IKKE et Krangeinnlegg.. Trenger hjelp...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at jeg kommer til å få useriøse svar og kjeft her, men jeg må være anonym...

 

Jeg elsker barna mine! Jeg vil være en snill og flik mor og gi barna mine en god og trygg oppvekst. Men jeg er redd jeg ikke gjør en bra nok jobb nå.. :-(

 

Jeg har et ikke et godt tempramang, jeg kan fort bli sint og skrike til dem. Jeg er og litt hardhendt hvis de har gjordt noe som ikke er lov eller bare skriker og skriker på trass..

Jeg vet at det er galt! Men jeg ser ikke ut til å klare å kontrollere meg når jeg blir sint..

 

Jeg vil gjøre det jeg kan for å bli den mamman jeg vil være, som barna mine fortjener.

Men jeg vet ikke hvordan.. Og jeg er redd for at folk skal synes jeg er en dårlig mor, et forferdelig menneske..

Men jeg vil ikke ha det sånn lenger! Jeg er redd jeg kommer til å bli værre.. :-(

 

 

Huff, redd for å legge det ut her og.. (ber om at anonymknappen virker!)

[Cat.68]

Det første er vel egentlig å inrømme problemene for seg selv, noe du tydligvis gjørt, så må du søke hjelp. Be helsesøster eller noen annen du stoler på om hjelp , søk sinnemestringskurs. Kansje det er avlastning og hvile du trenger bare. Men gjør noe ikke bare vent til det tipper over.Da er det allerede forseint liksom!

[Gjest]

Gi ungene til familie eller om ikke annet til barnevernet, hvis du vil det beste for dem, så gi dem for guds skyld fra deg!!!!

[Anonym bruker]

håper virkelig du får store problemer en vakker dag...for i følge deg selv ,blir løsningen din på problemene dine å gi fra deg barna dine. kanskje de får muligheten til å få en god og normal oppvekst, med ei saklig og voksen mor. SKAM DEG!!!

 

til deg over, synes jeg du skal ta kontakt med fastlegen din, å fortelle i korte trekk hvordan du har det, slik at legen din kan henvise deg videre slik at du får den hjelpen du trenger.

synes du virker som ei sterk dame, som vil det beste for dine barn ettersom du bevisstgjør dine handlinger, å ber om hjelp.

masse lykke til!!

[Anonym bruker]

huff..det var kun det siste innlegget som var ment til HI altså

 

LUDDERET kan skamme seg.

[Gjest]

Skal jeg skamme meg fordi jeg ikke behandler barnet mitt dårlig?

Saklig...

Er vel ikke HI det er synd på, men barna hennes.

Hvis hun har ukontrollerbart temperament er det vel ikke forsvarlig å bo sammen med barn! Nå må du ta deg sammen, og forstå hvem som bør prioriteres her!

[sannamin*]

SØK hjelp- på helsestajonen-helsesøster eller fastlegen din.. Barna LIDER under dette. På lang tid kan dette forårsake store problemer for de. Det er en stor sjanse for at de også kommer til å få problemer med sinnet og aggresjon. Hvordan tror du det blir når de kommer i tenåringsalderen? Du MÅ gjøre noe nå.

[Gjest MyIian]

Hei HI.

 

Råder deg til å søke hjelp - kanskje finne ut hvorfor du sliter sånn med å håndtere sinnet ditt?

 

Skriker du på barna dine hele tiden eller er det bare når de gjør noe galt og du blir sint?

 

Du kan ringe legen din bl.a og kanskje begynne å gå i terapi. du vil bli henvist fra legen. Eller så kan du ringe helsestasjonen og fortelle om dette.

 

Er det noen grunn til at du er så sint så går det kanskje an å jobbe med grunnen.

Du sier jo at du elsker barna dine og alt det der. Regner med at du selv vil ha hjelp, og da er alt så meget lettere med en gang, se slik på det :-)

 

 

[Gjest]

Snakk med helsesøster eller en familieveileder og sjekk om de kan tilby deg noe hjelp og behandling. Det som er typsik for folk som har problemer med å eherske tempramentet sitt er at det kan ligge andre problemer under dette, alt fra problemer i forholdet, med penger, stress eller et psykisk problem, stort sett ting man kan få hjelp til, Det at du innser at du har et problem hjelper mye.

 

Går du på noe hormonprevensjon? Slikt kan forverre det.

 

Et tips fra meg som også har et stort temprament ( som jeg lærte å temme ) er å gå ut av situasjoen, rett og slett ta en time out selv når det røyner på. Når det er på det verste her så kjenner jeg det koker og syder i hele meg og da må jeg ta med 2 min og et glass med kaldt vann.. Puster rolig og fokuserer på at jeg skal holde konrtollen. Det fungerer bra her og jeg får averga at jeg "skriker" til dem. Hender jeg må rope et "Hey, nå er det nok" hvis de feks tar helt av her for å bli hørt, men det holder.

