Gå til innhold

Når man bestemmer seg for å forlate samboer og stebarn...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Går og tenker på dette...., jeg har ikke sagt noe til samboer ennå, fordi jeg vet han vil bli sint og gå i forsvarsposisjon og angripe meg for å være negativ. Jeg har tenkt på det tidligere også, men vi har et fellesbarn, og jeg er redd jeg vil "bryte sammen" av å være borte fra henne en hel uke av gangen. Regner nemlig med at fordelingen blir 50-50%, det er jo det som er vanlig nå. Hun er 3 år. Samtidig er jeg altfor ulykkelig slik vi har det nå, all fritiden hans går med til særkullsbarna og jobb. Når særkullsbarna har lagt seg, sitter han og jobber. Det er utenkelig for han å reise noe sted eller gjøre noe bare med meg og felles, uten særkulls. Han kan ta med særkulls på helgetur, en og en, men har aldri invitert meg på noe slikt. Det er sårende at han tar meg for gitt, mens han virkelig står på for særkulls. Det er som om jeg ikke er verdt noe. I tillegg har jeg ennå ikke fått lov til å kjøpe meg inn i huset, han har insistert på å ordne alt med papirer og takst selv, men det har nå tatt 2 år, og ingenting er gjort. Jeg vet at han kommer til å forsøke å få så høy takst som mulig, og dekke over at takstering dreier seg om innkjøp og ikke salg. Det er forsåvidt greit nok, med tanke på at arven til særkulls ikke skal forringes. Men det understreker bare min opplevelse av å stå utenfor "den egentlige familien," nemlig han og særkulls.

 

Det er nå lagt ut en liten leilighet til salgs, ikke så langt fra huset til samboer. Jeg lurer på å kjøpe den, uten å si noe, og begynne å pakke så smått på tidspunkt hvor han likevel ikke vil merke det, og så fortelle han om bestemmelsen min når jeg på en måte er "sørget ferdig" og vet at jeg kan klare meg alene. Han er mye sterkere enn meg psykisk, og kan bli veldig sint, så jeg tenker det er en fordel at jeg har ordnet så mye som mulig på forhånd, slik at han ikke har noe grep på meg lengre. Han er ikke konemishandler eller noe slikt! Han er heldigvis en god far.

 

Problemet er at hvis jeg gjør det slikt i det skjulte, så handler jeg litt mot egne prinsipper, jeg er for åpenhet og ærlighet

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg blir veldig trist på dine vegne når jeg leser innlegget ditt. Har du noen å prate med om dette? Ingen skal måtte gå alene med slike tanker. Du sier at du ikke ønsker å prate med din mann om dette, betyr det at du ikke tror han er villig for å kjempe for forholdet deres? Kanskje det kan hjelpe å skrive et brev til han hvor du forklarer hvordan du har det og hva du trenger av han for å bli lykkelig? Føler du innerst inne at du kan bli lykkelig dersom han endrer seg?

 

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...