besøk rett etter fødsel...?

[Lykken_er_tre]

Jeg har flyttet til kr.sand med min mann og kommer egentlig fra bergen, har et veldig nært forhold til min mor og savner henne mye.

 

Men...

Hun vil jo selvfølgelig se babyen rett etter fødselen slik mine svigerforeldre skal, men da vil hun også bo hos oss ett par uker.

 

Jeg hadde jo tenkt at de to første ukene skulle være forbeholdt meg og min mann så kan hun komme og være hos oss når han går tilbake i jobb...men hvordan si det til henne?

Hun gleder seg så voldsomt og snakker om første fly nedover....

Vil ikke såre henne....

[Anonym bruker]

den problem stillingen har jeg og.. bortsett fra at hans foreldre bor i frankrike og kommer med første fly.. skjønner jo at de vil se det lille nurket og, men som du sier så håpet jeg også på å få være alene med mannen de første ukene

[Nætte;mortil2]

Svigers kommer opp hit før fødsel for å passe på jr når det skjer, pluss at mamma nok vil komme med første fly når ting har satt igang.. Har rett og slett innsett at slik er det bare... Og prøver å se det positive i det. Svigers skal ikke bo her, så det blir bare mamma, men både hun og svigers er veldig klar over at jeg har mine regler og de skal følges... Ikke noe skal skje med den lille som jeg ikke har godkjent fra før!!!!!! Vi har en på tre, så har jo vært gjennom dette før, og det gikk ok.. Klart det er en tid som man gjerne skulle vært alene sammen, men vi velger å se at da har vi noen her som kan avlaste litt og vi kan bruke masse energi på han som er plutselig blitt storebror også...

 

Har du luftet tankene dine for henne? Og sagt at det er ikke for at hun ikke kan være her, men at dere har tenkt at det skulle være en familietid for bare dere? Er lov å prøve, kan jo være hun skjønner det veldig godt og at dere finner en løsning sammen!!

[Anonym bruker]

Ingen av våre bor her i byen, og siden vi venter vår første vet vi ikke hvordan ting blir. Vi vil finne ut av ting på egenhånd og bli litt kjent med barnet vårt i ro og mak. Vi har derfor sagt at vi ikke vil si på forhånd når vi er klare for å ha overnattingsbesøk. De som vil komme på besøk, må bo andre steder (hotell...). Så får vi heller se om vi synes det er greit å ha besøk likevel, men vi synes det er greit å ikke ha lovet det på forhånd.

[Gjest]

Oi, dette var en problemstilling jeg ikke hadde tenkt på.

Her bor (heldigvis?) både foreldre og svigers mindre enn et kvarter unna.

Det innebærer nok at vi ikke får mange timene for oss selv hver dag, men de forsvinner heldigvis til kvelds.

Jeg vil tro at så lenge du tar det opp med moren din på en ordentlig måte, og tar hevd for at hun sannsynligvis vil bli såret om du ikke tar nok hensyn (min ville i allefall blitt det), så vil hun nok til slutt forstå.

Det er i allefall viktig at dere får denne tiden for dere selv, hvis det er det dere ønsker! Evt kan dere jo leie dem inn på hotell/motell/campinghytte eller lignende, som nevnt overfor (men da ville jeg nok ha lagt i/spandert på dem det, hvis jeg hadde hatt råd til det).

[Anonym bruker]

Dette har jeg opplevd selv.

Da vi fikk våre to barn bodde vi en 2 timers flyreise fra både min og hans familie, hvilket innebar at alle besøk betydde overnatting i flere dager.

Etter første fødsel kom svigers allerede etter en uke. For å spare penger tok de et fly til en naboby, et fly som først landet like før midnatt, så de kom ikke til oss før langt på natt.

