lei meg, krangla med mannen:

[Anonym bruker]

vi har litt dårlig råd nå, fikk jenta vår da jeg fullførte masteren i 2006. Han har ansvaret for å forsørge familien, mens jeg har en tilkallingsjobb+hjemmekontor. Denne mnd har det vært altfor lite jobbing på meg, og vi er skikkelig på minus. Jeg har gjort så godt jeg kunne, men har ikke fått flere vakter, blir flere i februar.

Han var oppgitt, og det er selvfølgelig keg og, men da hjelper det ikke å høre at jeg burde gremmes over å bare ha tjent 3000 i januar, at jeg tross alt har seks år på universitetet og at det er slitsomt å ha eneansvar for økonmien i alle år.

Jeg ble så lei meg.

 

[*Kristin25Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒskrållan*]

huff, penger....

 

Det er jo desverre sånn at vi er avhengig av penger får å overleve i dag, og jeg kan på en måte fatte at han blir litt "redd" om dere sitter med lån osv. Men det er på ingen måte rettferdig av han å gi deg dårlig samvittighet. Dere er jo ett team som skal jobbe sammen får å få endene til å mötes og noen mnd må han dra lasset og andre du... jeg vet at blir lei deg når du får skylden så kanskje du skal ta en prat om akkurat dette så dere har renset lufta og blitt eninge om en lösnng en gang får alle.....

 

lykke til!!

[Anonym bruker]

men det er tross alt begges ansavr å forsørge familien så viss du har så ustabil inntekt og foholdet preges (selvfølgelig) av det, bør du kanskje finne deg en ordentlig jobb! vet det kanskje ikke er så fint sakt men jeg skjønner frustrasjonen hans! når en har studert i 6 år bør det vel kanskje forventes at en finner jeg en god jobb??!! nå vet jo ikke jeg hvorfor du har hjemmekontor osv da..

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt. Er i samme situasjon, bare uten barn... Men vi skal gifte oss snart da... Lever på sparepengene mine og hans lønn. Han har jobbet fulltid i alle de 6 årene jeg har vært student, så han har vært tålmodig egentlig. Heldigvis har han ikke klaget enda! Du får bare trøstte deg med at situasjonen er midleretidig og at både du og han nok får lønn for strevet på sikt :-)