Alle de små kamelene - er det riktig å overtale til samvær?

[Travelmor]

Snart pappahelg og i går måtte vi igjen sitte lenge oppe med den eldste å gå igjennom alt som er leit.. det er så mange små kameler..samtidig må vi ta ting med en klype salt, for alt er ikke våre erfaringer, men barnas.. Men barn skal også tas på alvor! Ikke enkelt dette her.

Slik jeg ser det er farens sløvhet hovedproblemet:

 

- far glemmer så mye! Det blir ofte misforståelser og kjedelig for alle oss som er involvert.

- han glemmer å hente dem på bussen når de kommer og de må gå alene ganske langt og de bor på et øde sted. Sist gang glemte han å hente begge to, som kom dag etter dag!!!

- de får være oppe så lenge de vil hos far. Måltidene sklir ut.

- eneste fritidssyssel hos far er TV, dataspill og internett.

- det er ikke alltid at de får middag.

- det er for skittent og rotete til at de vil bruke badet der.

- det er for skittent og rotete til at de vil invitere venner der. Nå har far sagt fra at den eldste ikke får besøke noen av de ungdommene som hun har blitt kjent med der før de har vært på besøk hos dem.

- stemor har besøk av landsmenn som barna mine ikkje kjenner. De forstår hellere ikke deres morsmål og føler seg ekskludert. Hun har også en eldre slektning som ofte er der når jentene er der, og som er sammen med jenter nesten på deres alder. Dette syns jentene mine er veldig ekkelt. De har ganske liten plass og får vel litt for mye innsyn..

- jentene mine finner ikke tingene sine igjen hos faren! Dattera mi fortalte at det var så ekkelt forrige gang hun fant ikke bukser i skapet sitt, så kom stemora med to av hennes bukser og lurte på om venninnen til slektningen kunne låne buksene.

- far gjør aldri noe sammen med jentene.

- far snakker sjelden med dem alene.

- jentene blir aldri påspandert noe de helgene de er hos faren. Der er der og der er de.

- stemor er veldig humørsyk og snakker innimellom ikke til dem når der er der, men så glimter hun til og er veldig grei med dem. Stemor kommanderer dem til å gjøre ting, for så å gjøre narr av dem. Jeg har selv hørt henne slenge ut kommentarer. Hun vet og kan best, og er litt den der "finn ti feil typen". Hun er en person som sjelden roser eller uttrykker positive følelser, i alle fall ikke overfor stebarna.

- jentene sitter igjen med negative følelser etter pappabesøket, som må bearbeides i dagene etterpå.

 

Jeg og min mann bruker mye tid for å finne løsninger for jentene og "backe" dem opp uten at vi skal lage bråk med faren. Vi sier f. eks. at dersom det er for rotete og skittent på badet, får du vakse det da! Vi sier at stemor selvsagt må få lov til å ha hvem hun vil på besøk.

Jeg velger å si til dem at det er måten hun sier ting på, at de kanskje misforstår. Jeg sier at hun har en stressende jobb og kanskje er sliten. Vi går ganske langt i å forsvare stemor. Samtidig som jeg innimellom føler at dersom det er riktig det barna sier, gjør stemor dem en stor urett.

Vi prøver å rette blikket deres mot faren og hans rolle oppi det hele, at de må snakke med faren om det, at det er faren som må si i fra til stemor dersom hun oppfører seg dårlig mot dem.

 

Da barna var mindre tok vi opp ting etter hvert med faren som det dukket opp. Men det kom ingenting godt ut av det. Ting ble bare verre for en periode og farens engasjement mindre. Jeg og min eksmann snakker bare forbi hverandre. Nå når de er så store har vi overlatt til jentene og si fra til faren når det er noe de ikke liker hos dem. Føler også det blir helt feil om jeg kommer og blander meg bort i hvordan de lever. Men jentene tør ikke si i fra til faren lengre, for faren skjønner dem ikke og blir sur. Er det noe jentene er redd for, så er det en sur pappa!

