Ung mor vs Gammel mor

[Anonym bruker]

Ok, jeg er snart 20 og jeg kommer til å bli en såkalt "ung mor" snart.

Jeg er singel, har ikke utdanning, har ikke bil/førerkort, har ikke jobb.

(Ånei, jeg er ikke sånn ustabil latmark, helt vanlig jente)

 

Ja, jeg vet Dette høres sikkert "tragisk" ut for der "gamle mødre" i 30 årene som har sikkert stabil inntekt, hus, bil, mann osv osv..

(Men, alle er jo ikke i samme situasjon, kan godt være omvendt også)

 

Men vil det dermed si at jeg kommer til å bli en dårlig mor?

Men det jeg har er en kjærlig familie som støtter meg, har masse gode venner, elsker livet, er glad i barn, er kjærlig og tror selv jeg kommer til å gi masse kjærlighet til barnet :-)

 

Alltså, det jeg mener..

Når jeg leser slike innlegg her inne om "gamle mødre" om hvor "mye bedre mødre" de er/blir enn oss unge, jeg blir jo litt provosert, tist, lei..

Det er jo ikke særlig artig å lese at dere har så "liten tro" på oss!

Uansett, om jeg står her uten utdanning/bil/jobb osv, så vet jeg at dette skal jeg klare!!

 

Hvorfor kan ikke dere gamle mødre heller være stolt, at vi som ung bærer fram et liv, det er jo ganske tungt, og heller støtter oss?

Og heller ikke rakke ned på oss, å komme med påstander som at vi er "dårligere mødre enn dere eldre"

Greitt, jeg er helt enig at dere har mer liivsefraring enn hva jeg som 19år har, jeg har jo også opplevd ting her i livet, og kjent på mye, men sikkert ikke like mye som dere gamle mødre har..

Hvorfor kan dere heller ikke komme med Tips/Råd? STØTTE?

Vi er jo mennesker hele gjengen, vi skal jo ikke "glefse" og rakke ned på hverander..

Dere eldre mødre har sikkert masse gode tips og råd til oss unge mødre, men det har jo sikkert vi som er/blir unge mødre til dere også!

 

Om man er 20 eller 40, så tror jeg vi kvinner klarer dette, unasett alder!

Jeg tror virkelig at dette er vi like flink til :-)

 

Og vi kan jo lære av hverandre!!!

[Sol Skippertaksdronning]

Trur ikke alder har så mye å si jeg, jeg er 29, og venter nr 5. Det går mer på om man er innstilt på at man må gi opp en del ting-en periode. Har helleer ikke jobb, eller skolegang utover videregående, men er ingen dårligere mamma for det. Ikke at jeg under noen omstendighet vil kalle meg gammel (dog.jeg ser poenget ditt), men det er som du sier.hver alder har hvert sitt erfaringsgrunnlag. Så man burde jo heller kunne lære av hverandre, istedet for å si at den ene er så mye bedre enn den andre..Gratulerer masse med baby:)

[Chezka]

For det første: Gratulerer!! :-) Du går en fin tid i møte selv om omstendighetene kanskje ikke er optimale.

 

Da jeg var 18 år var jeg i samme situasjon som deg. Ble meget ubeleilig gravid, uten utdanning, jobb, bolig, penger eller far til barnet. Heldigvis hadde jeg støttende foreldre, og bodde hjemme til barnet var nesten 1 år.

 

Å være ung mamma er utfordrende og tøft, mye pga alle disse materielle tingene som man mangler. Jeg måtte streve mye med ting som eldre medsøstre som "satt bedre i det" slapp. I tillegg var jeg selvsagt rastløs innimellom, som ungdommer flest, og hadde lyst til å være med på fest og moro som de andre.

 

Da barnet ble ett år fikk jeg meg jobb og leide en leilighet, etterhvert startet jeg utdanning. Økonomien var meget stram disse årene, og det var slitsomt med skolegang og barnehagebarn samtidig, leksene måtte gjøres sene kvelder og nattestid. Men det er rart med det, når du står midt oppi det så tror du at det skal være sånn!! :-))

 

Årene gikk, og med barn i skolealder og jeg selv ferdig med utdannelse og god jobb "løsnet" det litt. Hverdagene ble enklere etterhvert og ikke minst - økonomien ble bedre. Økonomisk er det tøft å være alenemor selv om man har god jobb og inntekt, men man greier seg på et vis hvis man ikke er for kravstor.

 

Jeg hadde flere venninner med barn + en søster som også var alene med barn, og vi var flinke på å "bytte" helger slik at vi hadde barnevakt innimellom.

 

Da jeg sto oppi det føltes det ikke så hardt egentlig, det verste var i grunnen å føle seg alene på høytidsdager + når barnet var sykt. Dessuten føltes det sårt at jeg ikke kunne gi min datter samme ferieopplevelser som mange av barna i klassen hennes fikk, som sydenturer, turer til Disneyland etc. Jeg hadde selvsagt ikke råd til slike ting.

 

Jeg vil påstå at jeg var en god mamma - utfra mine forutsetninger - selv om jeg var ung. Jeg sier "utfra mine forutsetninger" fordi jeg ser nå når jeg har blitt såpass mye eldre (39 år) at jeg nok i dag ville valgt annerledes i mange tilfeller.

 

Min datter er i dag 20, og sier at hun har hatt det kjempefint i barndommen, og at hun er glad for at jeg var ung da jeg fikk henne. Men hva har vel hun å sammenligne med? (hehe)

 

Om min datter hadde blitt gravid nå, ville jeg støttet henne 100 % - men jeg har rådet henne til å vente mange år før hun blir gravid. Jeg ønsker for min datter at hun skal ha et bedre utgangspunkt når hun setter barn til verden enn hva jeg selv hadde. Ikke fordi jeg tror hun hadde blitt en dårlig mor, men fordi jeg ønsker det beste for henne, og det er ikke å gjenta mine "bedrifter".

