blir jeg en dårlig mor?

[konemor med gutt+spire:)]

håper noen kan hjelpe meg. er livende redd for å bli en dårlig mor. har vert på gråten nå i flere dager og vet snart ikke hva jeg skal gjøre. jeg er gravid i uke 9+5 og har vist om graviditeten i en mnd tid, men jeg har enda ikke klart å glede meg over det. virker ikke som samboeren min gjør det heller. har vert på gu,tatt blodprøver og fått helsekort, men gleden er der bare ikke. blir så lei meg for vil jo så klart vere glad.kunne sette meg ned sammen med samboeren min og nyte dise fine dagene og ukene og mnd til barnet kommer. vi ønsket oss barn og det var planlagt.det skjedde på første forsøk, kan dette vere noe av grunnen? at det var så lett for oss at vi har tatt det som en selvfølge? eller er jeg allerede nå en dårlig mor? vet dette ble langt,men er så lei meg for at jeg ikke kjenner den gleden som alle snakker om

[Happiness fødte 16.9 :)]

Det er en stor forandring å skulle få et barn. Noen kan komme inn i en utviklings krise. Dette takler dere helt sikkert veldig bra etterhvert, kanskje etter ul når dere får se lille babyen

Mannen min skjønte ikke jeg var gravid før ul, dagen etter kjente han lille gutten sparke i magen min og da ble det virkelig for han!

 

Du kommer ikke til å bli en dårlig mor!

Lykke til videre i svangerskapet

[konemor med gutt+spire:)]

tror du jeg kan få utralyd litt tidligere ettersom jeg er så lei meg pga dette?

[Happiness fødte 16.9 :)]

Du kan jo bestille deg en time hos fastlegen og snakke med h*n om problemene dine. Jeg vet ikke kriteriene for å få henvisning til tidlig ul. Men det er jo mange steder man kan betale for det ved privatklinikker

 

Masse hormoner i kroppen din og! Jeg fikk depresjon i svangerskapet mitt sist. Men jeg var jo egentlig gla for babyen i magen hele tida, og det vil du sikkert bli snart og

[Gjest Tallulah Bankhead]

Bare det at du stiller deg selv det spørsmålet indikerer at du IKKE vil bli noen dårlig mor! Det er vanligvis et sunnhetstegn at man bekymrer seg og får slike tanker. Jeg lå forresten våken i hele natt og lurte på hva jeg skal gjøre hvis barnet mitt blir en skikkelig slubbert. He he. Jeg tror også at Happiness har veldig rett i det hun sier om at hormoner kan messe mye med tankene og humøret vårt nå som de fosser på. Det blir lett slik at man tenker på og engster seg for så mangt, men jeg synes også at det virker som en god ide å lufte tankene dine litt for legen din. Om han ikke vil gi deg ultralyd så kan du likevel gjøre det privat, om du absolutt vil ha det. Men du nevnte jo selv at siden dere ble gravide på første forsøk så rakk dere ikke engang å venne dere til tanken på at dere var prøvere engang!

 

Jeg tror dere begge trenger litt tid til å absorbere tanken på at dere skal få en liten baby, så faller nok det meste på plass.

 

Jeg håper du f øler at det blir lettere snart.

 

[Lotta med novembergutt]

Vet du hva?! Jeg har det akkurat sånn som deg...

 

For godt over 2 år siden planla vi en graviditet - og spira satt på første forsøk. Jeg gikk og håper på positiv test, men da den lyst mot meg ble jeg lei og redd og trist. Gråt sammenhengende i en hel uke, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg så kun problemene - ikke gledene. Det var helt grusomt. Tragisk nok endte hele denne prosessen i en abort - selvbestemt. Ukene etter aborten var jeg som et nytt menneske, lettet og glad over å være kvitt "problemet". Reaksjonen kom ikke før det var gått noen måneder, og jeg angret selvsagt bittert på aborten. Nå i ettertid har jeg ingen annen forklaring enn at jeg var proppfull av hormoner som styrte følelsene mine. For en depresjon kan vel ikke komme så tidlig?! Og tenk, spira var jo ønsket. Vi planla det jo...

 

Uansett, vi har nå planlagt ny spire i snart 2 år. Har ikke følt oss helt klare før nå, denne måneden her. Har veid frem og tilbake, og funnet ut at dette er noe vi virkelig ønsker. Spiren er svært etterlengted. Jeg er nå en dag over ikm, med mange symptomer på graviditet, så jeg er temmelig sikker på at frøet er plantet. På første forsøk denne gangen også. Og det som skremmer meg aller mest er at de samme tankene som sist dukker opp. Jeg blir redd og trist, gråter og aner egentlig ikke hva jeg har begitt meg ut på - selv om dette var nøye planlagt og veldig ønsket. Disse følelsene skremmer meg ordentlig...

 

Men jeg vet hvertfall at jeg ikke skal gå i samme fella denne gangen, og utføre en abort. Jeg vet jo at det er dette jeg vil, at vi er klare for dette, at vi kan greie dette. Så får jeg satse på at disse følelsene går litt over av seg selv ....

 

Håper du også kommer deg over "kneika"

[konemor med gutt+spire:)]

Lotta:

 

jeg har faktisk vurdert abort selv. tror ikke jeg klarer så mange mnd med gråtin,fortvilelse,smerte og vektøking selv om det var pålanlagt. i tilleg til at jeg føler at samboeren min ikke gleder seg noe særlig heller så blir det vanskelig å holde motivasjonen opp. vet jeg angrer, derfor er disse sidene blitt utrolig viktig for meg. får meg til å holde ut på en måte. takk for forståelse og støtte

[Lotta med novembergutt]

Kjenner meg så godt igjen.

 

Men husk at veldig mye av det du føler nå skyldes hormoner. Jeg har det på sammen måte, og her er det til og med så ille at jeg ikke tør å teste :\ Likevel VET jeg jo at jeg ville dette - alt er planlagt og veldig ønsket. Men likevel er jeg vettskremt her jeg sitter :\

Sliter med overvekt jeg også, og tror mye av grunnen til tvilen ligger der. Jeg angrer veldig på at jeg ikke ventet med å prøve til jeg hadde gått ned noen kilo. Gruer meg til alle kontroller der jeg må veies og måles, gruer meg til hvordan jeg blir seende ut ....

Men tror dette går over. Kjenner at fornuften ligger langt der bak, og ber meg roe meg ned. Det vil jo helt sikkert gå bra ...

 

Ikke gjør noe nå som du kommer til å angre på senere hvertfall

[konemor med gutt+spire:)]

Lotta:

 

det du skriver er så sinnsykt likt sånn jeg har det og føler det. vil bare du skal vite hvor mye det betyr for meg at du tar deg tid til å fortelle meg at jeg ikke er alene. det gjør det litt lettere. håper vi kan vere til støtte for hverandre både med tanke på overvekt og den grusomme følelsen av å ikke strekke til

 

takk for støtten.