnet hjemme hvis du ikke er i arbeid? da får du jo kontantstøtten også, på 3300.

 

det finnes alltid løsninger, og jeg håper du prøver alt før du gir bort barnet ditt. Du høres ut som en veldig god mor som bryr deg veldig om barnet ditt!

[Anonym bruker]

Huff, det her var trist... Nei, ikke gi i fra deg barnet ditt - da vil du bare ramle enda lengre ned, og barnet ditt trenger deg - akkurat deg!!

 

Forsøk å skaffe den hjelpen du trenger. Jeg ser det er flere fine forslag her. Forsøk også å gi deg selv et lite spark bak. Forsøk om du kan klare å få deg en liten jobb. Sjekk vikarbyråer for eksempel. Da behøver du ikke å binde deg for så lang tid. Da kan du ta små opptrag og ta og føle på det. Kanskje synes du det er OK, når du bare har prøvd. Ta kontakt med ett eller flere vikarbyråer og spør litt om hva de kan ha som kan passe deg. De har sikkert noe.

 

Jeg tror du trenger å komme deg over en liten kneik. Tenk litt på det med en vikarjobb, og hold oss alle oppdaterte på hvordan alt tingen går - du vet du finner masse venner og støtte du trenger her inne.

 

 

 

[Gjest]

Bare av å se på det du skriver ser jeg at du er en kjempe-mamma som setter barnet ditt foran alt, og jeg skjønner hvorfor du tenker som du gjør. (Har vært der selv) Men som jeg har kommet frem til så er jeg den beste for mine barn, og det er du for din også

Jeg ønsker deg lykke til. Får håpe du får den hjelpen og støtten du trenger for å komme deg på bena igjen.

(Og skulle du trenge å prate er det bare å sende meg en pm)

 

[Gjest]

Men kjære, snille jenta mi... Det er klart at du ikke skal gi fra deg jenta di! Jeg vet så inderlig godt hvordan det er å slite med psykiske problemer, men du må ikke gi fra deg ungen din. Dere trenger hverandre! Jeg tror det beste for deg, er å få snakke med noen som virkelig lytter til deg, og som kan hjelpe deg til å komme deg litt ovenpå. Kanskje du bør gjøre som noen over her sier, prøv en vikarjobb eller lignende! Hør med NAV hva du kan få av økonomisk støtte hvis du vil ta noen kurs, for å etterhvert komme deg ut i jobb. Jeg har så innmari vondt av deg, men du skal da ikke gå igjennom dette alene!

 

Når det gjelder vinterdepresjon, dette sliter jeg like mye med hvert år. Det har veldig mye med mørketid å gjøre... Har du hørt om lysterapi? Det er kanskje noe som kunne fungert litt?

 

Jeg vet at dette kan være vanskelig å snu ryggen til, men akkurat nå tror jeg ikke at du skal fokusere på hva andre familier får til. Du må huske på det at du klarer enormt mye, du! Jenta di er jo blid, varm og mett, er hun ikke? Og blir hun ikke overøst med kjærligheten din og føle seg trygg hos deg? Er hun det, ja da har du klart å gi henne det viktigste i verden...

 

Og så skal du huske: Du er IKKE ubrukelig. Du er IKKE mislykket. Du er IKKE talentløs, og du er IKKE dum og stygg. Du er verdens beste mamma for jenta di!

 

Jeg ønsker deg bare lykke til, og håper at ting ordner seg for deg! Vil svært gjerne høre hvordan det går, altså! Stoooooor klem til deg! :-)

[Anonym bruker]

Eg har heller ikkje mykje å skryte av, sånn karrieremessig(heimeverande aleinemor). Blakk som ei kirkerotte har eg også vore mykje.

 

men når jenta mi seier;" du er den beste mamman i verden, du er så fin". så veit eg at eg gjere den viktigaste "jobben" godt. Sånn må du tenke også barn krever i bunn og grunn berre kjærlighet, ikkje materielle ting.

 

Ikkje sammenlign deg med /la deg lure av dei som ser ut til å ha all verdens god råd; mange av dei har det heller ikkje; dei låner til feriar og møblar osv. dette er fakta. Kredittkort kan alle få, men det er ingen løysning på problem, berre tilskudd til nye problem. Mange sit sikkert med DEN flotte salongen og et graut til middag:)

 

Det kjem betre tider for deg også husk at når regningane er betalt og pengane brukt opp, så kan ikkje sosialen nekte deg(ungen din) livsoppholdstilskudd:) den har eg benytta meg av ofte.

[MrsDior & baby-Dior]

jenta di har bar en mamma og det er deg, du vil vel ikke ta fra ho det?

 

det ordner seg vet du, krev og få hjelp..

[er det muuulig]

jeg skulle ønske du ikke var anonym nå....tror jeg og du kunne snakka om mye!!!

 

send meg en pm om du vil så kan vi ta det på msn.:-)

 

tenk aldri tanken på gi fra deg jenta di!! du er en fantastisk mamma til henne! og økonomien ordner seg:-) som sagt send meg en pm

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Jeg har hatt forferdelig angst selv. Måtte la barna bo hos faren sin, og han måtte være med når de besøkte meg. Jeg har hatt veldig god hjelp av den såkalte lykkepillen Sipralex. Jeg er et helt annet menneske, livet er mye bedre! Helt annerledes! Dette SKAL du ha hjelp med! Kanskje avlastning med dattera di av og til i helgene kan hjelpe deg til å hvile. Men du viser omsorg og kjærlighet for henne og er en god mor.

Alle gode ønsker til deg og henne