UFF JEG ER HELT OPPGITT OVER MIN EGEN SITUASJON.

[gilgi]

Jeg har nå slitt psykisk etter i livet mitts største tarume i 2004. Sliter med betennelse i skulder og er operert, men har fortsatt smertehel*****. Fikk inviglet midlertidig uførestønad for 2 år. 1 år har allerede gått.

Pga depresjon og angst har ennå ikke klart å finne en psykolog. Fikk flere sider med navn på psykologer jeg kunne ringe til. Det er jo ikke bare bare synes jeg å finne en psykolog.

 

Nå har jeg allerede fått innkalling til NAV om en uke hvor jeg må hva slags hoved og delmål jeg har og tiltak og virkemidler for fremtiden.

 

Hva skal jeg si, når jeg sliter sånn med depresjonen min at jeg ikke tør å gå ut en gang, hvordan skal jeg da komme meg ut til psykologer og etc.

 

Jeg trodde jo selv at jeg skulle klare å blir såpass bra og frisk slik at jeg kunne begynne å jobbe igjen tross smertene mine. Jeg er så sinne på meg nå at tiden bare går og går, hva skjer når de 2 år er ute og blir vel tvunget til å arbeidslivet igjen. Situasjonen kan jo forandre seg, men per i dag er alt bare sorg og ork.

 

Jeg skjønner ikke hva jeg skal svare på målene de spør meg om. Uff som jeg gruer med til det møtet.

[Gjest]

Først og fremst, vær ærlig med dem!

Men sett deg dine egne mål før møtet, det viser at du selv om du synes alt er svart, har noen forhåpninger igjen. (selv om du kanskje ikke har det!)

 

En god start er "jeg skal klare å ringe en psykolog per uke frem til jeg finner en som kan hjelpe meg" feks.

Det er bare en person som kn ta tak i dette for deg, det er du selv:)

Lykke til!

[Nusseline♀♀♂]

Har vært på slikt møte jeg og det er ingenting å grue seg for. Si det som det er! Og når de 2 årene er gått kan du søke om TU på nytt.

[Zaratustra]

Vet jo ingenting om deg og din situasjon, men det virker som det er to problemstillinger som plager deg, møtet med Nav og det å komme seg til psykolog. Du har fått et par svar på det med Nav. Når det gjelder psykolog, kan du si noe om hva som gjør dette så vanskelig for deg? Generell angst for å gå ut, angst for å bli avvist, vegring mot å rippe opp i det som skjedd i 04? Er det noen du stoler på som kunne ta den telefonen for deg? Kan ikke fastlegen sende henvisning? Noen du kan gå sammen med første gangen? Prøv å skriv litt mer så er det sikekrt noen her som kan hjelpe deg å se løsninger!