Noen funderinger rundt psykisk helse..

[Gjest Sekretøsa]

Tror dere at noen mennesker er så sterke, at de klarer og prelle av seg alt det vonde som skjer? (Snakker nå om de som opplever vonde ting)

At de er så kalde, at de klarer og stå imot de utfordringene som måtte komme med nederlag, på nederlag? At de alltid klarer og komme seg fra det, med hodet hevet, uten og aldri noensinne få problemer senere?

[Twintipp og himmelblå]

Nei, det tror jeg ikke.. Men, enkelte står sterkere rustet til å takle livets utfordringer enn andre. Det tror jeg...

[Gjest]

Nei, men jeg tror noen mennesker er gode skuespillere. Jeg kjenner mange av den sorten som lar av prelle av, for å si det spnn..

[~sjiraff~]

Tror ikke man er kald følelsesmessig selv om man klarer å komme seg gjennom nederlag og nedturer uten varige men... Folk er forskjellige, noen takler nederlag dårlig andre takler det bra.

[Gjest Sekretøsa]

Men er det mulig at de vonde tinga man kan ha opplevd, fører til at man oppfører seg, hva skal jeg si, dumt/rart/feil, i forhold til andre ting?

[Twintipp og himmelblå]

Jepp, det er fullt mulig.. Mange får en likegyldig holdning. Er veldig vanlig det. Også blir man jo farget av hva man opplever.

Eksempelvis en som har vært utsatt for utroskap, kan i senere forhold opptre som en svært sjalu og usikker person. Altså atferden blir farget av opplevelsene en har hatt.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg lurer egentlig mest fordi jeg selv har opplevd en del ting som jeg ville fått bakoversveis av, dersom andre hadde fortalt meg at de hadde vært utsatt for det samme.

Tror du har rett i det med og være usikker på et forhold, og jeg har begynt og lure på om jeg prøver og skyve sambo vekk fra meg, fordi jeg kanskje innerst inne er redd for og bli forlatt...

Hmm, mange tanker som dukka opp nå

[Gjest]

Det underlige med visse typer psykisk sykdom er at man kan takle ting andre ikke takler, mens det som er en selvfølge fror de fleste kan bli svært vanskelig igjen. Og for å forstå dette må man enten ha relevant utdanning, eller stått oppi det selv.

Mange har svært sterke og lange perioder der alt går bra, helt til de går på en real smell som får dem nedi kjelleren.

 

Jeg har selv en diagnose, ikke noe alvorlige greier, er en ressurssterk person og har det stort sett bra, men har perioder der jeg blir deprimert samme faen hvor bra jeg har det eller hvor godt jeg trives...irriterende og frustrerende. Jeg tåler "kriser", men brenner ut på hverdager rett og slett...

 

[Gjest]

Ja, det var det jeg mente. Mange som er så grusomt sterke og aldri blir såra har veldig mange rare nykker som folk klør seg i huet av, men som gjerne er for å beskytte seg. Ulogiske ting som fungerer greit inni deres egne hoder:)

[Gjest Sekretøsa]

Bra svart ugl@, kanskje det er det samme med meg.. "krisene" kommer jeg lett over, men det er som du sier, hverdagen som tar meg..

[Stor_smil]

Jeg tror det avhenger av mye. Arv og miljø spesielt, pluss at noen muligens er mer disponert for å bli "rammet" enn andre.

Nettverk og sosial omkrets tror jeg også henger nøye sammen med hvordan man håndterer diverse situasjoner, sammen med ens egen livstil og holdning til forskjellig.

 

Jeg tror noen er sterkere enn andre, men ingen er så sterke at de kan takle alt. Jeg tror også at noen "holder ut" lengre enn andre, men da gjerne kjører seg selv rett på ræv (om du forstår..)

 

Vi håndterer diverse "kriser" veldig forskjellig. Sorgreaksjoner blant annet håndterer vi veldig forskjellig. Noen på snakke seg gjennom sorgen, mens andre lar den bearbeides i stillhet.

 

Jeg tror ikke det har med følelsesløshet å gjøre. Jeg tror ikke at de som står i mot "nederlag" er kaldere eller mer kyniske enn dem som uttrykker mer følelser. Og ja, jeg tror også at kriser tidlig i livet kan gi ettervirkninger senere i livet. Jeg tror de fleste former for nederlag eller kriser må berabeides på en eller annen måte, hvordan vi velger å gjøre det er forskjellig.

