Har dere gutt på 9 1/2 år? Hva kan en da forvente?

[Anonym bruker]

Hei alle stemødre,

 

min samboer har to gutter fra tidligere og vi venter vårt første sammen. Han har guttene onsdag til mandag annenhver uke. Jeg vet at det er lett for "helge" pappaer å slite med samvittigheten av at de ikke er sammen med barna daglig etc., men jeg syns han duller litt mye, er aldri et nei og de skal nesten ikke engang rydde tallerken sin inn på kjøkkenet etter vi har spist. Det er veldig mye, jeg vil, jeg skal og du pappa må kjøpe. Pappa kjøper, og sparer penger til dem i hytt og pine. Han på 9 1/2 år har ikke begrep om at ting koster, han bare får og sitter ellers å ser på tv på rommet sitt evt spiller tv spill. Dette syns jeg er en utin, men igjen ikke mine barn, men av en eller annen merkelig grunn så provoserer det meg at han er så utrolig tafatt den gutten. I helgene vekker han oss gjerne kl 7 halv åtte for å spørre om spille data hvis denne ikke er koblet til. Kunne skrevet side opp og side ned, men kommer ingen vei med det, trenger tips :-).

 

Jeg har jo ingen barn og jeg prøver å finne min plass hos hans gutter mens de vokser opp, men det blir så vanskelig av og til. 9 åringen er så fryktelig "sløv", ikke lukker han døren når går på toa (liten leilighet så alle hører hva driver med om ikke lukker) selv om jeg har sagt i fra tusen ganger. Klær som skal i skittentøyet havner oppå og rundt kurven. Når han spiser så spiser han bare det han har bestemt seg for å like, og det er greit for pappaen. Han griser også like mye som en 3 åring og jeg tuller ikke. Noen ganger har jeg faktisk bedt han støvsuge under stolen når ferdig å spise, får noe dårlig samvittighet, men ja. Kommer jeg med et midd. forslag til når unga kommer kan pappaen si, vet ikke om unga liker det. De dagene vi har dem skal liksom hele vår tilværelse snus rundt? Syns det er en uting blandt annet at ikke mat som tas på tallerken ikke spises opp, vertfall når en forsyner seg så vanvittig, men det er helt greit å kaste mat for det er bare å kjøpe mer om det er tomt kan han si da.

 

Barn som får og får blir liksom så likegyldige føler jeg. Har flere tante barn og venninner med barn, men flere av disse kan en lett glede med et kinderegg liksom for de er ikke fra en kjempe "rik" familie og de er ikke vant til å få servert alt på sølvfat. Jeg er kjempeglad i begge guttene, men de er så likegyldige til alt, vet at det er slik hos mora også, at de får og får, hun sa også til meg engang at hun likte at unga hennes hadde mer enn andre barn. Jeg syns dette er litt skummelt jeg at de får disse holdningene så tidlig.

Har snakket litt meg sambo om dette og forklart at vi selvsagt skal ha konti til vårt barn, men jeg ønsker at hun før hun er 10 år lærer at penger ikke vokser på trær. Er det noe en ønsker seg så ønsk det til jul eller bursdag utenom det, lær de enkle måter å "tjene" på og la dem kjøpe selv. Husker min yngste nevø hadde spart til sin første leke da han var 6 år mener jeg, han var jo helt i ekstase og så utrolig stolt der han stod og betalte selv på Toysrus.

 

Men nå skal ikke jeg lage dette innlegget lengre, men jeg blir kjempe glad for innspill, tips råd. Hvordan jeg skal forholde meg til denne tydelige uenigheten vi har i forhold til "penger" kan man vel si.

Og ellers hva forventer dere av deres 9 åringer? Er det f. eks et felles ansvar og ta ut søppla, dekke på bordet etc., eller skal en betale unga for dette i tillegg til at jeg vet det blir spart vel 1000 kr i mnd til dem begge??

 

Håper på konstruktive tilbakemeldinger fra dere mødre/ stemødre med denne aldergruppen av barn!!