Foruten at jeg var sliten, trett og det var natt, lå jeg med høy feber og begynnende brystbetennelse. :-((

Vel, i dagene som fulgte tok de mer enn gjerne lille tulla på fanget og husket og smilte, mens jeg stort sett ryddet og lagde mat, serverte og ordnet opp. Mannen min satt sammen med dem og skravlet!

Jeg synes det var så skuffende at han ikke så det som skjedde, og stilte opp at det faktisk kom opp som et tema da jeg ble gravid på nytt. Og da begynte jeg å gråte, rett og slett.

I forkant av nr 2 sin fødsel ble svigers sine planer om besøk kort tid etter fødsel stoppet med det samme av min mann. :-)

Resultatet var sure svigers som ikke kom på besøk før barnet hadde blitt drøyt 4 mnd, men men...

 

For meg er det stor forskjell på å ha besøk av svigers og mine foreldre. Men det har med hva de bidrar med å gjøre, ikke hvem de er. Moren min avlaster meg, spør om jeg vil sove litt mens hun passer barna, tar ungene mens jeg dusjer, vasker opp, lager mat og forventer ingenting av oppvartning.

Svigers har aldri avlastet oss, vrir seg når de må passe barna, lager ikke mat når de er på besøk og "går ikke i skapene" hvilket gjør at jeg må finne frem og ordne alt.

 

Som barselkvinne skal du tas hensyn til, og blir folk sure; de om det!

Før i tiden kom man aldri på besøk uten medbrakt mat, og barselkvinnen ble hjulpet på alle mulige måter. I dag forventer mange at du spretter opp av sengen og er "deg selv" med det samme.

For noen er dette greit, mens for andre er det ikke det.

Få støtte fra mannen din og forklar at dere ønsker å ha de to første ukene, som han har fri også, alene sammen.

 

 

[Gjest]

Syns nesten det er litt frekt å høre jeg at man ikke vil ta imot besøk av sine forledre/sv.foreldre til overnatting når de bor et stykke unna!!!

 

De må jo få lov til å treffe barnebarnet sitt når det er ny-født, de forandrer seg jo såå mye på de første ukene.....

 

Syns heller man bør avklarer visse arb.oppg før man får besøk. At hvis de skal komme rett etter fødsel til overnatting så må de klare seg selv, dvs:

Re sengen selv

Fikse mat til familien

Hjelpe til med støvsuging el andre oppg.

Handle inn

Rett og slett ta seg noen turer ut sånn at dere får litt fred og ro hjemme.

 

Avtaler man dette på forhånd tror jeg man vil oppleve besøket som veldig avlastende.

 

Men du kan jo be henne om ikke å være der fullt 14 dgr, kanskje en knap uke i første omgang også heller komme litt lengre etter en mnds tid hvis hun har mulighet til det.

[lit'n]

glai2små og en baby i magen!

 

Jeg bare må kommentere innlegget ditt, for jeg synes at dine 4 første linjer i innlegget er helt hårreisende! Det kan være helt utslitende å ha besøk, SELV om de faktisk hjelper til og avlaster. Og gjør de det ikke (avlaster altså) så er det faktisk fullstendig uansvarlig å si at det er ok med besøk. Selv gode tanker og "hjelp" kan være et slit når en er tom og trett etter fødsel. Spesielt hvis stedet en bor på gjør at en må bo veldig tett.

 

Til HI jeg synes du og mannen din skal gjøre det dere syns er best for dere. Foreldre og svigerforeldre kan bli oppdatert over mms eller internett hvis dere har behov for å være alene de første ukene. At foreldre/andre blir fornærmet, JAVEL så får de bli det da. De burde klare å se litt utover sine egne behov en sånnen gang.

