Verdens godeste mann, men kommunkasjonsevnen er lik null.

[Anonym bruker]

Jeg har en super mann, som stiller opp for barna og meg i hverdagen. Problemet er bare at han alltid blåser opp bagateller. Gjør jeg eller barna en liten feil, blir det haraball. I fjor ble han sint på meg pga en filleting da vi var på ferie, og da ble det et forferdelig styr. Han sa blant annet til barna at han bare ville hjem, og var ikke i det hele tatt ute etter å søke konstruktive løsninger.

 

Dette gjelder også mye i hverdagen. Det nyeste konfliktområdet nå er hvem barnetilsynskostnadene skal føres på. Jeg ser helt klart at det vil kan være gunstig å føre dem på han i år, men blir veldig lite samarbeidsvillig når han sier at: "De skal føres på meg". Når jeg da sier at vi heller må kunne diskutere på et saklig nivå, hvem de skal føres på, blir han drittsur. Alt skal liksom trues i gjennom, og han blir drittsur om han ikke får vilja si.

 

Jeg har lenge hatt en kampsak, og det er at han må få meg til å føle meg verdsatt i hverdagen. Jeg gidder ikke å ha en 35 årig drittunge, som for alt i verden prøver å unngå å si at han elsker meg. Han gir heller aldri komplimenter, og da mener jeg virkelig aldri. (Han gav ikke inntrykk av å være så død følelsesmessig, før vi fikk barn). Jeg har prøvd å spørre han hvorfor han ble sammen med meg, og om han synes det er noe spesielt med meg. Men, han har ikke klart å komme på en ting. Og han har fått lang tenketid ;-(

 

Han inkluderer meg heller ikke sosialt. Hadde det vært opp til han, hadde han nok vært ute minst 2-3 helger i måneden, alene. Jeg har vært nødt til å sette litt grenser der, for jeg gidder ikke å ha en mann som stadig er ute halve natten. Selv om han er ute sammen med folk, der det ville vært naturlig å inkludere meg, gjør han det ikke. Og han er heller ikke interessert i å finne på noe utenfor hjemmet, sammen med meg. Jeg er den selvfølgelige barnevakten, og det er jo oftest greit. Men føler på at forholdet mister litt gnisten, når vi ikke er ute sammen.

 

Alt dette har fått meg til å føle at nærheten mellom oss er borte. Jeg prøver å motivere meg til å tenke at han er mannen med stor M, men vet ikke om jeg orker å jobbe med det følelsesmessige lenger. Og jeg blir heller ikke så veldig kåt av en mann jeg ikke føler nærhet for, noe som gjør at vi lett kan komme inn i en vond sirkel. Blir jo lettere til at jeg ser hans feil også, når han er så volsomt flink til å se alt som er negativt med meg. Og når 98 % av alle tilbakemeldinger fra han er negative.

 

Hvordan kan vi snu dette? Har prøvd å ta opp med han 10000 ganger, at jeg trenger litt positiv respons. Og at for meg er det viktig å få litt kosekommentarer og komplimenter. Har også prøvd å bestille turer for oss alene, et par ganger, men tror ikke helt at han ser meningen med det. Meg ser han jo uansett hver dag, mens han sitter og glor i tven.

[Anonym bruker]

Uff, dette hørtes ikke godt ut. Skjønner at du blir frustrert. Har du prøvd å få ham med til familievernkontor eller familierådgivning? Når det ikke funker å ta opp tingene mellom dere to alene så kan nok en nøytral tredjepart være god hjelp. Jeg ville prøvd det iallfall. Hvis han nekter å bli med så kan du jo allikevel gå alene og prøve å få hjelp i din situasjon. Kanskje noen tips til hvordan takle hverdagen og få ham med på rådgivning etterhvert. Lykke til :-)