Det river i et mamma hjerte når.... (litt lang og sytete.....)

[Kjærlighet <3]

en føler at en ikke strekker helt til...Når man itillegg VET at et også er tillfelle blir det ekstra ille....

 

Jeg er 11 uker på vei med tredje mann. Har vært VELDIG dårlig dette svangerskapet og er derfor 100% sykemeldt. Jeg klarer nesten ingenting, ligger stort sett og sover eller så sitter jeg rundt do og spyr. Er jeg litt små aktiv en dag får jeg det tilbake midt i fleisen dagen etterpå. Jeg klarer rett og slett ingenting. Så mannen må ta i et skikkelig tak for å få dagene og ukene til å gå rundt. Han leverer og henter barna i bhg, lkager middag, vasker klær, måker snø, rydder og aktiviserer barna vi har fra før! De er 3 år og 21 mnd.... ALL ÆRE TIL HAN!!!

 

Det som er så vondt er at spesielt hun eldste, som alltid har vært skikkelig mamma jente, nå føler seg tilsidesatt. Regner hvertfall med at det er det som skjer...for hun er blitt veldig grinete, vanskelig om morgenen, vil ikke i bhg. Bare være hjemme og mamma skal kjøre, hente i bhg.. Jeg har like dårlig samvittighet hver gang jeg sier ha det på morgenen. Hun gråter i bilen store deler av veien til bhg. Tar ca 30 min å kjøre dit... Har prøvd å ha henne hjemme en dag,d et gikk absolutt ikke....Jeg har bare ikke energien til å være der for henne og så blir jeg så utrolig mye dårligere form.

 

Lillegutten vår reagerer med nesten ikke å bry seg...Han sier ha det og vil ha kos innimellom. Men det er kun pappa som gjelder om det skulle være et eller annet. Om kvelden om han våkner og jeg kommer inn snur han seg vekk og sier nei, bort! Pappa!

 

Gråter litt mens jeg skriver dette, for synes det er forferdelig tungt.. Og det virker som det ingen ende har.... Jeg vil jo så gjerne men får et bare ikke til! Var innlagt med intravenøst for et par uker siden siden jeg kastet opp så mye, kaster ikke like mye opp nå...Men da må jeg ligge hele dagen...Gjør jeg noe blir det 10x verre..

 

Ble både langt og sytete dette her...Men det er godt å få det ut....

[Slalotte]

Dakar deg

Håper at kvalmen gir seg etter hvert og du kan gjøre litt.. Husker selv åssen det var de 3 første mnd mine.. Samboeren min måtte være med inn på badet når jeg dusjet for svimte av annen hver dag omtrent

 

Masse trøsteklemmer til deg!!!

[Blue Lady]

Uffda, det hørtes ikke greit ut.

Haf vært gjennom det samme selv, men hadde bare ett barn det gikk ut over da. Jeg var kvalm og spydde i 8 mnd av graviditeten med Mina, hadde kraftig bekkenløsning og lavt BT så hadde null energi. Det var jeg som måtte kjøre Lucas i bhg, ordne alt om morgenen (sambo begynner på jobb før bhg åpner) og i TILLEGG hadde han bare 50% bhgplass. Vet ikke hverodan jeg kom meg gjennom det, husker ingenting fra den siste tiden nesten. Måtte få svigermor, pappa og venner til å være her med meg og han de dagene han ikke hadde bhg. Pappaen hadde masse syk parnepasser fridager, pappa måtte kjøre han i bhg ja... det var ikke noe trivelig, og jeg vet det gikk kraftig utover sønnen min. Han skjønte jo ingenting stakkar.

han hadde ingen store reaksjoner, og når Mina var født så ble alt som normalt egentlig. han var ikke sjalu på søstra og var like god gutt som han alltid har vært.

[ZamZam]

Jeg var helt utslått da jeg gikk gravid med nr to og kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

Pappa måtte til dyst her også og det var litt sinne pga at jeg ikke var i form.

 

Det er bare en periode i livet selv om hver dag kan virke uendlig lang så er det kort i den store sammenhengen.

 

Her i huset kom pappa med barnet inn på soverommet slik at vi kunne leke sammen altså lese bøker, kile litt, regler, tegne, legge puslespill eller bare for å kose, det hendte at vi så på filmer også. Når jeg ikke klarte mer hentet pappa barna. Det var i perioden jeg var så og si helt sengeliggende, ettehvert ble jeg litt bedre, men klarte ikke å leke så jeg satt å så på at barnet lekte og roste masse. Ellers så gikk det i alt jeg kunne gjøre enten sittende eller liggende.

 

Kanskje du kan prøve det samme? Her ble det alt ifra timer til små minutter. Regner med at dere har forklart at mamma er syk og kan ikke et ti talls ganger allerede...

 

Lykke til vidre så er det bare å håpe at ting tar seg opp..

 

 

[Newton & Prinsessen på erten]

Har vært i samme situasjon.

 

Jeg var sengeliggende hele siste svangerskap (en periode innlagt på sykehus).

 

Gutten var bare vant med meg da pappaen jobbet hele tiden (pendlet).

Plutselig en dag var mammaen hans borte når han våknet og han forstod ingenting.

 

Pappaen kjente han ikke så godt og det var tøfft for småen.

 

Etter lillemor ble født fikk gutten vår etter noen dager et lite "sammenbrudd", et skikkelig raserianfall og så gråt og hiksting. Vi snakket sammemn og han var redd mammaen skulle bli borte igjen.

Var godt å få pratet skikkelig ut.

 

Da jeg lå på sykehuset besøkte han meg nesten hver dag. Det var sårt for han at han ikke fikk meg med seg hjem og han var sint på legen.

 

Når jeg var hjemme under svangerskapet hadde vi en liten stund hver kveld (når jeg klarte det) som han kom inn i dobbeltsengen med en leke, et spill, en bok. Snakket litt om hva han hadde gjort i bhg. og hadde det koselig. Dette var hans tid. Ingenting fikk forstyrre da. (bortsett fra at mammaen måtte ha en spypause et par ganger. Da kom pappaen inn og skiftet bøtta bare. Han brukte tiden på å rydde, vaske, lage kveldsmat ol.

 

 

 

Vi var veldig bekymret for sjalusi pga. situasjonen, men han finnes ikke sjalu, han elsker lillesøsteren sin over alt på jord.

[Kjærlighet <3]

Tusen takk for medfølende ord, er mye en skal ha dårlig samvittighet for. Og selv om jeg ikke unner noen å ha det slik, er det godt å se at jeg ikke er den eneste likevel....