 

Det er ikke det samme å ha fullt av folk i huset når en får en nyfødt baby er min erfaring. Jeg har to fra før og med nr 1 bodde vi hjemme hos mine foreldre.. det gikk helt greit, men vi som par og foreldre fikk ikke helt den samme tilknytningsmuligheten som vi ville ha fått hvis vi bodde for oss selv, med nr 2 reiste jeg hjem dagen etter fødsel og hadde ikke vett til å si at jeg ikke hadde krefter til besøk, noe som medførte at vi hadde huset fullt hele dagen av forskjellige folk, som tok veldig hensyn og ikke var lenge.. men likevel, jeg ble dødssliten... (tør ikke tenke på hvordan jeg hadde hatt det med overnattingsbesøk) Derfor, nå med 3 barn, skal far være hjemme minimum 2 uker med meg og søsknene, ingen overnatting, ingen besøk de første dagene (unntatt kanskje en "visitttime" til dagen hvis vi orker)..

 

Hvis det er frekt, og jeg frarøver besteforeldre og andre viktig oppdatering i forhold til utvikling..... !!! JAVEL

 

Nå er det ikke meningen å krangle Men jeg har kjent på dette selv, og du HI må for all del ikke høre på noen som sier at DU skal ta hensyn til andre sine behov disse dagene, det er DE som skal ta hensyn til deg. Og hvis du skulle være i storform så syns jeg at de som vil kan komme på "hopp- på" besøk på sparket i stedet for..

 

Hvis du sliter deg ut på sånne uvesentligheter de første ukene, så kommer du til å angre

[Anonym bruker]

Da jeg ventet mitt første barn sa jeg i fra til mine foreldre (som bor langt unna) at de to første ukene skulle jeg og samboer ha for å bli kjent med den lille, deretter kunne vi gjerne ta i mot overnattingsbesøk.

 

Min mamma som var helt i hundre over sitt første barnebarn hadde ordnet det slik at hun bodde hos tante da hun kom. Men da kom hun ca tre uker etter fødselen for å overraske meg til bursdagen min. Hun tok det veldig bra.

Uansett vet jeg at hun ikke venter oppvartning når hun kommer. Hun hjelper meg gjerne med husarbeid, matlaging og barnepass.

 

Men det jeg kan si om den første tiden, er at den kan være litt stressende. Kanskje har babyen en helt annen døgnrytme enn dere, og den første tiden kan ammingen være slitsom og tidkrevende.

 

Lykke til med valgene, og et nytt familiemedlem!

 

[Anonym bruker]

vi har sakt at blir det for mye så kommer vi til og si ifra...

vi bor begge hjemme enda,men er på utkikk etter noe for oss selv.

men jeg har sakt at er jeg ikke i form så vil jeg være alene de dagene på sykehuset i det minste...

men er formen fin så tar jeg imot besøk...

men jeg hater og sitte alene og bare se i veggen da...

greit og bli kjent med babyen altså,men den er jo ikke våken døgnet rundt....

men vil ha det på mine premiser...

har lillesøster på 8år,og har sakt at hun er den som skal få holde først etter meg og faren....

jøre litt stas på henne også,slik at hun ikke blir glemt oppi all kosen med den lille

[Anonym bruker]

Vil bare si at folk må gjøre det de selv ønsker, ikke la seg presse til det ene eller det andre.. jeg kan si litt om min opplevelse omkring dette.. mulig noen gjenkjenner meg, men men. Vi var 1 uke på sykehus, dette pga at jeg hadde hatt sv.skapsforgiftning og blodtrykket måtte kontrolleres nøye. (Fødselen måtte bli igangsatt med drypp 5 dager før termin) ellers hadde lillegutt gulsot og måtte ta endel tester hele tiden. Det ble også dramatikk rett etter fødsel for han fikk pusteproblemer. Svigers kom to ganger i løpet av oppholdet på sykehuset, var det første barnebarnet-stor ståhei.Fikk en mld av dem at de regnet med at de fikk komme og se barnebarnet som de hadde så kjær. Min fam.bodde langt unna, men noen av dem kom en gang i løpet av oppholdet. Var rolig da min fam.var der, behagelig. Men følte det ikke ble tatt hensyn til meg av svigers. De knipset i ett sett med bilder,tror alle hadde hver sitt kamera..greit nok, men. Svigermor stakk fotoapparat helt opp i ansiktet mitt, skulle ha det beste blinkskuddet av den nyfødte..hun sa "kan du flytte deg litt, nå er det ikke deg dette dreier seg om" jeg forstod ingenting.. vi satt nå bare der, min mann, baby og meg.. jeg slet med kraftige etterier etter fødselen, og måtte ha sterke tabeletter for det(paragin forte) og jeg som ikke hadde brukt smertelindring under fødselen, med pressrier på nesten 2 timer. Dette var nesten verre en selve fødselen. Og så får jeg en slik kommentar?? Jeg hadde ingen krefter til å si noe på det der og da, men nevnte det i ettertid..uten at jeg ble møtt med noen forståelse. Mannen min har også vansker med å forstå meg iblandt og det er vondt. Svigermor sa også flere kommentarer som fikk meg til å føle meg som en dårlig mamma. Noe jeg aldri vil glemme:( Nok om det. Poenget her er at jeg har angret sånn på at jeg lot dem komme på sykehuset, da vi trengte denne tiden alene med sønnen vår. Om jeg slet med deprisjoner i forkant, kan jeg si at dette ikke ble bedre av denne situasjonen. Nå er jeg gravid på ny, og ønsker ikke besøk på sykehuset.. kun min mann, og vår sønn. Så får folk se den nyfødte når jeg føler meg klar for det. Kan bli en uke, eller to. Jeg er en person som lett lar meg presse til ting dessverre.. men har lært med tiden å sette foten ned for min egen helses skyld. Så vil bare si at gjør det DERE føler for, og ikke få dårlig samvittighet! dere har tross alt gjort et godt stykke arbeid, og skal respekteres for det. Dere ser selv om dere vil trives med besøk eller ikke på sykehuset og den første tiden hjemme. Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi er da alle så forskjellige.

Noen er friske og raske umiddelbart etter fødsel.

De aller fleste er fulle av hormoner, og slitene.

Det er for mange ikke en gunstig tid med besøk hjemme rett etter fødsel.

Jeg blir syk, og veldig sliten endel uker etter.

Og det må familie og annet besøk forholde seg til.

har ikke med frekt å gjøre det.

[2 fine små]

Man trenger tiden selv i begynnelsen, den rollen man havner i med foreldre/svigers paa overnattingsbesoek - rett etter foedselen (wow!!) - er man jo ikke i stand til aa prestere i. Vaere vertinne naar man selv er "rekonvalesent"? Hjelpe meg, du maa ikke vaere redd for aa saare moren din, HUN saarer jo deg med aa komme med dette forslaget - og det forstaar hun jo ikke...

 

Hm.....tror jeg hadde tatt det saa tidlig som mulig og sagt at du gleder deg utrolig til hennes besoek, bare dere tre osv, det blir superfint, og kunne hun da tenke seg aa komme naar mannen din sin runde hjemme var over, saann at det blir litt hjelp i det for deg? Dersom foreldre som bor borte vil besoeke foerste barselstid, faar de komme og bo hjemme (kun hvis mamma fortsatt er paa sykehus) og ellers paa hotell eller hos andre, saa maa de komme i visitttiden som alle andre, evt en maks to timer hvis man er hjemme.

 

Jeg synes det er helt uforskammet aa komme og bo hos noen som nettopp har foedt! Utrolig egoistisk og litt tankeloest faktisk.

