Han sier han ikke vet om han elsker meg?

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 4 år og harn en liten på snart 3år.Forholdet vårt har vært veldig opp og ned hele tiden.Jeg har slitt med sjalusi som har ødelagt forholdet men det siste året har jeg fått hjelp og blitt bra..Men tror ikke han klarer å glemme alt som har hendt.Han ville ikke ha barn så ville at jeg skulle ta abort noe jeg ikke klarte.Vi krangler ikke så veldig ofte men når vi først gjør det så går det hardt for seg..Han sier mye stygt til meg som håper du tar livet av deg så jeg slipper og ha noe med deg å gjøre, skulle ønske du tok abort..Kaller ungen sin drittunge tilomed med hun til stede.Jeg føler egentlig at han ikke har et ordentlig forhold til datteren sin for han viser ikke så mye kjærlighet, det er sjeldent hun får hade eller hei klem, men en sjelden gang kan han ha hun på fanget.Han blir oppgitt med en gang hun er litt trass.Vi har prøvd å gjøre det slutt flere ganger men det er ikke så lett.Han mener at han er glad i meg men vet ikke om han elsker meg.Vi har det jo bra sammen også men føler vel egentlig at han ikke er nok glad i oss.Hva tror dere om dette?Bør vi gjøre det slutt?eller er det verdt å prøve mer?

[Anonym bruker]

Jeg vil si at hvis han sier ting til deg som "åper du tar livet av deg så jeg slipper og ha noe med deg å gjøre, skulle ønske du tok abort."

Da vil jeg si han helt klart ikke elsker deg, vil si at han ikke engang er glad i deg. Ikke i barnet heller.

Du kan ikke finne deg i at han sier slike ting til deg, og ikke finn deg i at han behandler barnet slik heller. Tenk hvordan det må føles å vokse opp å vite at pappa ikke liker deg..... og barn skjønner slike ting.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Jeg føler ikke at han elsker meg men jeg vet at han er glad i meg..Han mener at jeg får frem det værste i han når vi krangler og han sier ting han ikke mener.Han blir lei seg etterpå og sier unskyld men uansett så klarer jeg ikke å tilgi alt han sier til meg.Jeg syntes synd på jenta mi får vondt av henne men kan mener at han prøver så godt han kan.Huff dette er ikke lett for jeg er jo glad i denne fyren.Det er sant som du sier at han ikke kan elske meg når han sier sånne ting, jeg har sagt til han flere ganger at sånt sier man bare ikke men da sier han at han ikke mener det han sier og skylder på at han ikke vet hva han sier fordi han blir så sinna på meg.

[Anonym bruker]

Slutt å lage unskyldinger for hans uakseptable oppførsel!

 

Uansett hva han føler eller ikke føler må han selv ta ansvar for å behandle andre mennesker (spesielt kjæresten og datteren sin) med respekt. Du kan ikke finne deg i dette. Jeg lurer veldig på hva du har opplevd i livet ditt som gjør at selvfølelsen din er så dårlig at du godtar å leve i en slik situasjon.

 

Hvorfor lar du datteren din utsettes for dette? Du har et stort ansvar som mor, og det går blant annet ut på å utvikle selvtillit og trygghet hos barnet ditt. Du vil vel ikke at dette skal bli "normalt" for henne, og at hun selv ender opp med å bli behandlet slik av sin ektefelle? Slutt å stirre deg blind på forholdet til deg og mannen din, og ikke lek martyr. Nå må du være sterk. Ta kontakt med venner, lege eller lignende og forklar hva du sliter med. Du må få hjelp til å løse denne situasjonen, dette er helt uakseptabelt og kan ikke fortsette!!!

[Anonym bruker]

Du har helt rett, han behandler ikke meg med respekt i det hele tatt.Jeg har utrolig dårlig selvfølelse mye som kommer fra fortid.Jeg tror også det er best å gjøre det slutt tror jeg og datteren min får det bedre alene.

[Anonym bruker]

slik hadde jeg det med min eks.jeg tok datteren min og dro.han satt jo med trusler om å ta livet sitt og jeg sa han kunne bare gjøre det for friske mnsk sier ikke slik.det er over 3 år siden jeg gikk og han har ikke tatt livet sitt enda.og jeg og datteren min har det kjempebra.

[Anonym bruker]

Ønsker deg masse lykke til forresten! Du er sterkere enn du tror:-) Husk at selvtillit ofte går i en slags "spiral" der mer du klarer, jo mer selvtillit får du (og omvent desverre..). Du og datteren din får det best i et trygt og stabilt miljø, der menneskene rundt dere behandler dere med den respekten dere fortjener. Jo lengere du godtar oppførselen hans, jo dårligere vil selvfølelsen din bli.

[Anonym bruker]

Tusen takk for det, leste igjennom det jeg hadde skrevet og la ut et nytt innlegg på 2-3år legger det ut her også, fikk jo bar emed det negative i det første innlegget.Ikke så mye bedre dette jeg legger ut nå men.Jeg vet vel at vi får det bedre alene men det er ikke lett.Han sier jo at han vil prøve og håpe på at det blir bedre men jeg er lei av å ikke føle meg elsket.

 

Han er snill og grei, men virker som forholdet han har til sin 3 år gamle datter ikke er helt som det skal liksom.Føler at han ikke er så glad i henne som han burde på en måte..Kos og kjærlighet er ikke så viktig virker det som, han kan ta henne på fanget å se i bok gi en klem osv men det er så sjeldent.Vi har hatt et vanskelig forhold hvor jeg har vært en del sjalu men det har jeg fått hjelp for og blitt bra:)Når han er sinna så sier han mye stygt til meg som at han håper jeg tar livet av meg, jeg er syk i hodet, stygg, jeg skulle tatt abort(noe han egentlig ville) og kaller datteren sin drittunge en gang i blandt til og med når hun er til stedet spesielt hvis hun trasser.Han sier til meg at han er glad i meg men usikker på om han elsker meg føler vel at vi egentlig ikke har noe fremtid sammen.Hvordan ville dere taklet denne situasjonen?vi står opp hver vår dag i helgene og innimellom kan han hjelpe til men det er veldig sjeldent.

[Anonym bruker]

Blir ganske vanskelig å gi deg råd, for jeg tror du trenger mer støtte og hjelp enn du kan få inne på et nettforum.

 

Men bare for å klarlegge en ting: Han er ikke snill og grei hvis han samtidig gjør og sier alle disse tingene du beskriver her. Det er ingen unskylding at han er sint. Du både kan og skal forvente mer av et voksent menneske enn dette her. Selv om jeg legger godviljen til her, kan jeg ikke se at et slikt forhold kan ha noen framtid. Håper du innser hva en slik oppvekst vil gjøre med barnet deres før det er for sent.

 

Jeg blir både lei meg og irritert når jeg leser slike historier som dette. Lykke til med å skaffe den hjelpen du trenger.

[Anonym bruker]

HI her tusen takk for svarene jeg har fått fra dere og skjønner vel at jeg bør flytte ut.Jeg går og håper på at det skal bli bedre men har jo håpet i 3 år nå, jeg har jo mye skyld i krangling og sånn da pga min tidligere sjalusi.Jeg må prøve og få snakket med han og høre hva han mener, men vi er ikke flinke til å kommunisere med hverandre så vi får se hvordan det går..