Politiet som arbeidsplass

[katri]

Hvordan beholde dyktige kandidater i Politiyrket?

 

Det tales til stadighet om at politiet ønsker å rekruttere de beste, og da spør jeg meg, som kone av en politimann, hva blir gjort for å rekruttere de beste og hva gjøres for å beholde de?

For en tid tilbake leste jeg et innlegg i Politiforum om en mann som hadde forlatt politiyrket til fordel for en karriere i det private. Jeg gjør meg mange tanker når jeg leser denne artikkelen, nettopp fordi den peker på sentrale utfordringer i politiyrket knyttet opp mot skiftarbeid, lønn og hvordan dette kan kombineres med et familieliv. Det lar seg ikke alltid kombinere og da skulle en tro at det var viktig å tilrettelegge så langt det lar seg gjøre.

 

Mine erfaringer som politikone er heller sørgelig. Jeg har alltid ønsket å støtte min manns karriere og jeg beundrer han for den retningen han valgte å gå. Han kunne med sine gode karakterer velge fritt, men valgte politiyrket av ideologiske og interesserelaterte årsaker. Selv valgte jeg et lengre studium på universitetet og jobber i dag i det private. Vi har to små barn. De er såpass tette at de pr. definisjon kalles pseudotvillinger. Den minste er 3 måneder og den eldste er 21 måneder. Begge er totalt avhengige av tilsyn, bleieskift og mating. Den eldste krever stimuli og aktivisering, mens den yngste har behov for nærhet og ro. Min mann jobber i dag på den mest barnevennlige turnusen som finnes. Han har kun et par dager, hver fjerde uke, med kveldsarbeid og helgearbeid. Vi har ingen familie hvor vi bor og det er derfor vanskelig å skaffe barnevakt. Når vi kun hadde ett barn var ikke jobben hans et problem. Da kunne min mann jobbe det skiftet han selv ønsket. Han var borte flere uker sammenhengende på et jobbrelatert kurs, uten at jeg syntes at det var et problem. Nå er situasjonen annerledes. Den eldste går hos dagmamma, men når min mann jobber hele dager lørdag og søndag byr det på utfordringer. Jeg har forsøkt det noen helger og ettermiddager og det har vært tøft. Jeg gruer meg til hver gang disse vaktene inntreffer. Nå er det heldigvis kort tid til min mann skal ut i permisjon, men enda gjenstår to helgevakter med full dag lørdag og søndag. Akkurat nå er vi i en svært spesiell situasjon. Barna er så små og om allerede seks måneder er den eldste mye mer selvgående. Min mann ønsket derfor å ta ut ferie de to siste helgevaktene, slik at vi kom oss gjennom denne fasen, på best mulig måte.

 

Forståelsen fra en kvinnelig leder var heller skamfull. Hun hadde selv oppdratt to barn som alenemor. Tilslutt lurte hun på om min manns kone hadde fødselsdepresjon. Hun mente vi måtte stå til ansvar for at vi fikk såpass tette barn og at hun ikke kunne hjelpe oss ut av den ”knipa”. Da min mann sa at jeg mest sannsynelig kom til å ta ut sykemelding gikk hun med på at han fikk ta ut ferie den ene helgen. Hun har loven på sin side, men i lengden vil hun ikke ha de beste medarbeiderne på sin side. Vår nabo er også politimann. Han tok etterutdanning innen økonomi etter 3 år i politiet. Nå jobber han i det private og siden han også er småbarnsfar, har jeg svært stor forståelse for det valget han tok. Det er ikke bare lønnen det må jobbes med i politiet. Skamfullt. Politiet er et svært respektabelt yrke som byr på komplekse utfordringer og som fortjener de beste kandidatene, men det er ikke bare lønnen som er problemet. Ansvarsfulle fedre er også ansvarsfulle medarbeidere. Slike er ettertraktet og verdifulle ressurser på en arbeidsplass, men kanskje ikke i politiet?

 

Hilsen sliten konemor som er lykkelig for at hun jobber i det private.