 

Jeg har selv en mor som blir fornaermet for nesten alt det gaar an saa jeg forstaar den biten, men naa er jeg 35 aar og naa er det nok, jeg tar ikke hensyn til dette lengre, hun ser bare seg selv og sine egne vinklinger av ting og er ikke verdens flinkeste til aa forstaa andres sine begrensninger dessverre.... Det faar vaere saa fint ment det bare vil, men egosentriske moedre/svigermoedre - som gjoer alle disse "velmente" men ganske frekke tingene, faar ikke gjennomslag hos oss. Vi har begynt aa sette grenser og det kjennes helt riktig. Forrige gang kom hun paa sykehuset (bodde riktignok paa hotell da) men satt og holdt babyen i timesvis. Andre gjester kom og gikk og hun satt der og holdt babyen SIN og var helt uinteressert i at andre skulle verken se eller holde, og naar den skrek, lurte hun paa hva HUN kunne gjoere, hehe......herregud, skjoenner dere? Jeg hintet: "Litt pupp kanskje?" "Aah, ja, kanskje det?" sa hun, som om det var noe aa lure paa.... ;o)

 

Nei, vi faar bremse de moedrene sine dersom de ikke klarer det selv, ogsaa svigermoedre. Jeg er strengere paa ting naa, de kan heller passe etterhvert og da faar de fullt spillerom, ikke noen instrukser eller noen ting. Men barselstiden er familien sin, basta bom her i huset.... =o)

[Anonym bruker]

Ønsker heller ikke besøk på sykehuset eller tidlig besøk hjemme denne gangen etter erfaringer fra sist gang. Vi ønsket da riktignok besøk på sykehuset, men jeg har i ettertid innsett at det var for tidlig. Følte at det var veldig OK med min familie på besøk, men svigerfamilien tok ikke like mye hensyn til den nybakte mor og far, dessverre. Følte oss litt presset sist gang til å ta imot besøk hjemme av overivrige familiemedlemmer. Selvfølgelig er alle nysgjerrig på den nyfødte og har lyst til å se med en gang, men hensynet til oss skal gå først. Spesielt mor har nok behov for en rolig start, det er hun som har gjennomgått svangerskapet med hormoner og masse følelser, og når babyblues kommer etter fødsel blir det enda mer.

 

Nei, vi skal gi beskjed til familie og venner at VI trenger å være alene den første tiden (vi tar den tiden vi trenger) og at VI tar kontakt når VI ønsker besøk. Ønsker ikke mas på telefonen heller. Er spent på hvordan dette blir mottatt, litt forskjellig antar jeg, men vi gjør det som er riktig for oss.

 

Den første tiden etter fødsel er man også veldig sårbar for uheldige kommentarer fra besøkende, opplevde dette selv, og dette kan gi vonde følelser i lang tid etterpå.

 

Gjør det dere føler er riktig, men å gi beskjed tidlig tror jeg kan være lurt, før forventningene stiger enda mer til værs! Uansett skal deres ønsker tas hensyn til, hvis noen blir sure så får de bare bli det, hvis dere forklarer på en fin og gjennomtenkt måte, synker det nok inn etterhvert. Lykke til!

[junijente fikk julijente]

Her blir det nok ikke noe overnattingsbesøk nei! I så fall bare av folk jeg VET hjelper til hjemme og klarer seg selv. Svigermora mi bor i nabohuset, så det er jo ikke aktuelt at hun skal overnatte :-) Foreldrene mine har akkurat flyttet til Oslo (de fikk vite at de skulle bli besteforeldre ganske rett etter at de hadde kjøpt leilighet, ble litt forfjamset da), men har fortsatt huset på Hamar, ca 4 mil unna oss. De har visst planer om å ta ut sommerferien når jeg skal føde, men de får værsågod holde seg i sitt eget hus ;-) Mamma har presisert at de ikke skal være i veien eller mase for mye, men vi får se... Jeg klarer fint å si i fra til henne om at nok er nok, og det ganske uten å ta hensyn til om hun blir såret, det får så være.

Jeg tror det er viktig å prate om forventningene til hverandre på forhånd, kanskje føler din mor HI, at hun må nedover for å hjelpe dere, og egentlig like gjerne kan vente litt for sin egen del?