 

 

[Anonym bruker]

Til HI!

Hormoner kan være i ubalanse i flere år etter fødselen, og utløse slike ukontrollerbare aggresjonsutbrudd. Har slitt med det samme selv, i varierende grad, siden første svangerskap, og ble ikke tatt seriøst av helsevesenet, da det ikke kunne måles noen unormale nivåer i kroppen av noe slag.

Det som har hjulpet meg er alternativ medisin. Prøv litt forskjellig til du finner noe om virker på deg; homøopati, akupunktur, kinesologi, healing, whatever... Ikke gi opp, for barna dine blir utrygge av å ha det sånn!

[Gjest]

Anbefaler aktupunktur. Det har tatt både depresjoner og bekkenløsning for min del...så det finnes sikkert punkter de kan stikke for å dempe aggresjon også.

[Anonym bruker]

Min livsfilosofi er basert på ordtaket "alt med måte". Jeg tror ikke at det er skadelig for barna å bli skriket til eller blir tatt litt hardt i armen(som virket som problemstillingen til HI virker og gå ut på.) store, mange og fullstendig ukontrolerte utbrudd er noe annet. Men visst hovedvekten i den daglige omsorgen er basert på kjærlighet, forståelse og positiv stimuli, ser jeg ikke på HI sitt problem som så stort, at det er skadelig for barna. Jeg skjønner du får dårlig samvittighet og ikke ønsker og være slik HI. Men tror ikke det er skadelig for barna dine. Er jo ikke helt sundt og skåne barn for emosjonelle utbrudd til en hver tid heller. Tror det er viktig at du sier unnskyld til barna dine visst du er urimelig eller forklare de hvorfor du reagerte som du gjorde, slik at de vet hvor de har deg.Lykke til....Tror du er en kjempeflott mor jeg:)

[Anonym bruker]

Uenig med anonym over her. Så lenge det plager HI selv, og hun er bekymret for barnas trygghetsfølelse, synes jeg ikke man skal bagatellisere problemet og stikke det under en stol, men ei heller hause det opp slik at hun fremstilles som en barnemishandler! Noe som langt fra er tilfelle.

Som jeg skrev over her tror jeg neppe du får hjelp hos helsevesenet med dette, og jeg tviler sterkt på at psykolog er tingen.

Oppsøk et alternativmedisinsk senter, og hør om de kan hjelpe deg!

[Anonym bruker]

Og HI er ikke en dårlig mor! Da hadde hun ikke villet forbedre seg!

[KaMa]

Hvorfor skulle ikke psykolog være tingen?

Tror de fleste som sliter med utagering trenger veiledning og hjelp. En psykolog kan i så tilfelle være et godt tilbud.

Om alternativ terapi er noe som kan hjelpe, er jo noe hun evt må finne ut av selv.

Ikke all hjelp er riktig for alle. Og det er umulig for noen å dømme, på nett, hva som er riktig for den enkelte.

 

Uansett, HI gjør lurt i å oppsøke hjelp. Litt av problemet må jo være at du selv merker du går over noen grenser som du selv vet du ikke burde gå over. Og sånt er det fullt mulig å endre på.

 

Forøvrig, jeg tror ikke å ta barn hardt i armen er bra. Hvilke skader barn får som resultat av hvordan vi foreldre takler foreldreoppgaven, vil man kanskje ikke se før barnet er voksent og kan reflektere og sette ord på hva det har gjort med en.

Men det man faktisk vet, er at barn er tilpasningsdyktige og innfinner seg med den situasjonen de er i.

Å ta hardt i et barn er uansett et tegn på de voksnes utilstrekkelighet, som barnet må få gjennomgå for. Trist.

[Gjest]

Hei på deg.

Her er det en link du kan lese. Her har du mulighet å få hjelp til dette med barna dine. Syntes det er bedre å be om hjelp når en ser problemene enn å bare la det fortsette.

Lykke til og dette kurset har hatt mange positive tilbakemeldinger.

[Gjest Nordavind fra sør]

Å ha nulltolleranse for hevet stemme og fysisk berørelse i sinne er jo en fint utgangspungt, men for de fleste helt fullstendig umulig og følge. Syntes det grenser til hysteri jeg, når vi vil skåne barna for ALT. Dette vil ikke si at jeg mener det er riktig å påføre små barn skader psykisk og fysisk. Men folk må forstå at alle mennesker er forskjellig og takler ting forskjellig. Så alt burde være en individuell vurdering i hvordan man klarer seg igjennom livet på best mulig måte med de forutsettninger og personligheter man har.

[KaMa]

De ferreste tar hardt i, eller på annen måte utagerer mot voksne mennesker, eller mennesker man ikke er i familie med. Sansynligvis fordi man ikke blir så emosjonelt påvirket av folk som er utenfor ens private sfære. Uansett blir det for meg et rart utgangspunkt dersom min selvkontroll skal være lavere når jeg forholder meg til barn enn når jeg forholder meg til voksne og fremmede. Og for meg er det mangel på respekt når man opptrer truende overfor noen som er vesentlig mindre enn en, og samtidig er 100% avhengig av en.

