*En rosa og en blå* Skrevet 31. januar 2008 #1 Skrevet 31. januar 2008 I morgen har jeg fått avtalt at jeg skal snakke med sjefen. Gruer meg bare så mye! Er daglig leder for et lite kontor og ble overflyttet hit fra et annet kontor for ca 10 mnd siden pga at jeg skulle flytte sammen med sambo. Er sikker på at han kommer til å ta det veldig greit, for jeg husker han spøkte om det når det først ble snakk om oveflyttingen, men gruer meg likevel!! Føler kanskje jeg er litt på etterskudd også. Jeg er jo nå i 15. uke, og det er kun 4,5 mnd til jeg skal ta ut ferie/permisjon og de må jo få ansatt en ny leder for kontoret på den tiden... Uff, vil bare ha det overstått!
Anonym bruker Skrevet 31. januar 2008 #2 Skrevet 31. januar 2008 Skjønner deg godt. Jeg grudde meg også veldig - og gikk og ventet på sjansen til å få sagt noe. Men grep nok ikke de mulighetene jeg fikk heller.... Til slutt ble det tvunget fram fordi det ble snakk om ommmrokkeringer på avdelinger - og da måtte jeg jo liksom si at de trengte en erstatter for mag på min avdeling... Men det var jo ingenting å grue seg for:-) Ble tatt godt imot, både av sjefen og av andre på jobben. Grudde meg forøvrig veldig til å si det til foreldrene våre og søsken også. Var egentlig ikke redd for reaksjonen, visste at de ville bifalle vårt ønske om et barn til, men det satt likevel langt inne. Det er liksom så vanskelig å få sagt det... Jeg og mannen min var på middag hos mine foreldre en lørdag, uten unger. Vi hadde snakket om at jeg skulle fortelle det hvis det falt seg slik. Jeg fikk sikkert førti anledninger til å si det under middagen, men fikk ikke spyttet det ut. Og mannen min satt og "sparket meg i leggen" hver gang jeg lot en sjanse gli forbi.. Så mandagen etter måtte jeg gå dørstokkmila, med ens ærend. Komisk, synes jeg. Så med unntak av mine foreldre og jobben min har jeg latt han stå for ordene, men jeg har jo vært med :-) JEg er en voksen dame, men opplever meg selv som urimelig barnslig på akkurat dette:-)
togutter-08og10 Skrevet 31. januar 2008 #3 Skrevet 31. januar 2008 Hei. Du har ingenting å grue deg for. Sjefen har ikke lov å si noe annet enn gratulerer i Norge. Gjør han det kan du kontakte fagforeningen. Vi er heldige som bor i et land der vi som gravide og mødre har gode ordninger. Lykke til.
junijente fikk julijente Skrevet 31. januar 2008 #4 Skrevet 31. januar 2008 Det går nok bra :-) Selv har jeg gått den runden der med ganske mange etterhvert, er student, så syntes det var greit å informere studieleder (er en liten skole, og måtte uansett spurt henne om en del ting ang. neste år osv). I tillegg har jeg to jobber som måtte informeres. Det ble godt mottatt alle steder, bare smil og gratulasjoner å få. Men det tok litt tid å venne seg til å si "Jeg må fortelle noe. Jeg er gravid". Det morsomste var kanskje å fortelle det til veilederen/læreren min. Vi jobbet med bachelor-oppgaven min og småprata, så lurte han på om jeg hadde begynt å søke jobb enda, eller om jeg hadde noen planer for neste år. Jeg sa jeg tenkte være hjemme, og han reagerte med "haha, skal du være hjemmeværende" omtrent. Så haka hans falt ganske langt ned da jeg sa jeg skal ha mamma-perm! Han brukte ganske god tid på å ta seg inn igjen, kunne ikke annet enn å flire jeg da :-) Lenge siden jeg har sett noen bli så satt ut, særlig av noe som egentlig ikke angår dem selv.
Anonym bruker Skrevet 31. januar 2008 #5 Skrevet 31. januar 2008 Jeg gikk også og grudde meg. Ble helt dårlig av å tenke på å skulle snakke med sjefen. Min sjef er ikke alltid like hyggelig, og det var ikke noe gratulerer å få der i gården. Håper det går bedre med deg.
*En rosa og en blå* Skrevet 1. februar 2008 Forfatter #6 Skrevet 1. februar 2008 Takk for all støtte - jeg er sikker på det går kjempefint jeg også! Det er bare litt ekkelt, føler liksom at jeg setter dem i klemma. Men jeg har funnet ut at jeg vil gjøre det på en litt spøkefull måte. Sjefen min kjenner til samboeren min da han har vært i samme bransje tidligere, så jeg tenker jeg sier noe som: "Her skal du høre, *****. Nå har det seg slik at **** har kjørt meg på tjukka..." Så regner jeg med at han tar seg en høy en og vil bare gratulere oss og så får vi snakke litt om hvordan vi skal løse det praktiske. Om et par timer så er det gjort! :-D
Anonym bruker Skrevet 1. februar 2008 #7 Skrevet 1. februar 2008 I disse post-Gerd Liv Valla-tider er det ikke en sjef som tør å være negativ! Noe godt har det kommet ut av den saken også :=) Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 1. februar 2008 #8 Skrevet 1. februar 2008 Uff, vet akkurat hvordan det føles. Jeg og grudde meg veldig! Skal sies at min sjef ikke er av de greieste, så utsatte det lengst mulig. Var heller ikke noe gratulerer der i gården nei... Men det verste var at en ukes tid etter jeg hadde fortalt det, ringte han meg og sa jeg måtte komme til et møte. Jeg møtte opp samme dagen og hva kom han med... Jo en oppsigelse! Helt fantastisk. ikke begrunnet med svangerskap selvsagt men helt klart at det var det som låg bak.. Jeg ble bare helt paff og fikk ikke sagt så mye.. Tok imot oppsigelsen, men etterhvert som det fikk synke inn ble jeg mer og mer forbannet og bestemte meg for å klage. Det endte med at han heldigvis trakk tilbake oppsigelsen Håper deg går bedre med deg! Stå på kravene
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå