vil ikke vaere her lengre!

[Anonym bruker]

 

Uffffff! Har bodd i London med lillemann paa 9 mndr og mann i 8 mndr, men vil ikke bo her noe mere. Har hatt hjemlengsel siden foerste dagen vi kom hit. Vi har en avtale om aa se hvordan jeg trives her, om ikke reiser vi tilbake. Engelskmannen min stortrives med jobb (og venner.)

 

Saa... Hvor lang tid tar det foer man vet hva som er rett? Jeg foeler at jeg gjoer noe galt mot minsten, foeler vi blir forgiftet av storbyen! Er ganske ofte deprimert, naa vil jeg bare pakke kofferten aa dra, til Norge hvor jeg foeler meg trygg og har et sosialt nettverk. Men det er kanskje bare gresset som er groennere paa andre siden?

 

Naar vi snakker om dette, sier han at jeg maa vaere 100 prosent sikker foer jeg bestemmer "oss" for aa dra til Norge, men foeler alltid at han "prater meg bort" til aa ikke ha nok lyst til aa dra hjem. Faen, Ser ikke for meg noen fremtid her, vil ikke bo her! Er det bare jeg som er kjip og negativ?

 

Bare kaos inne i hodet mitt!

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Bor dere i selve London?? Hva med aa flytte til utkanten i saafall? I en liten bygd, hvor mannen kan pendle litt (plass med gode tog/buss forbindelser) Kan jo vaere lettere for deg aa bli kjent med folk om dere da ikke bor midt i byen. (for inntrykket mitt er at det ikke er lett aa bli kjent med andre i London)

Ogsaa, var der for noen uker siden, og fant ut at det er ufattelig mange andre nordmenn der..Kanskje er det en forening e.l du kan bli medlem i aa bli kjent med andre gjennom den?

Antar en del av hjemlengselen skyldes litt ensomhet??

 

Du maa jo ikke bo der resten av livet heller da..Men mulighetene er jo mange saa hvorfor ikke gi det en sjanse og proev litt til??

[Anonym bruker]

Vi bor nord i London, i nerheten av fin park og har faktisk noen venner her, men de er opptatt med jobb osv, og har ikke barn.. -liker ikke stresset og maset, synes folk er overfladiske og jeg vil ikke at han skal vokse opp i slike omgivelser. Synes ikke folk holder det de lover og er dritt lei hele opplegget. Bodde her tidligere, men det er noen aar siden, synes det er en by for studenter og unge, ikke for smaa barn!

 

Vi gaar paa lekergrupper, men syns det er vanskelig aa komme i kontakt med de andre moedrene, det er liksom andre koder her enn hjemme.

 

Mannen min jobber stort sett fram til kl 19 om kvelden, gutten har ofte sovnet naar han kommer hjem... foeler meg som jobbenke, men samtidig maa han jo jobbe. Jeg tenker bare at i norge er abeidstiden bedre, og at vi ville ha faatt mere tid sammen.

 

Men saa er det jo ikke saa lett for han aa faa jobb der kanskje..og skjoenner ikke hvordan jeg skal faa jobb her.

 

Vil jo bare det beste for minsten, at han skal vokse opp med glade og optimistiske foreldre, men naa foeles det som det ikke er verdt aa vaere her for mannen min. Synes det gaar ut over mitt forhold ti han, jeg veier opp alt han gjoer og synes ikke det er noe bra balanse i forholdet vaart.

 

Men har vel kjoert meg fast i negativ tankegang. vil bare hjem.

[Mamma'n til Jens]

Hallo der borte!!! Her er det en mamma som forstår deg!!!!

 

Jeg har bodd i London i 12 år, men flyttet til Milano-Italia i Januar 2007 og fødte en vakker gutt her kun 2 mnd senere. Det skal jeg si deg satt fart på depresjon og ensomhet jeg! Tenk, jeg kunne ikke engang språket og kjente ikke et eneste menneske! -også pappan til Jens kommer hjem kl 20.00 hver kveld...