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

det kan jo også komme reaksjoner lang lang tid etter at "det verste har lagt seg"

 

gå gjennom årevis med psykiske påkjenninger- krise etter krise- og takle det utmerket bra. karre seg på beina gang etter gang og få det beste ut av situasjoner- være sterk- kanskje tilogmed ekstra sterk- kanskje få til mye mer enn et "gjennomsnittlig menneske" for så å møte veggen den dagen alt endelig har blitt "rosenrødt"- ingenting å bekymre seg for lenger, nå kan man senke skuldrene... og da, da kan det komme reaksjoner. depresjoner, angst osv osv

 

 

hos noen kan det bli sånn. tenker da på de som takler all motgang veldig veldig bra. de KAN møte veggen de også

[høstbarn:)]

Enig med Stor_smil

[Twintipp og himmelblå]

Skjønner godt hva du mener. Jeg var slik med mannen min de første årene vi var sammen. Innerst inne tenkte jeg vel at det ikke kom til å fungere i lengden allikevel, så hvorfor engasjere seg. Jeg skøv nok også han ifra meg, for å "overbevise" meg selv om at jeg ikke var avhengig av ham den dagen han a) var utro eller den dagen han ikke ønsket mer.

Ville ikke gjøre meg så avhengig av et annet menneske.

Og helt klart at dette kom av tidligere episoder i livet mitt...

 

Også har jeg sluttet å tro på at alle andre har det så mye bedre enn meg selv.. For det er ikke tilfelle. Alle har sitt og stri med til tider, enten det er det ene eller andre...

 

Klem til deg:)

[Gjest Sekretøsa]

Takk for gode og fornuftige svar. Har lenge tenkt på og søke noe hjelp i form av psykolog, men er redd for og bli sett rart på, eller få følelsen av at jeg kanskje ikke har noe og "fare med".

Har aldri snakket med noen om problemene mine, for de som sitter på utsiden har ikke alltid lett for og forstå, og det skjønner jeg godt.

 

[Gjest Sekretøsa]

Twintipp: Godt og se at det ikke er helt unormalt dette her da.. Jeg har ikke opplevd at sambo har vært utro, men jeg vet han har vært det før, og det har også vært noen uheldige episoder her hvor han har snakket litt for mye med kvinner han ikke burde snakke med, og om ting som han absolutt ikke skulle snakket om.

Han har innsett nå at det er her han hører hjemme, det er her familien hans er, og det er her han vil være. Derfor har jeg jo fått ring på finger'n )

Men det skal litt til og glemme, og det er vanskelig.

Når jeg da i tilegg begynner og fundere på om min usikkerhet stikker dypere, så er det ikke alltid lett og være meg.

 

Jeg sitter fortsatt og venter på at han skal være utro, eller bare gå lei.. Det er vanvittig slitsomt, og det ødelegger meg bit for bit, jeg bare vet ikke hvordan jeg skal ta tak i det..

 

Kanskje jeg skal begynne og tro at alle har sine ting og stri med også, så kanskje jeg ikke føler meg så "utenfor".

 

Takk for godt svar

 

Klem til deg og!

[Gjest]

Skulle det være noe du lurer på i forhold til psyke så send meg gjerne en PM, jeg kan kansje svare på endel ting du måtte lure på. Man lærer endel når man har vært i "systemet" ei stund ;-) Jeg er også av de som er "anti piller til alt som er ille". Synes leger KASTER piller etter folk for tida uten å ha skikelig grunnlag for det.

[Gjest Sekretøsa]

Tusen takk ugl@, men jeg vet liksom ikke om jeg "lurer" på noe... Er vel mer en daglig fundering på hvordan dette skal arte seg dersom jeg ikke får snakket med noen om dette snart. Sambo forstår meg ikke, han er jo tross alt mann. Mamma avfeier det, fordi hun ikke forstår hun heller. Et par venninder sier, "ja, det skjønner jeg bare såååååå godt, husker når jeg gikk i 6. klasse og ble dumpa lissom"....JA, det var sikkert trist, men kan liksom ikke helt måles i samme stokk da...

[Stor_smil]

Ville bare ønske deg lykke til, uanset hva du velger å gjøre.

