Svangerskap,fødsel og barseltid...langt..

[Anonym bruker]

Lurer på hva dere synes om dette?

Hadde et tøft svangerskap med kraftig bekkenløsning,lite søvn ( de siste mnd måtte jeg bare legge meg nedpå med en gang jeg kjente jeg var trett,for jeg slet sånn med å sovne.Jubla hvis jeg klarte å få 3 timer sammen hengende søvn..)masse kynnere,var i fare for å føde prematurt, og var veldig sliten før fødselen.

 

Jordmora mi under svangerskapet ( gikk ikke ofte til henne,hadde egen gynekolog og ultralyd hver måned,og etterhvert hver 14.dag.og hver uke..) og hvis jeg spurte henne om noe som i tillegg kanskje var litt pinlig,fikk jeg bare til svar at når en er gravid så har man mange "vondter" her og der.Og fikk "kjeft" når jeg sa at jeg kunne tenke meg å ha epidural under fødselen.

 

Fikk en time med søvn før fødselen startet,hard fødsel,90 min. med pressrier da babyen min satt fast..mistet litt blod og hadde lav blodprosent leeenge etter fødsel.

Fikk sove halvannen time den første natta..var på barselavd og babyen min lå inne på vaktrommet,men den ene på rommet mitt hadde en veldig urolig baby som hun ikke gikk ut med,men heller valgte å bli på rommet og holde oss andre våkne.Hun hadde ikke født den dagen.

 

Babyen hadde gulsott og vi måtte inn å ta prøver for å se om bilrubinen hadde steget dagen etter vi kom hjem,dagen etter det og dagen etter det igjen!!Den steg og vi måtte inn på sykehuset å ligge i lys.Spurte om jeg kunne få spise opp middagen min før vi kom ( den lå varm og klar på tallerken) men det fikk jeg ikke lov til.Babyen var slapp,og brukte 1 time på å spise.Hadde masse melk,måtte pumpe meg for å få vekk den verste sprengen.

Personalet på sykehuset sa jeg var nødt til å amme hver 3.time.Ikke 3 timer etter babyen hadde fått melk sist,men 3 timer etter jeg hadde begynt å amme.Så jeg ammet i 1 time,gikk å la meg,sov ca 1 time før det var opp å begynne å amme igjen..

Spurte om personalet kunne gi babyen litt av pumpemelka mi da jeg var så sliten.Fortalte hvordan alt hadde vært.Men det kom ikke på tale!Mamma MÅTTE amme selv,babyen måtte lære å ta bryst.Det var jo ikke snakk om at de skulle gi babyen min melk hele natta,men kanskje 1 gang,slik at jeg kunne fått sovet bittelitt..Sovnet inne på rommet mens jeg lå i senga med babyen min og mannen min og en av personalet sto å snakket sammen og til meg.Jeg som hadde slitt med å sovne i 9 mnd sovnet nå i utmattelse i en samtale!Ingen av personalet fortalte oss hva gulsott egentlig er heller.Visste jo at hvis leveren ikke er helt utviklet så må de ligge i lys,men fikk ingen som helst info ang,dette og hva det egentlig innebærer.

 

Så kommer HS på hjemmebesøk,og vi snakker litt sammen om ting rundt fødsel og barseltid,så spør hun,på vei ut av døra; " Ja,forresten,jeg er jo nødt til å spør hvordan det er med psyken din?"

Og senere på kontroll på helsestasjonen,sammen med ei annen som var 12 år eldre enn meg,2.gangsmamma,så sier hun ; " Hvordan er det med psyken deres da?"

Jeg hadde faktisk store problemer med enkelte ting,men turde aldri å ta det opp da jeg ikke følte at HS innbød til tillit.Ser i ettertid at jeg skulle hatt noen samtaler med HS eller noen andre.

 

Er det normalt å oppleve slikt?

Er det slik det faktisk skal være?

Har andre opplevd dette?

Kjenner jeg blir så misunnelig når jeg hører om andre som er sååå fornøyde med jordmor under svangerskap som de kan snakke om ALT med, og skulle så gjerne ønske at svangerskapet,fødselen og barseltiden hadde vært litt annerledes.

Ble litt langt dette,men håper på svar =)

[Stratos med 3 barn]

Svangerskapet, fødselen og barseltiden din høres på mange måter veldig ut som min, men jeg møtte på trivligere mennesker enn hva det høres ut som du gjorde.

Er nok litt sånn når man får barn, mtp søvnen. Har ikke sovet en hel natt på flere år nå og i natt feks sov jeg bare 3 timer. Så når vi først prater om det er det vel bare å hoppe i køya! God natt

[anni654]

Det høres ikke bra ut. Prøv å finne noen å snakke med. En annen jordmor eller HS. En du kan ha tillitt til.