 

Jeg er nå selv gravid med nr. 2 - en attpåklatt som får en storesøster på 21!! Jeg har alle de materielle tingene på plass, og en fantastisk mann som gleder seg like mye som meg til barnet kommer.

 

Jeg vet at jeg kommer til å bli en "bedre" mor denne gangen, fordi omstendighetene er totalt forskjellig fra sist. Jeg har nå økonomi, partner og livsro til å ta i mot barnet på en helt annen måte.

 

Men kjærligheten til barna mine vil være like stor - uansett om jeg var 18 eller 39 ved fødselen....

 

Jeg ønsker deg lykke til med den lille!

[Anonym bruker]

Hei og gratulerer med graviditeten!

Jeg er en "eldre mor" selv, men ville aldri sette meg på min høye hest og si at jeg er en bedre mor enn noen annen, ung eller gammel. Jeg sammenligner ikke meg selv med andre. Hvorfor skulle jeg det? Jeg er meg og ingen andre. Jeg sammenligner meg derimot kanskje litt med meg selv som ung. Jeg hadde aldri turt å bære frem et barn da jeg var veldig ung... Så jeg beundrer motet, styrken og pågangsmotet ditt!

 

Det er ikke materielle ting som avgjør om man blir en god mor. Som du er inne på selv så handler det om kjærlighet.

Jeg tror at hvis vordende mødre viser litt ydmykhet, tør å spørre andre om råd og klarer å være lydhøre for andres erfaringer så hjelper det masse! Og dette gjelder for oss alle, unge som eldre. De som ser på seg selv som perfekte er sjelden det...

Prøv å ha tillit til deg selv, slik at du ikke tillater deg å bli provosert og såret av usaklige slengbemerkninger. Ta imot den hjelpen du får, dersom den er godt ment. Og ja, som du sier så har vi alle mye å lære av hverandre! Ingen kan alt og ingen klarer seg helt alene.

 

Dette kommer du til å klare helt fint :-) Lykke til med morsrollen!

[lille anne]

hei hei, jeg har vært en "ung mor" og er nå en " gammel mor".

Fikk sønnen min når jeg var 19 år, gikk hjemme med han i 2 år før jeg begynte på utdanningen. har nå 3 år med høgskole + holder på med videreutdanning over 2 år.

er i dag 30 år, har sønnen min på11, en datter på 2,5 + en spire i magen.

 

tror ikke jeg er bedre mor nå når jeg er eldre enn når jeg bare var 19. det er alt etter hvor mye du legger i det selv, har alltid forgudet ungene mine og de kommer først uansett alder på meg.

 

NB; har samme far til mine 3 barn

[Miss Misantrop]

Ung eller gammel. Velutdannedte foreldre har antagelig bedre okonomiske forhold for aa ta I mot babyen sin. Men med mange sene moter og kveldsjobbing tror jeg et barn kan ha det vel saa bra med en alenemor som jobber paa rimi. Lykke til.

[L@boline]

Er egentlig litt lei av debatten om man er god eller dårlig mor hvis man er ung. Tror ikke dette har noe serlig med alder å gjøre, heller innstillingen man har. Det jeg derimot synes er at man skal være i stand til å forsørge barna man får før man frivillig velger å bli gravid. Men det er mange i tidlig 20-åra som har jobb og inntekt, så det trenger ikke være noe problem. Er man student så får man selvsagt støtte. Synes ikke noe særlig om 17-åringer uten utdannelse eller jobb som har så inmari lyst på baby, og så forventer at det offentlige skal forsørge en.

[Carmen123]

Jeg er 30 og skal ha min første nå, min mor var 17 da hun fikk meg. Nå anbefaler ikke hun det til noen andre. Men jeg må si at hun har vært en utrolig god mor, særlig med tanke på at min far har jobbet langt fra hjemme. Og hun fikk da så aldeles ikke noe hjelp fra det offentlige. Ei veninne av meg er 43, og skal ha sin andre nå, og tror ikke hun av den grunn hverken er noe bedre eller dårligere enn meg.

[Anonym bruker]

Lykke til med å være mor, uansett

[Anonym bruker]

Du klarer helt sikkert å bli en god mor.

 

Unge mødre har kanskje en større risk for å ikke mestre oppgaven, mtp usikkert forhold med barnefaren, ustabil økonomi, lite modenhet, lite livserfaring, ingen utdannelse, men dette gjelder selvsagt ikke alle.

 

 

Men jeg må si at det å sette et barn til verden etter fylte 25 (eks.), der stabil økonomi, trygt forhold med barnefaren, utdannelse og fast jobb er inne i bildet ER mer harmonisk for en liten baby enn eksempelet nevnt ovenfor.

 

Og dette med modenhet/livserfaring er noe som kommer med årene, uansett hvordan man vrir og vender på det. Ja, man kan ha opplevd mye som 20-åring, men modenheten kommer med årene. Den får du ved å reise nye steder, flytte på deg, utdanne deg, treffe nye mennesker, stå ovenfor vanskelige valg - ting du sikkert kan ha gjort før flyte 20 - men ikke nok, og på en annen måte....

 

 

Men lell; det går helt sikkert bra å få barn som ung. Bare vær bevisst på hvordan du skal takle denne oppgaven.

 

Lykke til

 

 

[Anonym bruker]

gratulerer!

Vær deg selv!