 

"Tulla"

[Anonym bruker]

Jeg har tre stebarn, og må si at ni-elleveårsalderen som de alle har vært igjennom er en ordentelig dritt alder, vel det har vært det for dem. De er da verken barn eller ungdom, og de gjennomgår noe som ligner på et pubertetsopprør, uten helt å ha snøring på noenting som helst. De prøvde mye gernser både i forhold til meg og min autoritet og at jeg faktisk var kommet inn i familien, med første var det naturlig, men det føltes jo litt unaturlig når det plutselig kommer flere år etter at vi er veletablert og med egne barn, slik som situasjonen nå er med den siste. De utviste alle også en enorm eietrang over faren i denne alderen, med klenging og masing.

Veldig irriterende oppførsel, men kan vel si det har gått over for de to eldste og kommer sikkert til å gjøre det for min minste og din også.

Verdien av penger og at det er forskejll på en hundrelapp og en tusenlapp bør også komme nå. Ellers i forhold til det å være bortskejmt den verdien av penger den å jo læres. Når han blir litt større, og sikkert med din eldste kan det gå an å undervise litt når det gjelder penger.

Jeg bruker å si når de snakker om ting som så veldig billig, et lite regnestykke. X% av din fars inntekt går med til fasteutgifter som hus, strøm, bil, bidrag.

Han tjener x i timen. For at vi/du kan kjøpe den tingen må han jobbe så mange timer, og da ikke bruke noe av de pengene han tjener på andre ting som y og z som barnet også har lyst på.

OG så stille spørsmålet om at de ikke kan forstå at tig kan provosere de som faktisk må jobbe for pengene når de snakker som om de ikke har snøring po hva ting koster. For så å også minne dem på at de ikke bør snakke sånn ute blandt forlk, for andre som gjenene tjener mindre vil komme til å reagere på deres litt utidige holdninger til penger, og at det er litt unødvndig.

Penger og verdien av penger må læres. Men 9 åringen din bør jo også lære dette, men det er ikke sikkert at han på 9 forstår mengde og hva som er mye penger og hva som er lite penger.

[*-*]

Hei du, her kommer en liten stil fra meg

Jeg har to stebarn som er på alder med ditt og eldre som bor hos oss 50/50. Jeg ble overrasket over at det ofte var helt andre ting med stebarn som jeg syntes var vanskelig enn det jeg trodde skulle bli vanskelig. Men jeg vet ikke helt hva jeg trodde heller før. Var ikke akkurat naiv, men veldig glad i barn og optimistisk og full av pågangsmot og tenkte at dette ville jo gå bra.

 

Og nå etter noen år så ser jeg jo at det går bra også, men det er likevel veldig slitsomt å være stemor. Jeg har flotte stebarn som jeg er veldig glad i, men det er komplisert. Jeg svarte på et annet innlegg på DIB om stebarn som vekker en på natten, og hvordan det nok er vanskeligere for steforeldre enn biologiske foreldre; man har rett og slett mindre tålmodighet og kanskje også større problemer med å sovne igjen fordi man ikke er vant til å bli vekket sånn.

 

Det er mye jeg har måttet justere disse årene her, og mye kjærsten min har måttet endre på også. Jeg har innsett at en hel del ting jeg kunne være irritert for fordi barna gjorde ting jeg syns var dumt, faktisk er helt vanlig for barn i den alderen. Jeg har alltid trodd jeg har vært veldig forståelsesfull og flink med barn, men det er jo slik at jeg hadde ikke barn selv, og det visste faktisk ikke alltid hvordan de funket. Vi har nok hatt de litt omvendte kjønnsrollene; jeg ble liksom den litt slitne distanserte faren som kommer hjem på kveldene til et rotete hus og uoppdragne unger, mens mannen min ble den forståelsefulle moren som dullet rundt med barna og syntes alt de gjorde var flott, hehe.