 

Jeg forstår godt at du føler deg ensom og at storbyen kveler deg. Jeg føler det samme (Milano er mange ganger mer forurenset enn London... London er faktisk ikke så ille, sammenlignet med mange andre europeiske byer).

 

Jeg vil gjerne dele min erfaring med deg. Jeg har BESTEMT meg for at jeg SKAL like Milano (og det er slettes ikke lett, for det er det få andre som gjør). Jeg har oppsøkt så mange steder jeg bare har kunnet hvor jeg kunne møte andre i min stilling: Mother and toddler group, den svenske kirken (finnes ikke norsk her), kurs på helsestasjonen og det viktigste: baby svømming! Det er en helt annen ting å møte andre mennesker når alle er kledd likt (badedrakt) og alle har samme problem, ønsker, spørsmål og situasjon. Der har jeg fått flere bekjente og en veldig god venninne som jeg møter flere ganger i uken. De vennene som ikke har barn har jeg nesten ikke lenger tid til å treffe!

 

Jeg vil anbefale deg å ta deg en tur til sjømannskirken i Rotherhithe (mot Surrey Quays) klokka 11 på lørdag morgen. De har et kjempefint samfunn hvor alle er velkommen, de har egen gruppe for helt små barn, spiser vaffler og kaffe og hvor du får kjøpt Smil, melkesjokolade, surkål og til og med fiskeboller! Sjekk de på internet www.sjomannskirken.no. Det er meget lite halleluja og masse kos og prat. For det meste er det mammaer med små barn som går dit fordi de føler seg langt hjemmefra og kanskje møter du en ny venninne der, slik at hjemmelengselen kan bli litt mindre.

 

London er faktisk en flott by å ha små barn i, med parker og zoo og lekeland og aktivitets center. Alt du trenger er å finne noen å gå dit sammen med, så tenker du ikke så mye på at pappan jobber sent. Snu på flisa!! Bestem deg for at dette går bra og denne situasjonen skal du klare, så blir du gladere og da blir også ungen din gladere. Barna merker fort når vi ikke er glade, og dersom ditt lott for nå er å være i London, så gjør det aller beste ut av situasjonen (Gudene vet at jeg gjerne skulle ha byttet plass med deg!!)!

 

Jeg skriver gjerne til deg igjen om du vil....

 

Great big hug of support from Milano

 

 

[Anonym bruker]

Naa ble jeg glad. Bare det at noen forstaar situsjonen gjoer det bedre! Bare saa lett aa rote seg inn i negative baner.. Ok! Dette blir bra! Nå skal jeg være optimistisk og om jeg sliter så skriver jeg til deg!

 

Tusen takk mamma'n til Jens! Stor klem

 

 

[Mamma'n til Jens]

SUPERT!! Nå ble jeg også glad!!!

 

Lykke til og stå på!! Dette skal vi klare!

 

;o)

[Mamma'n til Jens]

Åh, det var det jeg ville si ja... søk andre expats. Engelske mødre har, som du sier, et ganske annet sosialt mønster enn det vi er vant til (sånn er det også med de italienske), men husk at dersom du treffer en annen expat så er det meget mulig at hun også føler det samme som deg. Hun har nok heller ikke familien sin hos seg og trenger kanskje deg like mye som du trenger henne.

 

Bortsett fra en, har jeg kun expat venninner her, alle med barn og alle i samme situasjon. Det gjør alt mye lettere.

[Anonym bruker]

...jeg vet ikke hva expat er... ?!

[Kanskje snart? *igang igjen *]

En expat er en "utlending" kan du vel si. En som har flytta til et anna land, slik som du, jeg og mamman til Jens ;-)

 

Skulle til aa nevne Sjomannskirka jeg og ;-) Kan treffe folk der, og av og til trenger de jo hjelpere, saa kanskje du kan hjelpe til i butikken e.l noen timer i uka/maaneden? Bare for aa komme deg ut aa treffe andre?

 

Det er litt til hva man gjoer det til selv ogsaa nar man er i ett nytt land (har selv bodd utenlands i 9 aar snart) og det er ikke alltid like lett. MEN, det er , som mamman til Jens sier, mange andre i samme situasjon ogsaa..

 

Om du trenger noen a dele frustrasjoner med osv, saa kan du gjerne sende en PM ;-)

[Da HarViTreUnger]

Og hva med å ta et språkkurs på kvelen - da kommer du deg ut litt. Og kanskje du møter andre utlendinger som du kan ta en kaffe med etterpå.

 

Det er veldig viktig at du bygger deg et nettverk sakte men sikkert. Jeg ville sørget at dette var på plass før barn nummer 2 om jeg var deg. Hilsen en som også har bodd ute mange år med barn.

[SurferMamma]

Hei fine deg

her sitter jeg i Australia (kunne ikke blitt lenger unna...)og blir nesten glad over aa lese innlegget ditt fordi jeg kjenner meg saa godt igjen. Jeg savner mamma! og soestra mi og vennene mine og det som definerte meg som mennesket tidligere. (og knekkebroed og leverpostei) Og i dag er Lille Lina sjuk og vi hadde en idiotisk doktor og jeg klarer ikke la vaere aa tenke at alt er bedre hjemme.

 

Men saa er det det at jeg vil jo at mannen min skal ha det bra ogsaa, vi har bodd lenge i norge og naa er det hans "tur" til aa vare hjemme. Saa foeler at alt er vanskelig, for vil jo at baade han og jeg skal vaere lykkelige.

 

Vel, nok om det, skulle egentlig skrive noe positivt... Det jeg gjoer er aa ikke tenke "for-resten-av-livet" tenkning, men feks at jeg kal gi dette to aar foer jeg bestemmer meg for aa for aa gi opp.Og i loepet av disse to aara gjoere som hun andre her sier, engasjere seg i masse, ha daglige gjoeremaal og tenke paa hvor fantastisk forelska vi var i mennene vaare naar vi moette dem og at dette er resultatet av det. Pluss hvor heldige vi er som faar sett verden fra flere vinkler. Livet forandrer seg jo naar man faar barn, og det hadde nok vaert annerledes i Norge ogsaa, sammenlignet med da vi var "young free and single".Kanskje vi ville kjedet oss hjemme i februarmoerket? Kanskje noe av det i deg som fikk deg til aa falle for en spennende utlending ville blitt til en foelelse av utilfredstillelse hvis du hadde alt som det pleide rundt deg og ingen forandring?

 

Saann proever jeg aa tenke, pluss minne meg sjoel om hvor heldig jeg er som har et friskt barn med en mann jeg er saa glad i.

Og selvfoelgelig tanken paa aa se mamma paa Gardermoen i juni!

 

Lykke til i London og Skaal for toeffe jenter i fremmede land!

[alexandriah]

Hei dere alle! For meg var dette veldig interressant lesing- kanskje jeg kan gi et annet perspektiv også-

 

Er amerikansk, har bodd i Oslo i 16 år, har norsk samboer og en nydelig ettårig sønn. Jeg snakker språket, har mange venner her, hele livet mitt er på en måte her (til og med mamma!) , men her er saken:

Jeg savner USA hele tiden- masse- sånn som dere beskriver savnet av Norge. Å gå inn i en butikk og handle kjente produkter (selv om de norske også er kjente nå, men...), høre mitt eget språk overalt, ikke føle at alle forhold og vennskap har en bi-smak av kulturforskjeller...

 

En stund var jeg veldig ulykkelig her, og det som ble løsningen for meg, var å også opparbeide meg et mer amerikansk miljø her. Har nå fåt flere nye gode expat venniner med barn her, vi er alle i samme situasjon med norske menn, vi feirer alle amerikanske høytider som thanksgiving, etc. det er fremdeles ikke perfekt, men jeg prøver å tenke på at jeg tross alt er sammen med mannen jeg vil ha, jeg har mange venniner og generelt mange ting som jeg ikke nødvendigvis ville hatt dersom jeg hadde pakket sammen og reist tilbake til California.

 

Håper det bare blir bedre og bedre, og husk at som en annen sa her- det behøver jo ikke være for alltid?

[2. April]

Hei!

Ser du har faatt veldig mange fine svar allerede, men dette er en situasjon jeg kjenner meg igjen i saa jeg kan ikke dy meg... Bor i USA (Miami) og har bodd her i tre aar. Vantrivdes ganske mye det foerste aaret og kunne ikke forstaa hvordan dette skulle gaa. Saa maatte jeg bare bestemme meg (som Mamman til Jens beskriver) for at jeg SKAL trives her, og vet du hva? Det fungerer! Begynte med aa fokusere mer paa de positive tingene og naa trives jeg veldig godt. Har som som de andre her sier, mange norske og svenske veninner i samme situasjon. Truffet de fleste av dem via Sjoemannskirken paa en eller annen maate, selv om jeg paa ingen maate vil karakterisere meg selv som religioes. Haaper du finner ut av det og at du unner deg selv litt mer tid foer du gir opp. Lykke til!

[Mamma'n til Jens]

Gud, så koselig å lese alt dette! Tenk om vi alle kunne ha møttes for en prat over kaffe og vafler (jeg tar med Ekte Tine Rømme og Nora jordærsyltetøy).

 

Her sitter vi og føler oss som de eneste ensomme norske (og amerikanske) sjeler i verden, men så finnes det så mange som oss.

 

Jammen er vi tøffe alle sammen!

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Aaah na fikk jeg saaa lyst paa ferske vafler!!! mmmmmm Fikk vann i munnen!!

 

Vi er nok ikke alene om aa bo ute i den store verden nei Mamma'n til Jens.. Hvordan er Milano egentlig aa bo i? Har vaert der, to ganger, men kun langhelger paa shopping ;-)

[allerhelstNorge]

Åjada, vi er nok veldig mange i samme situasjon, og det er vel en god trøst for oss alle. Jeg forstår deg kjempegodt og er /har vært i nøyaktig samme situasjon som deg. Kjenner meg så godt igjen at jeg trodde det var meg du skrev om jeg;).

Jeg flyttet selv over til England da jenta vår var 2 måneder. Har bodd her i over 5 år nå, og savner Norge, venner og MAMMA hver eneste dag. Jeg var på god vei til å flytte hjem etter 10 måneder. Jeg var "godt voksen" da jeg flyttet over. Det var et etterlengtet barn, som vi alle vet er det en stor forandring i livet å få barn. Hormoner som fyker rundt etc. Når man da i tillegg flytter til utlandet, langt fra mor, far og venner, mat og alt det man kjenner..... Og en jobb jeg trivdes veldig godt i. Mulig jeg hadde følt det annerledes om jeg hadde bodd noen år her før vi fikk barn.... Jeg var på god vei med pakking av koffert etter 9 måneder, men oppdaget at jeg var gravid på nytt og bestemte meg for å prøve litt til. Jeg har fått endel gode venner men savner kontakt med norske jenter. Jeg skulle ønske vi bodde nærmere London og Heathrow, sjømannskirke, flere nordmenn etc. Min mann snakker utrolig lite norsk, så for han vil det bli vanskelig å finne jobb i Norge som lærer. Vi avtalte på forhånd, før vi etablerte et forhold, at vi skulle bo i England til hans datter ble 18år. Og så skulle vi flytte til Norge.

 

Kjære anonym, det går bedre etterhvert, det lover jeg. Jeg tror sjømannskirken er et godt forslag. Og jeg vet at det finnes flere norske mammaer i London-området. Har du forsøkt deg på forumet: NORGE I VERDEN? Der vil du nok finne flere i samme båt som deg. Om du sitter mye hjemme og er for deg selv blir det bare værre. Jeg synes det var litt vanskelig å komme skikkelig i kontakt med engelske jenter. De virker åpne i utgangspunktet, men det er liksom: hit, men ikke lenger. Men etterhvert fant jeg min egen lille venneflokk som lar meg få være "den norske utlendingen" som bare lengter hjem og som synes alt er mye bedre i Norge:=))).

 

Nå har jeg bestemt meg for å omskolere meg. Jeg satt meg ned og tenkte vel og lenge og har kommet inn på jordmorstudiet til høsten. Det betyr også at vi flytter nærmere London!!!! og fly til Norge.

Jeg gleder meg til å begynne på noe for meg selv, få nye venner og noe nytt å bry hjernen min med.

 

Min engelske mann har hele tiden vært innstilt på at vi skal flytte til Norge, så når jeg er ferdig med studiet..... Eller kanskje jeg da liker meg så godt her at vi blir???!!! Men da er det i så fall MITT valg.

 

Jeg er her, og blir her i noen år til og ta gjerne kontakt om du vil. Jeg for min del føler meg enormt bedre om jeg vet at det er andre norske jenter jeg kan kontakte om det så er kun pr. tlf eller mail.

 

Ønsker deg allverdens lykke til og sender deg mange varme klemmer!

 

[Little Miss Poopsie + en til!]

Uff, det er ikke greit aa ha det slik, jeg vet for jeg har vaert der!! Jeg flytta til UK for aa studere for 7 aar siden og moette mannen min, gifta meg og har naa ei datter paa 6 mnd og bor i Cheltenham. Jeg mistrivdes fra 1. stund som student, og har brukt mye energi paa aa oenske meg hjem og tro at alt er mye bedre hjemme i Norge. Har ogsaa brukt mye energi paa aa proeve aa overbevise min engelske mann om at vi ville faa det bedre i Norge, men som din saa er han veldig flink til aa faa meg til aa bli litt usikker. Det jeg synes er vaerst med aa bo i utlandet naa som jeg har blitt mor er at jeg foeler at jeg beroever foreldrene mine sjansen til aa bli godt kjent med barnebarnet sitt...

 

Jeg trodde aldri at jeg skulle komme til aa trives her, men det er faktisk naa i de siste 6 mnd. at jeg har begynt aa tenke paa Storbritannia som "hjemme". Mye av grunnen til det er at jeg har blitt med paa alle mor-og-barn moeter, barnesang-grupper, etc. som finnes og har moett andre smaabarnsmoedre som jeg har mye til felles med til tross for kulturforskjeller. Men jeg savner det aa vaere hjemme og kunne ha gullet sovende ute i vogna i hagen og faa norsk mat etc..

 

Vi er begge leger, og paa grunn av jobb-markedet i England naa saa kan det hende vi ikke faar jobb fra hoesten og maa soeke oss til Norge. Men naa naar dette er en reell mulighet saa begynner jeg aa tenke paa om jeg faktisk vil dette!! Som en over sa, saa er det sikkert ikke det samme aa bo der naa som etablert som naar jeg var singel. Vi har bedre oekonomi her enn hva vi hadde hatt i Norge; jeg ville savnet det sosiale ved jobben her; det aa kunne gaa paa puben og ut og spise naar vi vil uten at det koster flesk etc... Men paa den andre siden saa jobber vi 56 timer i uka her saa det er klart familielivet hadde nok blitt langt bedre i Norge, selv om jeg har planer om aa jobbe deltid....

 

Saa det jeg egentlig proever aa si er at i mitt tilfelle tror jeg det handler mye om at gresset er groennere, og jeg er ikke sikker paa hvor det er "best" aa bo for oss lenger. Mitt raad til deg er aa proeve aa involvere deg i alle mulige grupper og sjoemannskirka etc. og aa proeve aa la vaere aa henge deg opp i alt som er ulikt og heller se paa de gode tingene som finnes her. Og jeg VET at det ikke er lett, spesielt med en ny baby men alt blir lettere med en eller to aa finne paa noe sammen med.

 

Send meg gjerne PM hvis du vil prate, og proev aa ta en dag av gangen. Og husk at du ikke gjoer noe galt mot barnet ditt; han har det godt hos mamma og pappa uansett hvilket land han bor i. Stor klem!

 

 

[Anonym bruker]

 

Hei!

 

Ville bare si tusen takk for så mange fine svar! Det hjelper utrolig mye å vite at det er flere som har det sånn som meg! Det går bedre nå, har truffet en norsk jente med barn, gjennom venner. Veldig fint å ha noen med lik bakgrunn her. Ellers prøver jeg å se positive ting ved å bo her, og det begynner å funke! Og når jeg tenker meg om ville jeg kanskje ikke vært så mye hjemme hos veslemanns besteforeldre i Norge som jeg har vært til nå..

 

Og så hjelper det litt å endelig ha fått datamaskin med ordentlige bokstaver! æææøøøååå...

 

-HI-

[england]

Hei!!

 

Fikk veldig lyst til å skrive til deg da jeg har hatt lignende erfaring som deg. Giftet meg med en engelskmann og flyttet til england, hvor vi fikk vårt første barn. Vi trivdes men trodde at livet ville bli enda bedre hvis vi flyttet til Norge. Når hun var 2 år flyttet vi til Norge. Mannen min fikk seg jobb i et engelsktalende firma og har gått på flere språkkurs, men klarer ikke helt å få fatt i det norske språket. Har derfor også hatt problemer med å skaffe seg et nettverk... Det er faktisk ikke så lett å få nye venner her i Norge når en av oss snakker englesk.. . Vi planlegger faktisk å flytte tilbake til England i løpet av sommeren, nå med to barn på 8 og 12 år. De er tospråkelig så jeg regner med at det skal gå greitt.

Vil bare si at gresset er ikke grønnere på den andre siden. Jeg hadde også hjemlengsel da jeg bodde i England, men har funnet ut at vi hadde

det faktisk bedre der. !! Stå på det er mange nordmenn i England!

 

[Anonym bruker]

Det gikk så bra en stund. Men nå føler jeg alt av kjælighet er borte. Ser han jo nesten ikke og når han er hjemme fra jobb vil han se tv. Føler ikke jeg har noe slags liv.

 

Det er ikke sånn jeg vil ha det!

 

Om jeg var glad nok i han ville jeg vel ha prøvd mere, men nå vil jeg bare gi opp. Føler ikke vi har noe til felles, ingen av de samme drømmene for framtiden, ikke engang hva som er viktig i livet. Alt blir bare så jævla overfladisk.

 

Han kjenner ikke meg og omvendt. Og jeg orker ikke prøve lengre.

 

Er så mange rundt meg som har mistet familiemedlemmer i det siste, innser at livet er så sårbart, skal jeg da virkelig sitte her og mistrives?

-og jeg prøver virkelig å møte folk, se positivt på ting.

 

Venner har jeg, nye og gamle, men barn og uten barn, men ingen av de jeg virkelig stoler på er her.

 

Vil baredet beste for minsten, da er det kanskje bedre å ha en glad og lykkelig mamma i et land istedet for en ulykkelig mor og far med dårlig kommunikasjon?

 

-HI-

[Line_85]

Hei SurferMamma

 

Bor i australia jeg og med samboern og en gutt på litt over 2 år. Bare lurte på hvor i Australia du bor?

 

Kunne jo tenkes at vi bor i nærheten av hverandre, selv om det kanskje ikke er såå sannsynlig i og med at det er et stoooort land

 

hilsen

 

[Little Miss Poopsie + en til!]

Hei, HI,

 

hvordan gaar det med dere? Er det fortsatt like tungt?

STor troesteklem!