Sitter her og tenker.....

[Anonym bruker]

Det er mye styr i livet for tiden, Økonomien er litt rotete, vi gjør vårt beste og det går rundt på en eller annen måte.

Jeg sa opp jobben i permisjonen for jeg takla ikke allt styret sjefen kom med, og tenkte at ny jobb ville ikke bli så vanskelig å finne.

 

Det var før jeg ble gravid da. Og vi brukte kondom... Hehe så ikke den komme nei.

Søker jo jobber da men hva er sjangsen for å få noe nå liksom . Har permisjon i 2 mnd til og skal ut i ny permisjon i juli.

 

Sist fødsel var tøft med jordmødre som overskjørte og ikke ville høre og endte med katastrofe ks.

Så denne gangen sliter jeg med skikkelig med fødselangst. Noe jeg overhode ikke hadde før sist gang.

 

Sykehuset jeg vil føde på sa nei og brukte 5 uker på å bestemme seg og gi beskjed , håpet er at legen klarer å legge nok press på sykehus nummer to så jeg får føde der. For vanskelig å få plass når jeg søker såpass "sent."

 

Kommer dette barnet til nåværende dato så må vi flytte i barnets 2 første uker. (kontrakten her går ut, og leiligheten er for liten for familie på 4. bare et soverom.)

Mannen min snakker dårlig norsk så jeg må få tak i leilighet, den må våre så mannen min kommer seg til og fra en kveldsjobb.

Pga språkproblemene er det ikke bare bare for han å få ny jobb.

Skulle tru det gikk lett når han er britisk så har engelsk som morsmål. Men nei.

 

Jeg er redd for at jeg skal bli syk og ligge på sykehuset mot slutten av svangerskapet, hva gjør vi da med jenta mi. en ting å få barnevakt på dagen men mannen min jobber jo kveld da. Og ingen familie som kan steppe inn. Søsteren min skal ha baby en mnd før meg og resten bor langt unna.

 

Jenta vår sover ikke godt om nettene våken en million ganger og gjør at det blir lite søvn på meg og mannen min. Noe som gjør at jeg føler at jeg aldri har energi til å få leiligheten til den standar jeg vil.Selv om vi deler på jobben.

 

Ja mye å bli depremert over egentlig, så mye dritt akkurat nå.... MEN.....

 

Hvis jeg kunne gått tilbake noen år og tatt en annen vei, bekymringene ville ikke vært her men heller ikke mannen jeg er gift med eller datteren vår.

Hvis noen hadde gitt meg det valget ville jeg svart ALDRI I LIVET.

 

Selv når det føles som om allt går til Hel........ og jeg føler jeg har lyst å gi opp så er det bare å plukke opp jenta mi å bli belønnet med et stort smil, eller se på når hun og pappan leker på gulvet, da vet jeg at ting ordner seg , fordi de må ordne seg. Og samme hvor tøfft det er akkurat nå, så er det verdt det. For ho er verdt det og han er verdt det. Og for dem er jeg verdt det også.

 

 

 

[loveandmarriage]

Oi, masse på en gang. Har i grunn ikke så mange svar å komme med. (regner ikke med at du forventet det heller) Men jeg ønsker deg masse lykke til! Håper alt legger seg til rette for dere!