 

Etterhvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med barna så skjønner jeg bedre hvorfor de gjør ting og hva jeg kan forvente av dem, jeg skjønner også bedre hvilke kamper det er noe vits i å ta. Ettersom jeg mer og mer er en viktig omsorgsperson har jeg også rett til å oppdra mer og mene mer om ting de gjør. Min mann er heldigvis veldig nøktern med penger, ungene har ganske strenge godteregler og får lite gaver utenom jul og bursdag så det er heldigvis ikke så vanskelig, men en periode etter skilsmissen ble de nok litt mindre selvstendige enn andre barn på samme alder. Da hadde jeg hørt mye om hvor utrolige selvstendige og greie å ha med å gjøre de var, og så møtte jeg unger som var veldig klengete, ikke kunne gjøre noe selv og tok timevis å legge på kvelden. Jeg vet ikke om det var litt usikkerhet og behov for voksenkontakt pga skilsmissen eller om det var foreldrene som kompenserte sin dårlige samvittighet ved å 'glemme' å sette krav til barna noen år. Sannsynligvis var det begge deler. Og kanskje var det også riktig av foreldrene å dulle litt ekstra i et år eller to. Heldigvis forsvant det meste av dette i løpet av det første året-halvannet vi bodde sammen, og nå ser jeg at de ikke er noe 'verre' enn andre barn i samme aldersgruppe, snarere tvert i mot.

 

Det jeg mener å si er at noen ting man irriterer seg over ved barn er nok kanskje vanlige ting som barn gjør, men som man irriterer seg ekstra over som steforeldre. Det er åpenbart delvis fordi det er vanskeligere å være steforeldre, man har ikke rett til å blande seg eller oppdra like mye som foreldrene. Hvis det var noe som foreldrene syntes var veldig slitsomt ved barna sine så ville de jo jobbet med å bli kvitt det, mens steforeldre ikke kan gjøre det uten å kjenne barna godt eller ved hjelp av foreldrene. Og så tåler man jo helt klart mindre av andres enn egne barn. Men dette kan ikke bare løses ved at steforeldre jenker seg, blander seg og irriterer seg mindre, noe må også gjøres annerledes for at steforeldre skal ha det bra. Det er ikke godt for noen å ha irriterte steforeldre i huset.

 

Jeg og mannen min har snakket mye om dette og påtrykk fra meg har vi innført en del rutiner og regler de siste årene som nå fungerer bra for oss alle, for eksempel at barna uten unntak må legge klær i skittentøykurven selv, iblant rydde rent tøy inn i skapene, holde rommet i orden, klare seg selv om morgenene i helgene uten å vekke oss, gå opp og ordne seg selv for natten hvis vi har gjester eller hvis de har fått være lenger oppe i helgene, gjøre lekser på rommet sitt hvis vi ber dem om det etc etc.

Dette er rutiner som det kan hende at min mann hadde ventet litt lenger med å innføre hvis det ikke var for meg, det vet jeg ikke. Men det var helt nødvendig for meg å få dette på plass. Mannen min og jeg har snakket om det at vi på noen områder kanskje må være litt 'strengere' enn familier der det er to biologiske foreldre, fordi det er slitsommere å bo med stebarn. Det er ikke noe bra for barna å ha en sur stemor i huset heller. Barna hos oss er nå glade og harmoniske og jeg blir ikke så sliten av å ha dem rundt meg lenger. Det virker som om de syns regler og rutiner er helt fint, og er blitt selvstendige og trygge barn. Men jeg måtte også lære at det tok litt tid å innføre nye ting, og at det kunne være bedre å få gjennom endringer med 'det gode'. For eksempel var det mer effektfullt å hjelpe dem å rydde klær inn i skapene i blant, gjøre det til en hyggelig stund, i stedet for å bare stå i døra og mase. Og i stedet for å bare si strengt at de ikke fikk vekke oss kl sju i helgene begynte jeg å sette fram litt kjeks og saft og sånn som de kunne kose seg med om morgenen (ikke veldig sunt, vet det, men jeg trengte søvnen og det var ikke mine barn, hehe), og snart syntes ungene at den egentiden de hadde om morgenene var helt topp.

 

Jeg tror det er helt nødvendig for de voksne i huset å forhandle seg fram til noen kjøreregler som passer for begge, og så må begge de voksne gi litt også. Man skal ikke være så redd for å la barna hjelpe til - i hjem der det bare er en forelder, enten han/hun bor alene eller sammen en steforelder, så er dette iallfall helt nødvendig for å få god stemning og ikke slite ut de voksne! Da får man jo mer overskudd til å kose seg sammen og ha det gøy sammen, og det er viktigst av alt - å skape gode felles minner og bånd som kan legge grunnlaget i nyfamilien:)