Babys personlighet - og hensyn til dette. Vi trenger mange synspunkter! :o)

[RompeRock]

Vi har ei tander og litt skeptisk jente på snart 1 år, som bruker lang tid på å bli trygg i fremmede omgivelser. Hun er småredd andre babyer, fordi de fort blir for voldsomme både fysisk og lydmessig... Hun er altså litt engstelig, og ikke av de tøffeste.

 

Hvordan er det best å forholde seg til dette? To ytterpunkter er jo:

 

1) Late som ingenting når hun er i slike situasjoner, og la henne finne ut på egen hånd at det ikke er noe farlig?

 

2) Ta maks hensyn, og ikke utfordre henne for mye?

 

Et eksempel: Leverte henne på barnepass på treninga for første gang i forrige uke. Hun gråt selvfølgelig da jeg gikk, og så etter meg med et fryktelig trist ansikt. Da jeg kom tilbake en time etterpå, fortalte de at hun hadde sluttet å gråte ganske kjapt (de ville hentet meg om hun ikke hadde roet seg så kjapt). Resten av tida hadde hun bare vært stille og rolig. Veldig stille og rolig... Hun er normalt en liten rakett på golvet hjemme, utforsker og "prater". Men i omgivelser hun ikke er trygg i, løser hun usikkerheten ved å bli passiv. Trekke seg unna.

 

Så barnepassen gikk jo greit, i den forstand at hun roet seg. Men hun følte jo likevel ikke trygghet i det hele tatt den tiden hun var der.

 

Vel, dette er altså et spørsmål om hvordan vi kan gjøre det i tiden fremover, i forhold til hennes trygghet, engstelse osv.

 

Som andre foreldre, er vi redde for å gjøre noe som "skader" henne og som gir henne mén senere.

 

Jeg var selv litt "pysete" som barn, mens samboer var litt tøffere.

[TM2006]

Er i akkurat samme situasjon og lurer på det samme så dytter litt på denne.....

[Jannamor]

Hvordan skal de lære at verden ikke er farlig hvis de alltid blir overbeskyttet? (for å sette det på spissen)

 

Barn som aldri får klatre i trær, eller blir oppfordret til å klatre i trær, blir redd for det. Enten fordi de ikke vet hva det er eller fordi de merker mamma og pappas redsel.

 

Selvfølgelig må man ta hensyn til personlighet, men tror ikke dere tjener på ditt alternativ nr 2. jeg vill utfordret henne masse i trygge omgivelser. Altså sitt på en stol på barnepassen på treninga og les en bok feks. Da ser hun og vet hun at hun er der, og hun kan få tid til å kjenne seg trygg.

 

Eller ha mennesker hjemme hos dere, og la de leke med henne, uten at dere blander dere inn. Vær der i bakgrunnen så hun har sin trygge havn , men ikke løft og beskytt. Gjør dere det, vil hennes selvstendighet sitte dypt.

 

Spill musikk (høyere enn vanlig) når dere er hjemme og la henne venne seg til det, ikke dikke og dulle og si at det ikke er farlig, men vis at det er koselig og fint med høy musikk.

 

Dette er kun mine egne tolkninger og meninger, og ikke meningen og tråkke noen på tærne, men slik ville jeg gjort det i hvertfall

[jaja..]

Har jo ingen fasitsvar, men vil tru at viss du som mamma tek hensyn og beskyttar ho mot alt ho engstar seg for, så vil du jo på sett og vis fortellje at det ER farlig.

 

Men igjen, ved å utfordre for mykje kan jo ungen verte veldig redd og meir usikker, så ein må jo finne ein gylden middelveg.

 

Prøver å tenkje meg inn i din situasjon og vil tru at eg ved barnepass slik ville ha forsikra meg om at eg heller hadde ein fast person som passa ho. Ein som ho kunne føle seg tryggare med. Det er ikkje berre berre for ein liten unge å stadig ha nye framande menneske å forhalde seg til. Iallefall ikkje når ho i tillegg er engsteleg av seg.

Viss det ikkje er mogleg så ville eg kanskje ha brukt ein halv time sammen med ho på barnepasset neste gong berre for å i det minste gjere omgivnaden for ho tryggare. Kanskje det hadde vore til hjelp?

 

Me har sjølv ikkje slike barnepass på terningssenteret så eg veit ikkje korleis det foregår.

 

Det er de som foreldre og som kjenner barnet og er dei einaste som kan finne ei løysing som er passande for ho....men her var iallefall mine tankar om det viss det var til noko hjelp.

 

[Anonym bruker]

har dere prøvd å gå i åpen barnehage? da kan du jo være sammen med henne hele tiden, samtidig som hun har mulighet til å være sammen med andre... hvis du prøver å aktivisere henne i en lek, og sakte trekke deg tilbake etterhvert som du ser at hun ikke trenger deg. sett deg et sted slik at hun ser deg hele tiden, slik at hun føler seg trygg. etter en stund vil hun kanskje ikke bry seg om om du er der eller ikke

 

jeg synes ikke du skal overse henne i de situasjonene hvor hun blir redd, for da annerkjenner du ikke hennes følelser. da sier du på en måte til henne at hun ikke har "rett til" å være redd, å det blir jo feil ovenfor barnet.

 

og selvom hun ble stille etter at du hadde gått, så virket det jo ikke som hun koste seg så veldig da... virker ikke som huner klar for å bli overlatt til folk hun ikke kjenner alene iallefall.

 

lykke til!