 

Vi har i årevis skjønt at barna ikke liker seg hos far. Når det har buttet i mot og de absolutt har nektet å reise, har jeg overfor far gjort det klart at trivslesfaktoren hos dem kan jeg ikke gjøre noe med. En stund prøvde jeg å få samværet ned i tredje hver helg. Far vil selvsagt ikke ha mindre samvær.

Jeg er redd for hva barna mine sier når de blir voksne og skjønner mer av hvordan barndommen bør være, for jeg føler at de betaler en høy pris for å ha samvær med faren.

 

Gjør jeg og min mann barna en bjørnetjeneste når vi før annenhver helg jobber med å få dem til å reise et sted der de føler seg fremmed, i veien og som gir dem negative følelser som må bearbeidest etterpå?

Er det noen som har erfaringer med å få redusert samvære, gjerne gjennom familierådgivningskontor?

[ana baroma]

Nei, ikke alltid - vil jeg si.

Jeg hadde nok snakket med fvk om det, for det er klart, visse standarer er viktig. Både hygienisk og mentalt. Ikke minst det siste.

Jeg har besøkt en pappa som har helgesamvær, og jeg må innrømme at jeg hadde hatt store problemer med å sende barnet mitt dit. Det var skitten og rotete, muggent og usedvanlig ekkelt. Og jeg har HØY terskel for rot og støv...

Når barna blir eldre, så skal man jo høres mer:) Snakk med fvk og få råd om hva du kan gjøre! Ettermiddagsbesøk kan kanskje være en mulighet?

[*-*]

Uff, det der hørtes vanskelig ut. Jeg syns dere har gjort og sagt alle de riktige tingene. Det er jo sån at barn ofte sier ting i et hjem som nødvendigvis ikke er så ille. Barna her har iblant klagd over ting hos mor som kanskje høres ganske kjpt ut men som jeg vet at overhodet ikke er noen big deal. Iblant har de bare behov for å klage litt og noen ganger sjekker de ut hva de kan få støtte på. Men det finnes jo likevel grenser. Som du sier så må man jo ta barna alvorlig også. Og jeg kan godt skjønne at barna ikke syns det er spesielt stas hos far. Men på den annen side tror jeg ikke de vil ha tatt skade av dette når de blir eldre, jeg vil tenke at det i de fleste tilfellene ville vært verre å ikke ha kontakt med far i det hele tatt.

 

Det er vanskelig å si hvor ille det er da. Annen hygiene og andre rutiner enn man er vant til hjemmefra kan virke rart og ekkelt. Barna her kan klage over den hygieniske standarden hos venninner som jeg vet har veldig flotte og fine foreldre (det er litt godt å høre da, hehe, siden jeg alltid syns vi har det rotete og støvete, at det er noen som har det verre).

Og så er det vel egentlig positivt at faren til barna vil vite hvem barna er sammen med? Det betyr vel bare at han bryr seg?

 

Men hvis ungene syns det er skikkelig vanskelig og går rundt og har vondt i magen så må man jo gjøre noe. Syns det er fornuftig at man ikke skal blande seg inn i hvordan den andre familien har det, men hvis alternativet er at barna slutter å besøke pappaen så kan det jo hende at han syns det er greit å få vite om dette uansett? Hvis du klarer å presentere det for ham uten å angripe eller bebreide?

 

Har du prøvd å snakke med stemor? Mor hos oss snakket med meg en gang i starten da et av barna gikk og grublet på noe hun syntes var vanskelig hos oss. Jeg syntes det var kjipt, men likevel veldig greit å høre det fra henne i stedet for at far skulle være mellommann. Da kunne jeg ta tak i det selv, snakke med barna om det og finne ut hva vi kunne endre.

 

Ellers er sikkert Tante Bassas forslag om FVK lurt. Kanskje man kan ta med jentene dit også?