Ønsker deg masse lykke til.

Klem til deg

[Anonym bruker]

Takk for det =)

Tror egentlig ikke vi var helt klar over hvor gale det var før i ettertid.når jeg tenker på det nå får jeg helt hetta ;-) Kommer nok til å være litt tøffere neste gang,og si litt mer ifra.

Nå er babyen vår rundt ti mnd.

[Anonym bruker]

Flott at du endelig innser at det ikke skal være sånn!!!! Finn noen andre å snakke med, og aldri finn deg i sånn behandling igjen!!!! Jeg får helt vondt av deg når jeg leser hvordan du hadde det og hvordan du ble behandlet!!!!! Og ikke minst de idiotiske amme-naziene på enkelte barselavdelinger..... krangl i vei, og stå på ditt!! Hvis babyen er flink til å ta pupp, så er det ingenting i veien for at de kan gi melk som du har pumpet ut, eller mme for den saks skyld!!

 

Jeg er nok en litt annen personlighet enn deg, men jeg hadde aldri funnet meg i noe sånn. Du er altfor snill. Da jeg fikk min første, sov hun mye på sykehuset, nesten hele natten, og jeg ammen hver 4.time ca, av og til etter 4,5 t. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå å pumpe meg og gi oftere og greier... Jada, sa jeg, men pumpet ikke en skit. Babyen min var fornøyd, og det var det viktigste. To uker etter hadde hun lagt på seg mer enn gjennomsnittet, så av og til vet vi mødre best!!!!!!

 

Igjen, jeg syns synd på deg!!! sånn skal det ikke være å bli mor!!!

[loveandmarriage]

Så trist å høre at du hadde det sånn! Jeg hadde også et tøft svangerskap. (ikke så ille som ditt) Hadde svangerskapsisjias, så jeg gikk mye på krykker.Og de smertene var helt grusomme! Besvimte hvis jeg ikke spiste ca annenhver time. Var kvalm veldig mye av tia. Turte ikke å kjøre bil eller no, fordi jeg hadde besvimt tidligere. Fikk i tillegg en infeksjon som gjorde at all penetrering gjorde max vondt; dvs null sex på et halvt år, samme hvor lyst jeg hadde, og alt av undersøkelser var helt forferdelig. Fikk på 3D beskjed om at baby kunne komme noen dager før termin, og magen sank så utrolig langt ned, at det var vanskelig å tørke seg etter dobesøk. Men den ble bare værende der, ingen som ville ut! Så det endte med igangsetting. Fikk gele på morran, (AUAUAUAU, med den infeksjonen min), sjekke om jeg hadde fått åpning,(AU) veene begynte, men tror ikke de skjønte det helt, fikk ny gele (AU igjen), sjekke åpning (AU). Lå 6 timer med veer før de kunne svare meg på om det var fødsel eller ikke. Da tok de vannet mitt (dobbeltAU, så lenge som de styra med det). Så gikk det vel 4,5 time før babyen min var ute. Jordmora jeg hadde under fødselen var helt fantastisk, men fødselslegen snakka jo omtrent ikke norsk. Jeg forstod ingenting av hva hun sa, og måtte få de andre i rommet til å oversette for meg.

Fødte halv 2 på natta. FIkk sove greit den natta, i og med at jeg bare hadde sovet 2 timer natta før, og baby sov bra. Så var det amminga da. Fikk forskjellige beskjeder hver gang jeg ammet. "ja, nå gjør du riktig", "nei, nå gjør du feil". "ikke sitt og gi han mat, ligg i stedet." " Ikke ligg og gi mat, sitt i stedet", "har du vondt ja, du kan prøve brystskjold," "nie, bit tenna sammen, du kan ikke bruke brystskjold." Jeg holdt på å bli GAL! Når de skulle vise oss hvordan man steller babyen, så syntes ho ikke at jeg gjorde det fort nok, så ho tok ungen ut av hendene på meg og fullførte. Samme dama holdt på å skremme livet av oss med hvor farlig gulsott egentlig kan være. Fikk beskjed om at jeg kanskje burde være en dag, evt et døgn ekstra, pga at amminga ikke gikk helt på skinner ennå. Men da sa jeg fra at jeg ikke ville, jeg måtte komme meg psykisk. Sykehusoppholdet er noe av det tøffeste jeg har vært gjennom. Greit nok at jeg hadde barseltårer og var veldig hormonell, men mannen min som er ekstremt tålmodig og avbalansert, kom seg heller ikke ut fort nok, og han kokte av sinne da vi dro derfra.

Hjemmebesøket fra HS var heldigvis en positiv opplevelse, hvor jeg fikk sagt alt jeg hadde reagert på på sykehuset.

Neste gang vet jeg at jeg kommer til å si fra, finner meg ikke i sånn behandling igjen. Det skal IKKE være sånn! Men nå var alt nytt, og jeg slet som sagt med barseltårer, så så fort jeg prøvde å si fra hvis noe var feil, så brast jeg i gråt. Når folk spurte åssen fødselen hadde gått, så holdt jeg på å begynne å grine, det var skikkelig vondt for meg å snakke om. Men nå har jeg fått det litt på avstand, og begynner å få lyst på en til. Utrolig hva som kan skje når man blir litt tryggere på seg selv, og morsrollen. Skrev ikke dette for å sammenligne "jeg hadde det bedre/verre enn deg," men heller for at du kan se at andre også har hatt det tøft, du er ikke alene. Det skal IKKE være på den måten. Neste gang (hvis du vil ha flere da) håper og tror jeg at ting vil gå bedre!

[Anonym bruker]

Hei. :-)

Trist at du har opplevd svagerskapet og tida etterpå slik. Selv opplevde jeg mye av de samme som deg. Jeg slet med bl fra uke 11 og hadde også problemer å bevege meg på dagen og å sove om natta. Under svangerskapet gikk jeg til ulike jm og leger siden de ikke var noen fast jm her jeg bor, og fastlegen min var det ofte vanskelig å komme til så måtte ofte gå til en annen. Heldigvis fikk jeg komme til jm ved nabostedet mitt når det nærmet seg slutten. Hun var jeg veldig fornøyd med, men før det følte jeg at det var vanskelig å forholde seg til så mange på en gang.

 

I uke 33 var jeg innlagt på sykehus med premature rier og 3 cm åpning. Heldigvis klarte de å stoppe fødselen, men ble sengeliggende frem til uke 37. Fødte ei jente i uke 40 (selv om alle trodde jeg kom til å føde for tidlig). Bortsett fra deg hadde jeg hadde en enkel og fin fødsel uten annen smertelindring enn akkupunktur.

 

Jenta vår også gullsott og vi var frem og tilbake til føden annenhverdag, og ble også innlagt igjen da hun måtte ligge i lys, Måtte amme hver 3, time jeg også.

 

MEN, selv om jeg også var sliten og syns det var mye ekstra hele tiden, har jeg samtidig gledet meg veldig over graviditeten og tiden etterpå. Mye har vert som forventet. Tenker heller mer på hvordan en evt annen graviditet kommer til å bli siden jeg har et barn da som jeg må ta meg av samtidig. Regner med at jeg kommer til å få bl og har stor fare for å føde for tidlig da også.

 

For meg (uten at jeg er noen fagperson) kan det virke som du kanskje er deprimert, at du lider av svangerskapsdeprisjon? Har selv venninner som har hatt dette. Trist at man ikke kan nyte tiden som nybakt mamma. Nå vet ikke jeg når du fødte, men rett etter en fødsel er man ofte litt nedstemt uten at det betyr noe mer. Det er ofte mangel på søvn og alt er veldig nytt, men detter kommer seg etterhvert! Dersom det ikke går over ville jeg likevel prøvd å snakke med HS, alene. Syns ikke noe om å ta opp slik når man er i gruppe. Skjønner godt at man ikke tar opp slik da.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Nå går det heldigvis myye bedre,og det er akkurat som om jeg ikke har vært helt klar over hvor galt det var før nå..nå kozer jeg meg mer og mer heldigvis =)

 

Og det rare er at jeg pleier å være veldig flink til å gi beskjed når det er noe som ikke passer meg,men tror nok det var fordi jeg ikke visste bedre at jeg bare satt å tok imot dritten..

Neste gang vet jeg hvordan jeg vil ha det!!Og hva som føles riktig for meg!

 

Takk for at du svarte =)

[Anonym bruker]

Uff,du har ikke hatt det lett du heller!

Vi fikk også tusen forskjellige beskjeder på sykehuset!!

Og neste gang vet jeg hvordan ting fungerer,og SKAL gi beskjed om hvordan jeg vil ha det!

Er godt å vite at jeg ikke er alene,samtidig som jeg ikke unner noen å oppleve slike ting i det som skal være en gledens tid!

Takk for svar =)

[Anonym bruker]

Tror nok det er noe i det du sier...skulle så gjerne hatt noen å snakke med da dette sto på.Føler ting er myye bedre nå,men det er fordi barnet mitt er større og kan bedre gi beskjed hvis noe er galt,jeg føler meg tryggere og vet mer om hvordan ting fungerer.

Jeg fødte for 10 mnd siden.

HS er av den typen som bare "jatter" med deg..Vi skal flytte til en annen kommune i løpet av sommeren,så da får jeg ny HS heldigvis!

Håper det er ei snill ei =)

Takk for svar =)