Jeg er førstegangsfødende, men har da fått med meg såpass som at dette kan være ganske slitsomt og at man kan trenge litt ro og fred etterpå :-)

[<3 Vila & Lille <3]

Jeg er førstegangs, og har ingen tidligere erfaringer å vise til. Men jeg har lest mye om det, og er derfor forberedt på at de første ukene er slitsomme, og at vi kan ha behov for å være for oss selv.

 

Vi bor ca 50 mil fra både mine foreldre og svigerforeldre.

Da jeg var hjemme i jula, sa jeg fra til mamma at de første to ukene kom vi ikke til å ta i mot noe overnattingsbesøk. Vi bor i en to-roms leilighet, hvor besøket må sove på gulvet i stua, så hun hadde full forståelse for at vi ikke ønsket det.

Hun spurte så pent om de kunne få lov til å komme og se det førstefødte barnebarnet hvis de tok inn på hotell. Og det kunne jeg jo ikke nekte henne. Jeg har et veldig nært forhold til mamma, og kommer nok til å ønske å ha henne her også.

Men jeg har behov for å vite at vi kan trekke oss tilbake og være alene når vi trenger det.

 

Har sagt klart fra til sambo at han får vær så god å gi beskjed til svigers om det samme. Han skjønte ikke helt hvorfor han da, men det gjør han nok etterhvert. Og det er jeg som kommer til å være utslitt etter fødsel, så det er jeg som bestemmer uansett!!

[Sugarbells med 2 jenter<3]

Jeg har gitt klar beskjed allerede fra starten av at jeg ikke ville ha noe besøk på sykehuset, med mindre jeg selv spurte dem om å komme. Ikke alle tok det like greit, men med forklaring tror jeg alt er ok:)

Men kjenner jo selv at jeg gleder meg til å besøke venninne som skal ha smått før meg, men må jo prøve å huske at det fort kan bli litt slitsomt... Men det gleder seg jo de andra også

[Bimsevimsen-på overtid :-(]

jeg bor i Bergen, men kommer egentlig fra Arendal. Mine foreldre er skilt, men begge bor fremdeles i Arendal.

Først av alt er det viktig at man gjør det man føler for selv. Har man ikke lyst på besøk, skal man ikke ta i mot. Men det kan jo væåre vanskelig å si det.

Jeg hadde min mor hos oss uken før fødsel og uken etterpå. Jeg synes dette var veldig deilig!! Men jeg har et veldig nært forhold til henne, vi er mer venninner enn mor og datter. Og hun kjenner med så godt at hun tyder meg, før jeg rekker å si hva jeg føler. Hun bor åtte timers kjøring fra oss. Vi besøker henne to-tre ganger i året, og hun kommer til oss to-tre ganger.

Men da hun kom til oss var hun gull verdt! Den siste uken før fødsel, laget hun mat til oss og hjalp til med husarbeid. Slik at vi kunne koble helt av. Da vi var på sykehuset passet hu katten. Dagen vi kom hjem fra sykehuset hadde hun handlet inn alt vi trengte av bleier.m.m og mat til de neste dagene. Hun hadde pyntet opp med fine blomster og laget velkomstmiddag. Vasket babysengetøyet og gjort i stand babysengen og kurven i stuen.Hun er så søt! Jeg syntes det var kjempe deilig å ha henne her! Hun fikk kose masse med datteren vår, og hunhjalp oss i huset. Ikke til bry i det hele tatt. Og hun trøstet meg da jeg fikk to gråtebyger fordi jeg slet med ammingen, og hun trakk seg unna da hun så jeg hadde behov for det.

Både jeg og mamma har lyst å gjøre det slik denne gangen også. Og da kan hun hjelpe oss med Susanne som skal bli storesøster. Godt at hun får mye oppmerksomhet også!

[Anonym bruker]

Ærlighet varer lengst, så lenge du sier det hele på en litt forsiktig måte... Hva med å si at dere gjerne vil bli kjent med den lille og ha litt tid alene bare for å få igang rutiner og finne ut hva som passer best for dere før dere får besøk. Tror de aller fleste forstår at dere vil bli kjent med den lille og ha litt tid for dere selv. I tillegg er dere kanskje slitne begge to, og amming tar jo mye tid i begynnelsen (i alle fall for noen...) Alt er nytt, og den lille trenger jo litt ro! Og det er jo lov å si at dere virkelig ikke vil såre noen, og at de er hjertelig velkomne på besøk etter et par uker. Si også at det kanskje er bedre at de kommer når han begynner i jobb, fordi det er da du trenger hjelpen mest, da føler de seg litt viktige også

 

Masse lykke til

[Anonym bruker]

Jeg hadde en ganske ekkel barselperiode da jeg fikk min sønn for noen år siden...

Var mye plaget med bekkeløsning og kynnere på slutten av svangerskapet, og gikk i tillegg på overtid. Jeg var ganske sliten allerede før fødselen. Da fødselen liksom "startet", gikk det flere døgn før den kom ordentlig igang, hadde bare masse masrier. Sov ikke om nettene, var lei og fortvilt. Oppi dette var det mitt første barn, og jeg var selv meget ung...

 

Selve fødselen var ok, bortsett fra at jeg mistet masse blod, og var ganske kaputt etterpå. Søvn- og blodmangel slet på for å si det sånn. Mye av fødselen, og det som hendte timene etterpå har jeg glemt, antageligvis fortrengt... Et kvarters tid etter at han hadde kommet ut var første telefonsamtale der. Min far ringte og ville prate med meg, og jeg lå ennå på fødestua, der jordmor sydde meg. Jeg hadde verken krefter eller modenhet nok til å si nei takk til å prate i telefonen der og da.

 

Noen timer etter fødselen lå jeg da på barselavdelingen på sykehuset. Jeg var helt i ørske, hadde ikke fått dusjet eller sovet noe. Da kom hele bøttebaletten på besøk, foreldre, svigerforeldre, nybakte tanter og onkler. Og jeg som ikke engang var i form til å kle på meg selv da! Der sto jeg i sykehusskjorte og en diger truse mens hele familien trippet spent inn. Det skal sies at ikke alle kjente meg igjen på avstand....

 

Dagene etter jeg var kommet hjem var også noe hektiske, og jeg var ennå helt utslitt etter alt. Det var tungt å ha folk i huset, sitte å konversere å snakke om fødsel osv osv, når jeg egentlig bare ville slappe av, og babyen ville ha mamman sin.

Jeg har lært av dette, og denne gangen skal det bli andre boller! Jeg vil ta hensyn til meg selv og babyen rett etterpå, så får resten av gjengen komme i andre rekke. Det er tungt å være nybakt mor de første dagene, og jeg ønsker å prioritere den jobben før en evt vertinnejobb. Skjønner meget godt folk som sier i fra om at de helst ikke vil ha så mye besøk den første tiden, i allefall overnattingsbesøk. Det kunne ikke falle meg selv inn å innkvartere meg hos en barselkvinne på den måten.

 

Og du som mener det er egoistisk av kvinner som vil ha den første tiden for seg selv, mener du det helt seriøst? Det må da virkelig være opp til folk selv om de føler seg i form til å ha besøk eller ei. Jeg synes heller det er egoistisk av dem som ikke skjønner og tar hensyn til dette.

[Tanta i skogen]

dette var inntresang lesing! mye tanker som kommer krypende..

Svigers bor 50 mil unna, men tror vi losjerer dem inn hos min mor som har hytte borti gata. to hytter en vinter og en sommer hytte. så det går vel greit, både svigers og mamma er kjempeflinke til og klare seg selv, og har ingen problemer med og finne fram i skapene. men dere som må ha de boende oppi dere.. lykke til. si i fra, bedre og si i fra, enn og gå og muggne og bli irriterte.

 

Lykke til alle kulemager:)