[*-*]

Forresten, en ting til - man må gjøre seg fortjent til å være forelder også. Hvis han ikke oppfører seg som en ordentlig pappa overfor jentene kan han ikke forvente at de skal fortsette å oppføre seg som hans barn. Når barn blir større skal de ikke måtte gå rundt og ha dårlig samvittighet for at de ikke klarer eller orker å spille rollen som fine barn overfor noen som har vært drittdårlige foreldre.

[Travelmor]

Takk til både tantebassa og Lindsay for gode svar og råd!

 

Jeg har tatt mange runder med meg selv opp i gjennom årene og har ofte strandet på det som Lindsay også er inne på, at det må være best å ha kontakt. Det verste må være når man mister kontakten. Så er det så mange ulike måter å oppdra barn på og de sitter ikke nødvendigvis igjen med sår når der er voksne.

Likevel føler jeg at jeg svikter som mor når jeg "holder hendene i fanget" og nærmest sitter og venter til de er voksne og kan gjøre som de vil. Jeg vet jo hvor dårlig de har det med seg selv både før og etter samvær. Det er flere år igjen. Særlig for den yngste kan det bli tøffe tak.

Jeg har flere ganger vært på nippet til å ringe rådgivningskontor/familievern. Det som har holdt meg igjen er at jeg ikke ønsker flere konflikter med far. Når jeg har prøvd å ta opp disse tingene, skjønner han ingenting, blir sint og uforsonlig. Motargumentet hans har ofte vært at jentene er for bortskjemte hos oss.

 

Stemor er nesten mer krevende å snakke med enn far. Så det tror jeg ikke at jeg skal begi meg utpå. Men jeg skjønner at tanken var god!

 

Det er nok uansett på tide at jeg gjør det - om enn bare for å få litt råd.

[*-*]

Det må være utrolig kjipt å måtte sende dem fra seg annenhver helg, eller presse dem til å dra, hvis de så tydelig ikke trives der, det skjønner jeg er skikkelig fælt. Og vondt for jentene. Du må jo gjøre noe hvis det er så ille. Sett på den positive siden av det du har gjort, du har strukket deg så langt du har kunnet og lagt grunnlaget for godt samvær og kontakt! Nå kan verken far eller barn kan bebreide deg for dårlig kontakt senere, den dårlige kontakten må far og etterhvert barna ta ansvar for selv. Nå er barna så store at de selv kan si klart fra, og har rett til å bli hørt, hvis de ikke trives - det må jo far bare ta til etterretting. Da har han tydeligvis ikke klart å være noen god far heller da, de fleste barn vil jo se foreldrene sine, selv om samværshelger kan bli et ork når de blir større.

Ja, bestill deg en time på FVK og få luftet dette! Du skal ikke behøve å ta anvaret for alt dette helt alene.

[Hannemor]

Du nevner at det ene barnet er tenåring, så da står de mer fritt til å velge samværsform og lengde. De skal også høres i forhold til dette fra de er 7 år.

 

Ellers så ville jeg tatt med meg listen du har laget på møte hos FVK eller om dere har en annen familieenhet hos dere. Kontakt kanskje BV for å forhøre dere om tilbud kommunen har der dere bor.

 

Jeg har silt etter enkelte kritierier her. Hva barna sier som samsvarer, selvom de ikke er i samme rom når de forteller det.

Hvem av barna som dramatiserer mest, og hvem minst.

 

Og så ba jeg dem skrive dagbok. Med også de positive tingene de opplevde. Og var det ingen, så ville jeg ikke lese den. For det er alltid noe positivt i løpet av et samvær.

 

Og det viktigste for din egen del som mor, ta kontakt med advokat. For hindrer du en fastsatt avtale, så kan det snu mot deg. Om far velger å ta det videre. Be barna hver for seg skrive ned hvordan de opplever samvær, ta med brevet og be advokaten skrive et brev til far om dette. Om ingenting anna fungerer.