 

Jeg har hatt denne diskusjonen et par ganger, og fått servert kommentarer alá "da har du ikke blitt tøyd nok enda" osv.

Vel, jeg er slett ikke en særlig tålmodig person, men jeg har tydeligvis litt problemer med å krenke ungen min. Og når jeg ser på slik adferd som krenkende, så er det vel kanskje noe lettere å unngå den type situasjoner.

[Anonym bruker]

er så lei av at alle roper barnevern hvis man har ting man sliter med. det skal ganske mye til for en omsorgsovertagelse fra barnevernet side, og hovedsakelig er barnevernets oppgave og hjelpe med tiltak i hjemmet. barnets beste og det biologiske prinsipp veier tungt, og ingen er enige i at det beste for barna er og bli revet opp fra moren sin og plassert i en ny familie. dette til informasjon til ludderet.

 

nettopp fordi du ser at du har problemer og vil gjøre noe med problemene forteller meg at du er en god mor. alle har negative sider, og temperament er sunt og vise for barna, så lenge det ikke går ut over dem. de trenger og se alle sidene til forldrene og forstå at det er lov og bli sint i ny og ne. at du hyler og kjefter til dem er derimot ikke greit. jeg ville som flere andre har, anbefalt deg og søke hjelp. enten hos helsesøster, psykolog eller barnevernet. barnevernet kan hjelpe deg med samspillstrening for barna dine, marte meo eller PMT. hvis du er skikkelig sliten, kanskje alene, og behov for avlasting kan de hjelpe deg med det og. barna dine gjør nok mye fint og bra, husk og rose dem ti ganger for hver negativ ting du sier. prøv og fokusere på de tingene som er bra og overse de negative tingene og heller ta opp kampen der det trengs, altså oppmuntre positiv adferd.

[Anonym bruker]

Kama

Jeg skrev i et anonymt innlegg litt lenger opp, at alternativ medisin kan være en løsning om hun, som jeg, ikke får hjelp fra helsevesenet. Erfaringsmessig vet jeg at det skal ganske mye til for å få dratt dette inn i psykiatrien, så lenge det ikke er snakk om barnemishandling. Man kan også oppleve at legen bagatelliserer problemet, for så å gå hjem å fortsette som før i den tro at "det er helt normalt". Om man derimot blir tatt seriøst hos legen, er ventetiden på psykolog usannsynlig lang. Jeg er av den oppfatning at HI bør gjøre ta tak i problemene umiddelbart istedenfor eller i tillegg til å vente på helsevesenet.

 

Selvsagt svarer jeg basert på egne erfaringer, for å gi HI flest mulig varierte tips. Om alternativ medisin passer for henne, finner hun fort ut hvis hun prøver, uten å måtte vente i månedsvis på time. Hovedsaken mener jeg, er at hun søker hjelp raskt, og ikke gir opp!

[KaMa]

Jeg reagerte bare på at du skrev psykolog ikke var tingen.

Som jeg skrev så er det høyst inviduelt hva som hjelper for hvem.

Ellers er jeg enig med deg. Man er avhengig av å ha en fastlege som tar en på alvor, og som tar ansvar for "riktig" oppfølging.

Selv tror jeg temperamentsproblemer ofte har rot i andre problemer.

Lang ventetid burde gjøre sitt til at man prøver å få hjulene til å gå så fort som mulig.

 

 

[Anonym bruker]

Kama igjen, utbroderer litt...

Helt enig i at ukontrollerte aggresjonutbrudd kan ha mange årsaker, innen alternativ medisin er man opptatt av nettopp årsakssammenheng og individuell behandling, og ikke bare symptomlindring.

I og med at alle andre som har svart på innlegget har nevnt psykolog, lege og helsestasjon, følte jeg for å gi HI en tilleggsmulighet, som i beste fall kan hjelpe nokså umiddelbart.

[Anonym bruker]

Linken?

[KaMa]

Som jeg sa, jeg er ganske enig med deg. Jeg syns bare ikke man skal si at man skal utelukke det ene eller andre.

Vet om flere som har hatt god hjelp av f.eks kinesologi og hvor terapi i form av samtale med psykolog ville vært helt overflødig.

Og så vet jeg om tilfeller hvor folk ikke er åpen i det hele tatt for alternativ tenkning, og hvor samtaleterapi har vært eneste veien å gå.

Som sagt, hver og en må finne ut hva som funker for seg.

Det viktigste er vel å begynne på en prosess for å bli bedre.

[Gifteklar:0))]

Så hvis man har problemer hjemme så skal man bare gi fra seg barna?

Da får liksom alle det bedre?? HALLO???