Skriver du ned tanker og følelser?? Kanskje det kan gi deg en pekepinn på hva du egentlig føler...? Det kan også være ett godt hjelpemiddel dersom du oppsøker psykolog. Husk forøvrig at en psykolog har full taushetsplikt, har ingen rett til å dømme og skal godta deg for den du er. En psykolog kan hjelpe deg til å sette ord på det du føler og tenker, veilede deg i hvordan du skal håndtere forskjellige situasjoner, og ikke minst lære deg måter å komme deg videre der du føler at alt stopper opp.

 

Igjen, lykke til og god klem!

[Gjest]

Jeg tror folk takler kriser forskjellig. Noen bryter sammen for kortere eller lengre tid. Noen jobber seg gjennom det med å prate og prate. Andre prater lite, men holder seg travle. Noen forholder seg ikke til det i det hele tatt. Også er det uendelig mange kombinasjoner i midten

 

Utfra min egen erfaring og min personlighet har jeg to valg når en krsie oppstår. Jeg kan bli apatisk av sorg/smerte/fotvilelse og dermed bli handlingslammet, hvilket sannsynligvis vil gjøre meg deprimert. Eller jeg kan akseptere sorgen/smerten/fortvilelsen, prate om den, leve med den, men bevisst skyve den til side til tider å jeg kan komme meg videre med livet.

 

Jeg vil påstå at jeg har kommet meg gjennom min krise med hodet hevet, jeg vet livet vil bli bedre. Jeg vil derimot protestere veldig på at jeg er kald. Jeg har bestemt meg for ikke å la sorg styre livet mitt, det betyr ikke at den ikke er der..

 

Hvordan man takler kriser er så forskjellig, og veldig personlig. Jeg tror ikke dte finnes noen klar fasit på hva som er rett.

[Gjest Sekretøsa]

Herregud, nå begynte jeg og gråte Følte for en gangs skyls at noen tok meg på alvor..tusen takk )

[Gjest]

Nei, det tror jeg ikke..... Det er heller ikke bra for noen å være sånn....

Da jeg var syk, da legen min til meg at jeg var heldig som fikk knekken så ung, for alle vil få en knekk en gang..... Det som ikke dreper deg, gjør deg bare sterkere, sies det jo.....

[Gjest]

Skjønner den angsten der, selv blitt svikta noen ganger og sleit lenge med angst for at samboeren skulle svikta meg han også. Så i en periode saborterte jeg rett og slett forholdet for at vi skulle "bli ferdig med det" sån at jeg kunne grave meg ned å sørge for så å kommer over ham...men heldigvis så klora hans seg fast til jeg skjønte at jeg måtte ta meg sammen og gi det en sjans siden vi tross alt har unger sammen.

 

Du er rett og slett i forsvarsposisjon TROR JEG, livredd for å bli såra, naturlig nok og stenger seg selv inne i et beskyttelses skall, dette tviler jeg du trenger en psykolog til å fikse, i hvertfall ingen vanlig psykolog..kansje en samlivsterapaut kan hjelpe? Eller at du selv får innsikt i at det er du selv som saboterer...for det har jeg en mistanke om at du kansje driver med.. Og da ligger det som regel grunner bak for det også...kan være eget selvbilde, ( det var det med meg) tidligere hendelser osv...alt fra nær familie som har svikta til tidligere partnere, far som har forlatt mor..eller omvendt....mange som sliter med dette av forskjellige årsaker.

[Gjest Sekretøsa]

Vet du hva ugl@, dette var skremmende! Jeg tror du har så rett, så utrolig rett! Åh, så godt og se at det faktisk finnes noen som forstår meg!

 

Har desverre ikke tid til og skrive noe mer, siden sambo er på vei hjem, mini trenger nytt skfit, og vi skal avgårde, men jeg skal legge inn tråden her jeg, så jeg har den!

 

Tusen tusen takk for gode ord, og TAKK for forståelsen!

 

 

[Gjest]

nå kjenner du til meg og min situasjon (litt ihvertfall) men før så satt jeg på en maske hver eneste dag,smilte og prøvde å være glad på tross av alt som skjedde rundt meg. Nå som jeg er snart 25 har jeg innsett at jeg trenger hjelp og det begynte ifjor at jeg faktisk ble tatt på alvor!

 

Jeg angrer som en hund nå at jeg satte meg på den maska..